Jeg blir av og til spurt om å skrive et innlegg om søvn. Og sånt. Babyer og søvn. Litt større barn og søvn. Gravide og søvn.

For søvn. Det er det det går i, liksom. Det livet dreier seg om, egentlig, skulle det vise seg etter at jeg fikk barn. Hva visste vel jeg om søvn, før jeg ble smelt på tjukka? INGEN ting, visste jeg vel om søvn!

Nå vet jeg en hel masse om søvn. Har lest, prøvd, grublet, lest, prøvd igjen, mislyktes, prøvd, lyktes, stor suksess, og så – kabooom. Tilbake på start. Igjen.

Men jeg orker ikke å skrive så mye om det. Litt fordi jeg har mislyktes ganske hardt og ganske ofte, så lytt til noen andre enn meg liksom. Men jeg har jo og lært (litt) av mine feil, så det kan jo tenkes jeg kunne ha noen betraktninger å by på lell. For å være ærlig, så er årsaken mest at jeg er litt redd for mammapolitiet. Ok, da, ikke litt redd. Kjemperedd. Ihvertfall når det gjelder babyer og søvn – for på dette temaet går mammapolitiet på internett batshit crazy. De blir klin gærne. Og pur onde. Sjekk dette kommentarfeltet for eksempel. Er det rart barn blir mobbere, liksom, med sånne mødre som forbilder?

I alle fall – jeg nøyer meg med å si dette jeg, fordi det er en trøst for meg selv syns jeg:

Du er ikke alene. Vi er mange som har det sånn.

Folkens jeg kommer med nyheter, jeg må be om absolutt stillhet. Ventetida er over, du kommer til å få sove snart en natt.

Det vil bli bedre. Og så sikkert dårligere, men så bedre igjen. En dag får du sove, endelig fred å få.

Altså, beklager – det bare ble sånn – jeg begynte med Du er ikke alene, og så falt melodien bare ned i hodet på meg, og så måtte jeg bare. SÅ trøtt er jeg, at jeg syntes det var en god ide.

Men det var bare det jeg ville si. At vi er flere. Og at du ikke er noe dårlig menneske for å ønske deg mer søvn. Og at du skal følge hjertet ditt, og ikke gjøre noe du ikke er komfortabel med. Og at vi har kaffe. Alltid kaffe.

God natt!