Bør permisjonen deles likt mellom mor og far?

Denne debatten er nå gjort aktuell igjen i forbindelse med at likestillingsombud Hanne Bjurstrøm har gått ut og sagt at foreldrepermisjonen bør deles likt mellom mor og far, med 20 uker til hver, i tillegg til 9 ekstra uker til mor av medisinske årsaker. På samme tid har flertallet på stortinget endret seg, og det kan virke som vi snart kommer tilbake til en ordning hvor far må ta minst 14 uker av permisjonen. Eller. Må og må. Han jo ikke, det er ikke tvungen permisjon. Men hvis han ikke gjør det, får heller foreldrene ingen penger fra staten for disse ukene.

Debatten rundt dette syns jeg alltid ender med å bli så innmari virkelighetsfjern, lite realistisk, rett og slett. Og begge sider av saken (om det nå er en sak med to definerte sider, da) glemmer stadig noen helt utrolig viktige punkter. Sånn for oss som skal leve med resultatene av alle eventuelle endringer, mener jeg. Derfor vil jeg gjerne si hva jeg tenker om saken.

Og først må jeg understreke to viktige ting. Det ene dreier seg om meg, som yrkesaktiv kvinne og mor, ettersom i det siste innlegget jeg leste, som var skrevet av en svært så nedlatende dame, som mente at alle som var for mest permisjon bare hadde jobber, og ikke karrierer. Hun uttalte ikke ordene, men hun mente åpenbart at mammaer som ikke var opptatt av karriere, men fornøyd med å ha en jobb, ikke burde ha noe de skulle sagt i denne saken. Av en eller annen grunn. Vel. Jeg er svært glad i jobben min, og har en lovende og skikkelig bra karriere også. Jeg er ambisiøs, jobber langt mer enn full stilling, og er god på det jeg gjør. Tjener godt gjør jeg og, omtrent det samme som mannen min (sånn bortsett fra akkurat nå, når jeg forsker, jeg skal ikke skryte på meg noe). Jeg kunne aldri tenke meg å være hjemmeværende, det hender seg vel jeg skulle ønske at jeg kunne jobbe litt mindre til tider, men jeg syns egentlig hverdagen fungerer fint og livet leves godt på denne måten. Krevende og morsomt på jobb, krevende og morsomt hjemme, full fart, tut og kjør.

Det andre er årsaken til at vi har foreldrepermisjon. Det har i alle fall mange misforstått. Vi har foreldrepermisjon for barnets og for samfunnets del, dere. Best mulig start på livet, rolige og ordnede forhold, for å unngå at barnets ankomst også fører familien inn i fattigdom, sørge for trygg og god tilknytning til omsorgspersoner. Rent medisinsk kan vi også argumentere for den: tilrettelegge for amming, hindre altfor mange infeksjoner de første levemånedene og så videre. Vi får ikke penger av staten fordi vi som foreldre fortjener det for jobben vi gjør. Jovisst hadde vi fortjent det, herregud, men det er ikke derfor vi får et års betalt fri. Og skulle vi fått betalt ut fra hvem som hadde fortjent det mest, så trenger vi vel ikke lure på todeling, eller? Altså, mor har gått gravid, det er pokker ingen piknikk, hun har født, hun har blødd, grått, ammet, tisset på seg, skal fortsette å tisse på seg, og ja, altså jeg vet ikke hvor jeg skal begynne engang. Rent biologisk har ikke far gjort seg fortjent til stort. Praktisk har han selvfølgelig ofte det, men likevel. Dette er ikke en konkurranse om hvem som har fortjent å være mest hjemme. Staten betaler oss ikke fordi vi fortjener det, de gjør det fordi det er best for barnet, og for samfunnet, i og med at vi kan holde oss yrkesaktive på denne måten, få flere barn, friskere barn, og ja, i det hele tatt. En lang foreldrepermisjon er et fantastisk gode, men det er ikke noe vi får fordi vi har gjort oss fortjent til den. Den er ikke alderspensjon heller, akkurat. Sånn sett står selvfølgelig også staten fritt til å fordele den som de vil og synes er best ut fra et samfunnsperspektiv.

Okei. Hva vil så en todeling av foreldrepermisjonen føre til? Hvis man tar ut 100% foreldrepenger vil mor kunne være hjemme i ca 6 måneder, før far tar over, og får være hjemme i litt under 5. At det vil være bra for likestillingen er jeg ikke i tvil om. Vi vet jo det, at far tar den kvoten han er tildelt fra staten, det har effekten av å gå ned fra 14 til 10 uker vist oss. Vi kan selvfølgelig diskutere om det egentlig burde vært sånn, men det er nå sånn. Jeg anser oss som ganske bevisste folk, opptatt av likestilling og at begge skal få ta vare på karrierene sine, men vi gjorde det også slik. 14 uker til far med baby 1, og 10 uker med baby 2. At far hadde fått 20 uker hjemme tror jeg absolutt ville være veldig fint, jeg er sikker på at likestillingen i de tusen hjem ville økt, og likestillingen i arbeidslivet hadde antageligvis økt enda mer, i det det blir like attraktivt (eller uattraktivt) å ansette kvinner som menn i verpeklar alder. Ingen tvil i min sjel!

Men ofrer vi ingenting på veien? Vi gjør jo det, dere, vi gjør jo det. Jeg er så uendelig takknemlig for at jeg har fått være hjemme med barna mine i lenger enn 6 måneder. Veldig takknemlig! Jeg har bodd i USA med baby, og dette er ingen selvfølge. En venninne med tvillinger gikk tilbake i full stilling etter 2 måneder, mens hun fortsatt fullpumpet. Dette var helt vanlig og ble sett på som en selvfølge, hun klaget ikke. Det er klart, det går an, og jeg er sikker på at barna hennes har det godt også. Men jeg er så glad jeg slapp!

For vi må være ærlige – hvis mor skal tilbake i full jobb etter 6 måneder, er det helt umulig å fullamme så lenge (eller, amme mye også for den saks skyld) for de aller fleste. Ammefri, ammefri, roper likestillilngsentusiastene. Men ammefri et oppkonstruert gode laget av og for byråkrater og politikere med kontorjobb og fleksitid. Det er ikke alle som har det sånn, dere. Når man tenker seg om, ganske få har det sånn egentlig. Mitt eget yrke: 19 timer lange nattevakter – hva gjør man? Amme før man går og etter man kommer hjem, fortsatt 19 timers brystspreng igjen. Jo, man pumper må vite. For det har man jo tid til, eller? Jeg har hatt utallige vakter jeg ikke har rukket å spise eller gå på do, det er helt vanlig, men få tid til å pumpe? Og hvor pokker skal man pumpe? På en skitten sykehusdo? Vi vil vel alle sette pris på at legen som tar imot oss når vi er alvorlig syke sånn midt på natten ser ut som Pamela Andersson, sånn rent bortsett fra at hun er gjennomvåt av morsmelk, da. På dagtid får man kanskje i teorien ammefri, men arbeidsoppgavene er jo de samme i krevende yrker med litt tempo. Det være seg leger, sykepleiere, advokater, ingeniører, lærere… You name it. Oppgavene er jo like mange og krevende, de må bare på magisk vis kunne gjøres unna på kortere tid. Fordi du må jo amme. Eller pumpe. På den skitne doen. Og hva om du har lang reisevei? Jobber i Nordsjøen? Har en stilling som krever at du reiser litt?

Og ærlig talt: man går ikke fra fullamming til fulltid på jobb ved å knipse. Fullamming tar langt mer enn to timer av døgnet. Jeg har begynt å gi mine barn fast føde fra 4 måneder, likevel ammet vi jo seriøst mye ved 6 måneder, det tok lang tid å trappe det ned til et fornuftig nivå som kunne la seg forene med lange dager borte fra hverandre. For ikke snakke om nettene. Så kan du godt si, var det så viktig med denne ammingen da? Kanskje likestilling er viktigere? Okay, kanskje det. Men si det da. Si at det er viktigere med likestilling mellom mor og far enn at barnet får morsmelk utover 6 måneders alder, vær nå ærlig. Ikke pakk det inn i ammefri. Ammefri er en spøk og en fornærmelse mot folk med helt vanlige, men krevende jobber. Eller karrierer om du nå insisterer. Hvis du vil at morsmelk skal ofres på likestillingens alter, så vær i alle fall ærlig om det. Så kan vi heller ta den debatten.

Tilknytning da? Det argumentet kan nok gå begge veier, tilknytning til mor rives opp, men barnet vinner viktig tilknytning til far. Jeg har ikke funnet noen overbevisende forskning som på noen måte tyder på at det er skadelig for barnets tilknytning å gå over fra mest kontakt med mor til mest kontakt med far ved 6 måneder. Hvordan det kjennes for en nybakt mor derimot? Antageligvis ganske annerledes for en del av oss. Det var ikke enn fiber i min kropp som stolte på at min veldig flinke, gode og snille mann kunne gjøre en like god jobb som meg da barnet vårt var 6 måneder. Jeg syns fortsatt alt var så veldig… Biologisk? Det var fortsatt så små, vage signaler, mye hormoner i omløp, jeg visste alltid lenge før han om noe var galt, det var sykdom på gang, hard mage, kløende eksem, ja, alt egentlig. Kanskje alt skyldtes at det faktisk var jeg som var hjemme, men det kjentes ikke sånn. Og skal man ikke av og til, bare av og til, få lov til å stole på følelsene sine? På biologien? På at vi er programmert til dette, til å klare det? Til å kjenne hverandre? Det var ikke så mye mer tid som skulle til for vår del, når baby var 9 måneder var vi helt klar til overtagelse, og alle hjerter gledet seg. Ammingen var mulig å trappe ned til et kontrollerbart nivå, baby var lettere å tyde for far, og mor gikk tilbake på jobb med lette skritt, slappe ikke-sprengte pupper og et relativt klart hode. Det har jo noe å si det siste der og.

Kunne vi ikke la det være bare bittelitt valgfrihet for familien igjen? Kan ikke den moren som ikke trives med hverken amming eller bleieskift få lov til å gå tilbake til jobb etter 3 måneder mens den strålende pappaen tar over med trygge hender? Og den familien som føler at barnet er veldig sensitivt og trenger lenger kontakt med bare mor, få lov til å puste litt før de bytter? Kan mor som jobber i Nordsjøen slippe å sitte der og pumpe på do, mens far bysser en utrøstelig sulten unge som nekter å ta flaske og blir altfor hard i magen av grøt i to uker i strekk? Går det ikke an å stole bittelitt på at familien kan fordele i hvert fall noen av de ukene vi er så utrolig heldige å få?

Jeg syns 14 uker til far var topp, jeg. For oss var det perfekt at jeg kunne være hjemme i rundt 9 måneder. Jeg personlig syns 10 uker til far var litt lite, men det var vanskelig å overbevise mann og hans jobb om det. Kanskje far burde ha mer og, jeg kan godt gå med på det, men må det gå på bekostning av valgfrihet og tiden til mor? Jeg syns ikke umiddelbart det er riktig å øke lengden på foreldrepengene, pengene må jo komme fra et sted, men kanskje økt fleksibilitet kunne vært en løsning. Altså at man kan ta fri lenger med mindre lønn. De gjør noe sånt i Sverige, og pappaene der tar visst mye fri med barna. Og så kan familiene få lov til å ha noe å si, om ikke full kontroll på alle ukene selv. For er det ett tiltak som har hatt fantastiske effekter når det gjelder likestilling, papparollen og barnas mulighet til å kjenne og oppdras av to likestilte foreldre, så er det pappakvoten. Heia pappakvoten! Men heia litt realisme og, da 🙂

 

Publisert i Amming, Barseltid, Uncategorized | 8 kommentarer

Knipeøvelser – apper og tips til gjennomføring

I forrige innlegg ble vi enige om at bekkenbunnstrening og knipeøvelser faktisk bør og kan og må gjennomføres, og vi ble vel enig om en mengde som ikke var helt uoverkommelig og, eller hva? Jeg syns i alle fall faktisk det, litt intensiv trening i 8-12 uker, før vedlikehold 2 ganger ukentlig. Burde la seg gjøre, selv for en litt bedagelig anlagt dame som meg.

Men det sklir så ofte ut, eller hva? Etter et par runders opptrening, noen mer eller mindre tafatte forsøk på vedlikeholdstrening, litt googling og rådslagning med venninner, kommer noen konkrete tips til å få dette gjennomført. Eller, faktisk, det er egentlig bare ett eneste, enkelt og viktig tips som jeg virkelig anbefaler alle å følge, og det er (trommevirvel)…:

  • ta tiden

Så enkelt! Sett på stoppeklokken, eller bruk en app til formålet, og sørg for lange nok og mange nok knip, men ikke for lange og for mange. Da mister du bare motivasjonen, og ikke minst oversikten over hvor mye du har knepet denne dagen, og om du egentlig har nådd målet ditt.

Første gang jeg trente meg opp brukte jeg stoppeklokken på telefonen, knep i 8 sekunder (og ble da god på 8-gangeren igjen) 10 ganger. 3 sett daglig, personlig liker jeg å gjøre alle settene på en gang, men det kan du gjøre som du vil med. Noen venninner har fått en fin rutine ved å knipe på morgenen før de står opp, ved barne-tv og i sengen før de sovner. Det er for øvrig en ganske bra søvndyssende aktivitet og 😉 Jeg likte derimot best å gjøre en greie ut av det – ta frem yogamatten, gjerne mens jeg så på tv, og kombinere 3 sett med noen andre øvelser jeg drev med for bekken og mage. Bare bli ferdig med det for dagen.

Gang nummer to brukte jeg denne appen for å holde kontroll på seriene:

2017-09-03 20.19.16

Det finnes mange andre, er bare å prøve seg frem. Jeg bruker den enda, jeg syns den er grei, for jeg kan litt lettere konsentrere meg om andre ting enn nedtellingen mens jeg holder på. Har du en favorittapp, gi meg gjerne beskjed.

Når du blir sterkere, skal du gjøre knipeøvelser mens du gjør andre ting. Dette kan være en litt tricky overgang. Det finnes en norsk app med knipeøvelser og treningsprogram, den ser slik ut:

2017-09-03-20-19-30.png

Jeg har prøvd den, jeg syns jeg fikk noen nyttige tips der, spesielt på nivå 3 (eller det mest avanserte nivået). Jeg syns imidlertid ikke den var så nyttig som en treningsapp, hvor man kunne kjøre programmet med nedtelling og sånt, der er en stoppeklokke eller en enklere nedtellingsapp greiere. Den er laget av en fysioterapeut, og jeg har i alle fall ikke funnet noe galt med den. Syns absolutt den kan være verdt de små kronene den koster om du vil ha tips til litt mer avanserte øvelser.

Kari Bø har selv laget en treningsvideo som ligger gratis tilgjengelig her (core wellness). Jeg har ikke prøvd den, men det har jeg som mål å få til. Skal gi dere tilbakemelding om hva jeg syns.

OK, vi klarer dette, ikke sant? Lettere sammen! Mitt mål er opptrening ut september igjen. Jeg begynte for et par uker siden og kjenner stor bedring allerede. Sist jeg trente spensthopp på kasse måtte jeg ikke konsentrere meg for ikke å lekke engang – jubel! Deretter skal jeg religiøst opprettholde vedlikeholdstreningen. For resten av livet. Basta! Lykke til!

Publisert i Barseltid, Fødsel, Graviditet | Merket med , | Legg igjen en kommentar

Bekkebunnstrening – funker det?

Noen av oss syns kanskje bekkenbunnstrening er bittelitt kjedelig. Og selv om det ikke akkurat er sånn man skal motivere folk, med å innrømme at det faktisk er kjipt altså, så vet jeg at jeg ikke er helt alene om dette. Så, jeg har satt meg fore å finne ut av en del ting.

  1. Funker det?
  2. Må ALLE gjøre det?
  3. Hvor mye, hvor ofte og hvor lenge er nok?

Med andre ord: jeg vil helst slippe å gjøre mer enn jeg må, så hva kan man slippe unna som et bare minimum, liksom.

Jeg har lest en del forskning på dette, det finnes mange gode studier, såpass mye at det ble litt uoversiktlig for en stakkar som har som fulltidsjobb å lese studier på helt andre emner. Derfor kontaktet jeg Norges ubestridte ener på området – professor (og rektor) på Norges idrettshøyskole Kari Bø. Og ble så glad når hun svarte, både skikkelig, ordentlig (og litt strengt), for jeg tror faktisk knapt det finnes noen i hele verden som kan mer om dette enn henne. Flaks for oss, da!

Okai. Først må vi ha en ting avklart: hvis du har store problemer; lekkasjer uten anstrengelse, anal inkontinens, fremfall/prolaps eller større fødselsskader skal du kontakte fysioterapeut. Dette kan gjøres enkelt (som her) eller komplisert (som ved alvorlige plager), og da trenger man hjelp. Det er ikke flaut. Derimot er det uhyre viktig, for det finnes faktisk hjelp å få. Det samme gjelder dersom du trener noen uker eller måneder uten fremgang. Men et stalltips: gjør skikkelig research til du finner en fysioterapeut som faktisk har kunnskap og erfaring med akkurat dette. Det er utrolig viktig, alle kan ikke alt.

Så. Dette er for oss med litt hverdagsproblemer, eller er gravide, nylig har født og for oss som vil forebygge – både til eventuelle senere svangerskap og til vi blir eldre. Here goes:

Funker det?

Jeg tar det viktigste først, jeg. Fordi det er. så. kjedelig. å. knipe. Men JA, det funker. Jeg spurte Kari Bø veldig direkte om dette, fordi jeg gjorde en klassisk amatørtabbe: et kjapt søkt i en medisinsk database, og vipps kom det opp en studie som ikke viste effekt av et ganske omfattende treningsprogram etter fødsel. Men da ble Bø litt streng (helt rettmessig så klart. Jeg er stipendiat, jeg er vant til strenge professorer). JO, det funker, mange randomiserte kontrollerte studier har vist det. Det er bivirkningsfritt, enkelt og gratis, og faktisk den beste behandlingen vi har. Vi trenger ikke lure på det. Det funker. Og mer motivasjon enn det burde vi jo egentlig ikke trenge, eller hva?

Hvordan?

Det er kniping som er da shit. Du trenger ikke vaginalvekter, treningsapparater eller annet stæsj, det forstyrrer bare. Det er skikkelig vanskelig å knipe rett etter fødsel, derfor er det veldig lurt å ha lært seg det før. Du har sikkert hørt det mange ganger: stram vagina på samme måte som du ville knipe av strålen når du tisser. Magemuskler og rompemuskler skal være helt avslappet. Det er lettest å få til liggende på ryggen med knærne i 90 graders vinkel for de fleste. Hvis du ikke er sikker på om du får det til, be om hjelp av fastlege/gynekolog/fysioterapeut. Etter hvert som man får det til skal du knipe i ulike stillinger og situasjoner: liggende på rygg, mage, side, sittende, stående. Knip så hardt du kan, og hold så lenge du kan til å begynne med, senere i 6-8 sekunder. (Digresjon: etter min andre fødsel knep jeg etter bare noen timer, og var veldig fornøyd, for jeg syns jeg klarte å holde hardt og skikkelig lenge. Nesten 10 sekunder med en gang, liksom, yay! Så gikk jeg på do og prøvde å knipe av strålen, og så (trommevirvel). Nada. Og jeg mener, nada. Jeg knep og knep, og strålen rikket ikke engang på seg. Å knipe rett etter fødsel er kjempevanskelig, det kommer seg, men liksom, klarer du to sekunder er det kjempebra. Klarer du ingenting er det likevel bra å prøve, det er det samme som trening).

Når?

Du kan begynne å knipe med en gang du orker, også etter keisersnitt. Du skal ikke knipe hvis det gjør vondt, da skal du snakke med en fysioterapeut eller lege med erfaring på området først.

Bør man knipe gjennom graviditeten og?

Dette syns jeg personlig var så veldig demotiverende, å knipe som gravid, når man vet at man snart skal ødelegge hele bunnen ved å føde uansett. Bortkastet, ikke sant? Men, altså. Kniping i graviditet både forebygger inkontinenst, og ikke minst, det letter fødselen! Det er jo nesten ikke til å tro, eller hva? Men de to første fasene i fødselen går altså lettere og raskere hos kvinner som har trent bekkenbunn. Det er jo litt motiverende å tenke på, eller hva? (Ikke for at jeg klarte å gjøre noe med det som gravid, selv om jeg strengt tatt hadde hørt det, altså, tåpelige kvinne, men det er nå sin sak…)

Hvor mye bør man trene?

Et effektivt knip varer 6-8 sekunder, så du trenger ikke holde lenger enn det. Når du har trent en stund skal du klare å slippe knipet «aktivt», altså ikke bare «kniiiiiiip -slutt», men «kniiiiip – slippsaaaaakteooop». Klarer du ikke det holder du knipet litt for lenge. Knip bortimot så hardt du kan. Gjenta 8-12 ganger med noen sekunders pause, og kjør 3 slike sett om dagen. Oi, det er mye! Eller? Det er ikke så mye, egentlig, vi kan jo gjøre hva som helst mens vi holder på med det. Amme, se på TV, skravle med venninner… Mitt tips er å skaffe deg en app til formålet, jeg skal skrive mer om det i neste innlegg.

Hvor lenge må man trene?

Ingen fasitsvar på dette, men etter fødsel minst 8 uker (helst 12). Føler du deg da helt tipp topp –> til vedlikeholdstrening. Men mange trenger å trene mye lenger enn dette og.

Og vedlikehold, da?

8-12 repetisjoner, 2 ganger i uken. Det er ikke mye, det er jeg faktisk helt enig i. Det klarer vi, chicas!

Hva hvis man ikke har noen som helst problemer, da?

Hvis man føler seg helt tippelitopp liksom? Man vet egentlig ikke om det da hjelper å forebygge (bortsett fra i graviditeten), men det er teoretiske holdepunkter for det, så det anbefales alle. Man kan ikke på forhånd vite hvem som vil få problemer, i forbindelse med neste graviditet/fødsel, eller etter overgangsalderen. Så alle burde gjøre det. Men det burde jo holde med vedlikeholdstrening, og det er jo ikke mye, så det klarer du.

Okay, det var det i denne omgang. Oppsummert: alle burde trene bekkenbunnen, absolutt også gravide. Knipe i 6-8 sekunder, 8-12 ganger, 3 sett daglig er effektiv opptrening. Og deretter må vi vedlikeholde, et par ganger i uken er antagelig nok. I neste innlegg skal jeg tipse om hvordan jeg faktisk har klart å gjennomføre opptreningen etter mine fødsler (jeg var tross alt ganske flink, sånn, en stund) – tips til apper og treningsprogrammer. Gøyere å gjøre dette sammen, også, eller hva? Også fortsetter vi å snakke mer om det, fordi det er viktig, og kunnskap er makt.

 

Publisert i Fødsel, Graviditet | Merket med , | Legg igjen en kommentar

Bekkenbunn og inkontinens: la oss snakke litt mer om det, da, dere!

La oss snakke litt mer om denne bekkenbunnen vår, damer. Den bekkenbunnen. Det snakkes altfor lite om den, syns jeg!

Den får virkelig kjørt seg, gjennom graviditet og ikke minst fødsel, stakkars. Og for å være ærlig, konstuksjonen var i grunnen ikke helt tipp topp i utgangspunktet syns jeg. Ikke er vi særlig gode på å føde (mor- og barndødeligheten hvis man føder uten medisinsk hjelp og kompetanse er jo skyhøy, i motsetning til hos de aller fleste andre pattedyr), og ikke funker understellet noe særlig sånn etter vi har født heller. Sånn relativt sett i alle fall.

Før jeg fikk barn tenkte jeg nok at inkontinens (og i hvert fall fremfall, eller underlivsprolaps), var noe som hendte gamle damer, slappfisker og ja, i hvert fall ikke meg. Det tenkte jeg strengt tatt litt etter første fødsel også. Alt kjentes ganske raskt normalt ut der sør, og jeg hadde i grunnen ingen problemer syntes jeg. Jeg trente bekkenbunnen regelmessig i noen uker, men så funket det så fint, så da gadd jeg ikke lenger.

Det var først når jeg ble gravid med nummer to at jeg kjente at, jeezes, denne bunnen har blitt satt under press, gitt! For så satt jeg der da, plutselig, på badegulvet og spydde av den helt sedvanlige svangerskapskvalmen, og for hver brekning så kom det sannelig litt tiss og. Ikke alltid så rent lite heller, forresten, men det trenger vi kanskje ikke utdype i detalj. Blæra måtte tømmes før enhver aktivitet, ellers gikk det jo helt galt fatt, og gosh og gru – hostekuler, nei. Det funket i hvert fall ikke.

Det kom seg når ungen var ute altså, heldigvis. Og som sist: jeg trente knipeøvelsene mine religiøst i noen uker, syntes alt fungerte fint, og ble slapp igjen (dobbel bunn i den forresten. Eeehhh…). Saker og ting er ikke som det engang var. Det fungerer fortsatt greit, men jeg må virkelig konsentrere meg og anstrenge meg når jeg trener litt hardt, og den blæra bør ikke være særlig full før fysisk aktivitet altså.

Og, jeg er sannelig ikke sikker på om den bekkenbunnen der tåler enda en graviditet. Det kjennes i alle fall virkelig ikke sånn (ikke at jeg planlegger det heller altså, men, dere forstår). Jeg tør ikke helt tenke igjennom hva jeg ville måtte ofre av understell om jeg skulle få det for meg å få enda en liten bylt.

Men. Jeg skulle ikke egentlig snakke så mye om meg selv. Det er bare det at det snakkes altfor lite om dette! Virkelig, det er jo kjempevanlig med inkontinens – en tredjedel av oss opplever det i en eller annen grad i løpet av de første 3 månedene etter en fødsel. Risikoen øker for hver fødsel, men det gjelder først og fremst mens vi fortsatt er (mer eller mindre?) unge – etter overgangsalderen er det faktisk ikke så stor forskjell på om vi har født eller ikke når det gjelder inkontinens for urin. Inkontinens for luft og avføring hender i aller høyeste grad det også, og oppfattes jo som langt mer alvorlig og hemmende for den det gjelder, men som regel etter større rifter. Vi burde snakke mer om begge deler! Takk til Sigrid Bonde Tusvik forresten, som har vært veldig åpen om sin store fødselsskade. Hør på Tusvik og Tønne-podkasten, historien begynner i en episode fra 05.04.2016 med den treffende tittelen «Rassrevning, gammal hore og Bjarte Hjelmeland». Gull, altså, takk takk takk for at hun deler. Men bare et lite PS: ikke gidd å hør på den om du sånn ca ganske snart skal føde ditt første barn, da. Da kan du lese hyggelige fødselshistorier fra meg heller, for eksempel. Den nevnte episoden er ikke for pyser.

Men, for å være åpen, og komme noen vei med hva vi skal gjøre med problemene, må vi først ha litt kunnskap. Jeg skal kjapt ta noen flere fakta, jeg snakker nå om urininkontinens:

  • det er vanligere i graviditet enn før og etter graviditet – og mange opplever det for første (og kanskje siste) gang som gravide. Litt som jeg opplevde med nummer to, med andre ord. Rapporter sier at 7-60% av gravide har det, og kun basert på egen og venninners personlige erfaring: jeg mistenker at dette er langt vanligere i svangerskap nummer 2-3-4 enn i nummer 1. Når det er sagt: det går ganske greit over for de aller fleste, også uten tiltak, rett etter fødsel er over 70% tilnærmet symptomfri.
  • Urininkontinens og underlivsprolaps er vel bortimot den eneste ulempen med vaginal fødsel i forhold til keisersnitt. Men effekten er faktisk ikke bevist særlig godt. Den største risikofaktoren virker å være graviditet i seg selv.
  • Bruk av tang ved forløsning øker risikoen for underlivsprolaps, men ikke sikkert for urininkontinens. Vakum virker ikke å øke risikoen.
  • Klipping (episiotomy) under fødselen har usikker effekt, mulig det beskytter litt sammenlignet med store rifter, men ikke mot de mer vanlige, små.
  • Jo eldre vi er – jo større risiko for problemer med dette etter fødsel
  • Jo større barna er, jo større fare for prolaps, men ikke sikkert for inkontinens.
  • Og, som ved nesten alt annet når det gjelder graviditet og fødsel: overvekt og røyking hos mor øker risikoen.

Okei, jeg hadde så mye å si om dette, at jeg innser jeg må lage flere innlegg. Jeg begynner med åpenheten, slår et slag for den, og oppfordrer alle til å snakke med venninnene sine om dette. Fordi å dele hjelper. Og fordi kanskje venninnen din har masse plager, skammer seg skikkelig, og ikke syns det er noe kult, og da kan det være veldig fint for henne å høre at andre også har trøbbel. Eller at andre bryr seg i det minste. Så tar vi litt mer fakta i neste runde.

I neste innlegg skal jeg ta for meg trening av bekkenbunnen: hvor ofte, hvor lenge, hvor mye og hvordan. Så vitenskapelig jeg klarer. Og viktigst av alt, selvfølgelig: hjelper det? Sånn egentlig?

Kilder:

https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/28602038

https://www.uptodate.com/contents/urinary-incontinence-and-pelvic-organ-prolapse-associated-with-pregnancy-and-childbirth?source=see_link

https://link.springer.com/article/10.1007%2FBF02765817

http://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1002/ijgo.12232/abstract;jsessionid=8F47432B2AA456DFD9D081CE9DCB1BA8.f02t02

http://forskning.no/forebyggende-helse-trening/2014/10/knipe-eller-ikke-knipe

 

 

 

Publisert i Fødsel, Graviditet | Merket med , , , , , , | 4 kommentarer

Hvordan få posekaker til å smake hjemmelaget (og sykt mye bedre!)

Wot wot, 4-årsdag vel overstått! En ting kan jeg garantere dere, og det er at bursdager blir morsommere og morsommere ettersom barna blir eldre. Inntil et visst punkt vil jeg tro, muligens allerde nå, men hjelpes. Så gøy!

Og så slitsom for mor og far! Nå skulle jeg jo egentlig feire fødedagen da, men her ligger jeg:

2017-08-20 21.06.32

Classy som alltid. I alle fall, for å få glede av disse bursdagene, må vi ta noen snarveier. For når man skal bake til selskaper 3 dager til ende, trengs Toro. Og sånt. Men jeg har altså funnet et triks på pinterest en gang i tiden – en helt idiotsikker måte å lage digge kaker på. Enkelt altså. Man tager ett stykk posekake. Og… (trommeirvel):

2017-08-17 20.32.36

  • Ett ekstra egg (eller ett egg, dersom oppskriften ikke sier egg i utgangspunktet)
  • Smør istedenfor olje
  • Melk istedenfor vann

Voila! Digg, fersk og nydelig kake du vil få skryt for.

Hvis du vil slå enda litt på stortromma, tilsetter du litt ferske bær eller noe sånt. Den ovenfor avbildete muffinsmiksen sammen med litt friske blåbær –> ubestridt kaken jeg fikk mest skryt for i fjor (til tross for flere helt hjemmelagede). Da kan du selvfølgelig innvende at du kanskje like godt kan bake selv, litt enig, men det er faktisk enklere likevel. Ikke minst mindre oppvask, og det sier vi jo tommel opp til.

Og siden bakingen er så enkel og grei, så blir det mye større muligheter til å nyte moroa – for moro, det er det faktisk!

IMG_1926

Fjorårets byggekake – veldig grei å lage. Toro og MASSE pynt, og voila!

 

Publisert i Fødsel, Hverdag | Legg igjen en kommentar

Barnehageoppstart – en nødguide

Inneholder annonselenker

I disse dager stabber eller krabber eller løper det mange 1- og 2-åringer inn i barnehagene sine for første gang. Og mor og far står livredde og vemodige tilbake og bare: når skjedde dette? Hvordan er vi allerede her? Skal hen flytte ut snart og nå, eller?

Snille, snille førstegangsforeldre: jeg vet hvordan dere har det! Bare det at nå er det snart lillebror sin tur her i gården, og denne gangen gleder jeg meg altså så voldsomt til barnehagestart! Haha, hele familien Påtjukka er. Så. Klare. For. Barnehagestart. Det er lettere med nummer to, viser det seg. Og mye lettere å avlevere en gående, pratende villbass på nesten 16 måneder, enn en krabbende, beskjeden ettåring.

I alle fall. Jeg har egentlig bare 3 gode og virkelig viktige tips til barnehageoppstart, og de kommer kjapt oppsummert:

  • Pust med magen, dette ordner seg. Det kommer sannsynligvis til å gå bedre enn fryktet.
  • Ikke handle inn for mye stæsj på forhånd, snakk med personalet om hva du trenger, for de ønsker seg gjerne forskjellig klær og utstyr i forskjellige barnehager
  • Gi det litt tid, men tillat deg å kjenne på magefølelsen likevel. Virker alt galt, så er det jo kanskje det. Det finnes flere barnehager å ta av, og de fleste er supre, men ikke alle. Kan være verdt et bytte dersom ingenting funker.

Okei, da var det viktige sagt. Ellers går det seg til. Jeg kommer ikke til å gi deg en lang liste over alt du trenger, de listene finnes det hundrevis av allerede, google i vei. Og jeg tipper du skjønner at en matboks er en kjekk ting å ha uten at jeg må fortelle deg det…;-) Men, her kommer noen betraktninger rundt noe av det som er greit å ha når dere begynner. Som sagt, med mindre dere bor langt pokker-i-vold, så er det jo ikke krise om noe mangler, og du kan utsette shoppingen til behovet melder seg. Kan være lurt, de vokser fort, disse søtnosene.

Uteklær

Mens ungen er liten, 1-2 år, er det viktigst at klærne er myke og lette og bevege seg i. I barnehagene vi har hatt har de ikke vært veldig lenge ute i øsregn når de har vært så små, så jeg har ikke hatt behov for plaggene med aller høyest vannsøyle. Men dette kan godt være annerledes på vestlandet mistenker jeg 😉 De bør nok ha en heldress og et todelt regnsett nå på høsten, men det holder vel saktens at en av de to er på plass ved oppstart, så kan man eventuelt diskutere videre behov med personalet. Vi har vært veldig fornøyde med Reimatec – de overlever både en og to og tre unger – så anbefaler å kjøpe en litt kjønnsnøytral farge dersom du planlegger å få flere barn. Eller ikke bry deg om at lillebror går i knallrosa da, han syns jo sikkert den er fin uansett han. Ellers syns jeg faktisk billigmerket Reflex fra Barnas hus har noen dresser som er veldig myke og anvendelige til de minste (vi har denne), men de er ikke alltid like supervantette. Nesten alltid på salg er de, og. Mange andre merker duger også – sjekk hva du kan få på salg og brukt, og kjenn etter om plagget er mykt å bevege seg i. Jeg har også kjøpt en god vinterdress, men helt ærlig var det litt unødvendig det første året. Vi hadde en god Reimatec vår/høstdress, og med et par lag ull under syns jeg det var varmt nok den første vinteren. Men de minste var ikke så lenge ute i den barnehagen, og det er nok annerledes en del andre steder i landet.

PS: du får 15% rabatt ved kjøp på Reima nå ved å bruke koden SCHOOLSTARTNO

reima-7772.kxcdn.com

Elsker denne (har den til storebror, men duger nok til de minste og)

Sko

Jeg anbefaler å vente med å kjøpe sko hvis barnet ikke går selv enda. Jeg har faktisk brukt myke skinntøfler ute i tørt vær før barna har gått, det har fungert supert (har kjøpt flere nydelige par i samme størrelse her på ebay, så har man til både inne og utebruk). I vått vær er det ikke lett å finne godt fottøy til de minste, støvler er ikke lett å krabbe med (eller gå for en nybegynner), og disse skoposene er ikke vanntette nok er min erfaring. Jeg har brukt disse fra Reima, de har fungert OK, men ikke mer enn det, og absolutt ikke når det har regnet mye. Stonz er det folk skryter mest av – de er dyre, men kanskje verdt et innkjøp om ikke barnet ser ut til å gå selv i nærmeste fremtid. Når barnet har tatt sine første skritt kan dere kjøpe sko etter sesong og behov. Jeg liker godt førstegangssko fra for eksempel Ecco eller Kavat, men har og brukt vanlige GoreTex-sko (som jeg syns var litt stive i begynnelsen) og joggesko (som fungerte fint når det var tørt). Ingen fasit her, men gudene vet at det er mange sterke meninger om dette. Ta med barnet, prøv, og snakk med noen flinke folk i skobutikk, du.

tøfler

Vår tøffelfavoritt til de små, har blitt brukt både ute og inne, selges rimelig her

Ull

Ull, ull, ull, ull. Det er et himla ullpress her i landet, dere! For en lykke det var for meg å flytte til USA med eldstemann og slippe det ull-maset 😉 Jada, jeg overdriver så klart. Men. Unger klarer seg fint uten ull altså. Og fint med. Det er varmt og godt, men ikke livsnødvendig; det er dyrt, irriterer sart hud, er ikke slitesterkt som bomull og aldeles upraktisk når det gjelder vasking. Min eldste hadde eksem som liten, så jeg brukte stort sett bomull innerst og gjerne en god ulldress i vognen eller under parkdressen. Elsker denne fra nøstebarn, og syns den var verdt investeringen selv om den er latterlig dyr. Men det jeg egentlig skulle si var bare at unger kan overleve en norsk vinter uten en ullgarderobe til 10.000 kroner og.

ullfleece

Evig favoritt. Latterlig dyr, men akk, så deilig ❤

Inneklær

Alt kommer til å bli flekkete. Veldig flekkete. Så, for å være litt praktisk her: ikke kjør så mye hvitt og lyst tøy. Du kommer sikkert til å måtte kjøpe noen flere bodyer, men du kan jo se det an. Hvis du har noe brukt som ikke er så pent lenger passer det godt som skift i barnehagen. De dagene jeg har prøvd å kle småtassene litt anstendig og pent, har de uansett endt opp med å ta av de de fine klærne og la de leke i den slitte strømpebuksa og en flekkete body allerede etter frokosten tror jeg. Jeg har hatt med sånne heldekkende smekker fra Ikea som jeg bruker hjemme, men jeg mistenker at personalet ikke gidder å ta de på… Det ser i alle fall sånn ut på klærne 😉 Hvis du likevel insisterer på en ordentlig kledd unge og ikke orker å la de gå i joggebukse dag ut og dag inn, syns jeg Name It har de beste jeansene til små barn. Veldig gode å bevege seg i og fin passform. Men for all del – helt og holdent en smakssak.

13143450_DarkBlueDenim_001_ProductLarge

Fantastiske bukser til lek og annen galskap

Sånn, det var det når det gjelder innkjøp tror jeg. Det går an å avvente altfor mange innkjøp syns jeg. Mange sier det er praktisk med to sett parkdresser, jeg har aldri savnet det og kommer ikke til å ta meg råd til det. De koster jo gjerne en 1000-lapp eller mer, mye annet moro jeg har lyst å bruke de pengene på. Klær til meg selv, heller, for eksempel 😉

I alle fall: lykke, lykke til med barnehagestarten! Dette kommer til å bli veldig, veldig gøy for både store og små etterhvert, skal du se 🙂

Har du andre innspill/erfaringer? Jeg blir veldig glad om du legger igjen en kommentar!

 

Publisert i Babyutstyr, barnehage | Legg igjen en kommentar

Pappaperm – eg takkar deg!

Jess, dere gjettet riktig. Undertegnede er tilbake på jobb!

Jeg hadde gruet meg denne gangen. Sist også, men mer nå, kanskje fordi jeg hadde vært borte så innmari lenge. 13 måneder hadde jeg vært hjemme, det er veldig, veldig lenge. Hodet hadde meldt seg av for lenge siden, og tanken på å skru det på igjen var bortimot uoverkommelig. Kolleger hadde sluttet, nye kommet til. Jeg hadde vært så lenge vekke at jeg ikke lenger var med på maillistene, og skulle det vise seg: ikke hadde tilgang til kontoret, ikke til mail, ikke til PC-programmene mine og ikke til lønn. Som i ikke lønn. Ai, frustrasjoner!

Og likevel gikk det sånn cirka ti minutter før jeg kjente at – Yay – så deilig å være på jobb igjen! Og etter at jeg både har fått tilbake tilgangene mine, og ikke minst også fått betalt for jobben (noe som smakte særdeles godt etter noen måneder med ulønnet permisjon), så kjennes det riktig så godt. Hadde nesten glemt hvor fin og spennende jobb jeg har, hvor godt det er å treffe voksne mennesker, få inn litt variasjon i hverdagen, og, ikke minst hvor inderlig godt det er å glede seg til å henge med barna igjen. Altså, jeg hadde egentlig ikke registrert det engang, men det var jo stort sett bare det jeg gjorde, ikke sant. Henge med barna, altså. Og da rekker man jo ikke glede seg til det, man gleder seg bare til mannen kommer hjem, eller til ungen skal sove, eller til et eller annet annet. Ikke til å henge med dem, i alle fall. Men noen få timer på jobb var jo alt som skulle til, og jeg kunne småløpe hjem, ivrig og forventningsfull, og for en glede å komme hjem til guttene mine. Kjenner meg litt nyforelsket, egentlig, hver dag på vei hjem 🙂

Jeg er ganske sikker på at dette ikke hadde vært i nærheten av like kjekt om jeg samtidig med jobboppstart skulle kjørt barnehagetilvenning for lillemann. For å si det litt forsiktig. Jeg er så fan av pappaperm og fedrekvote, dere! Så inderlig fan – dere som kjempet dette igjennom – jeg takker og bukker. Jeg kan melde meg inn i arbeidslivet igjen, vel vitende om at minstemann har det som plommen i egget med pappaen sin. For en luksus, jeg skal virkelig kose meg disse månedene med hjemmeværende husfar. Ungen har det bra, mammaen har det bra, og pappaen koser seg visst ikke så verst han heller hører jeg rykter om. Barnehage blir nok og fint når den tid kommer, men om pappaen plutselig skulle få det for seg å bli hjemme noen år, så gjerne for meg altså. Vi må flytte da. Og droppe ferier. Og selge bilen. Og så tror jeg muligens pappaen hadde blitt litt lei. Mye lei. Ganske raskt. Og da blir han sur. Og da er det jo ikke noe moro lenger. Så, ok, ikke hjemmeværende husfar. Innser den. Men lell – pappaperm, altså, tommel opp!

Men, som dere forstår, blogging står ikke øverst på prioriteringslisten for tiden. Jeg savner det, virkelig, jeg elsker bloggen min og dere, men jeg vil ikke love noen bedring heller. Jeg har sikkert tusen palnlagte innlegg jeg ønsker å skrive, men da jeg startet denne bloggen bestemte jeg meg for at det skulle være en hobby, noe jeg skulle kose meg med uten å føle noe press, og hvert eneste innlegg skulle jeg skrive fordi jeg hadde lyst til å skrive det. Har jeg ledig tid, og lyst til å bruke den til bare å sløve, eller lese, eller sove eller hva som helst, så gjør jeg det fremfor å blogge. Så, da blir det litt sporadisk her. Men jeg har ikke tenkt å gi den opp altså, for all del! Man kan da holde på med en graviditetsblogg til overgansalderen, kan man ikke? Minst?

Je, det var en digresjon. Skulle bare si at jeg digget pappaperm jeg. Og at om du gruer deg til permisjonen er over, er det ikke sikkert det er noen grunn til det. Det kan faktisk være at hverdagen løfter seg et aldri så lite hakk og, skal du se 🙂

Publisert i Blogging, Hverdag | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Fødedagen

Dagen i dag har selvfølgelig dreid seg om en liten, gira kar og hans aller første bursdag. Han har kost seg han, altså, men virkelig. Alt oppstyret skjønner han vel ikke stort av. Frokostbord med hvit duk? Eggerøre på en hverdag? Men så, rosinen i pølsa – kake med sukker!! Det var en slager det! Men hva er greia med gaver, egentlig? Jaja, papiret er artig i alle fall. Og storebror syns det var veldig kjekt å få åpne alle presangene.

I ekte Lindmo-ånd har mange fine damer i dag ikke gratulert bare gutten, men mammaen hans også. For i dag er det så klart også fødedagen, og fy søren, det er da sannelig verdt en liten dans på bordet. Wot wot – i dag er det ett år siden jeg presset lillebror ut av fødekanalen min! Steike, jeg er rå.

Den eneste fordelen med å ha notoriske A-menneskeunger er at det er stille i huset i god tid før klokken syv på kvelden. Så nå sitter jeg med beina på bordet, enda litt mer kake, og en aldri så liten festklunk i glasset på en ellers vanlig tirsdag og feirer meg selv. Det tenker jeg at jeg aldri skal slutte med, det blir tross alt ikke mer moro enn man gjør det til selv.

For nøyaktig ett år siden var ikke stemningen fullt så god. Hvis jeg ikke husker helt feil gikk vannet sånn ca akkurat nå, og da dro det seg fort til. Fødeavdelingen kokte, jeg var desperat etter å få fødestue for meg selv (lå inntil dette på et slags venterom med en annen dame) og tagg om litt bedøvelse. Så sånn akkurat nå var det fostervann overalt, mannen var stressa, jeg litt redd, og saker og ting var egentlig ikke helt på stell. Det kom seg faktisk, og når jeg etterhvert fikk en egen stue, en trygg jordmor og til slutt også innfant meg at her ble det ikke tilbudt noe deilig drugs, gikk de siste timene veldig, veldig fint. Men, herregud, så rått det er å føde! Så sykt, så villt, så dyrisk og så vannvittig vondt. Jeg aner ikke hvordan vi klarer det, mamacitas, men det gjør vi. Og steike, high five for oss!

Så resten av kvelden skal nytes. Litt vemodig syns jeg fortsatt det er, men først og fremst kjenner jeg selvfølgelig på takknemlighet. For å få være mammaen til to helt amazeballs fine gutter. For å få føde trygt. For å ha alt jeg kan ønske meg og mer til. Og igjen – for å få være mamma.

Takk for det. Og skål for meg!

2016-04-24 12.05.15

«Klar» for føding, da, vet dere!

Publisert i Fødsel | 2 kommentarer

Et helt, bittelite år

I morgen fyller babyen min ett år. Ett år! Det vil si at han ikke er noen baby lenger, det faktisk (kudos for det utrolig glupe resonnementet, fru Påtjukka, kudos).

I alle fall – for et år det har vært! Mini og mamma har rocka, vi altså. Det vil si, rocka og rocka… Kost oss har vi i alle fall, og strevd og grått litt innimellom, blitt urimelig godt kjent, og muligens litt i overkant tett knyttet til hverandre.

Lillebror er litt av en kar! Lite visste vel mammaen hans om det – mens han lå i magen hadde jeg veldig store problemer med å tenke på han som noe annet enn en ny versjon av storebroren, og var litt lei meg for at jeg ikke helt klarte å glede meg så mye som sist. Hva skulle jeg med en storebror til, liksom? Men så kom det jo slett ingen kopi. Slett ikke. Fysisk er de bortimot klin like, men lillebror har ikke tenkt å kopiere seg gjennom livet i det hele tatt. For en morsom liten fyr han er – tøysete, bestemt, utforskende, veldig så for seg, og selvfølgelig den beste lille ungen noen kan forestille seg. Jeg lover, han er noe helt for seg selv – sånn helt objektivt sett 😉

Nå slår jo snart hverdagen inn igjen, og jeg skal begynne på jobb om en liten uke. Med storebror begynte jeg etter litt over 9 måneder, og det føltes helt greit den gangen, men av en eller annen grunn kjennes det ikke like greit nå. Litt usikker på hvorfor, for jeg ser egentlig på lillebror som en litt mer robust type enn storebror (selv om han er aldri så mammadalt, og antageligvis er jeg og ganske lillebrordalt). Jeg mistenker at det har noe med å gjøre at han er barn nummer to, og kanskje også vårt siste barn.

Vår siste baby. Nei, den tanken orker jeg faktisk ikke å tenke helt igjennom. Ikke nå i alle fall – tanken på å ikke ha baby i hus igjen er bortimot uutholdelig for meg akkurat nå. Til tross for at det er lenge siden han har vært noe særlig kosen og sovet på brystet mitt, til tross for at han ikke lutker baby lenger, men et utforskende lite barn, og selv om jeg vet at det som venter oss fremover er vel så gøy: han skal snart snakke, gå, oppleve verden på en helt annen måte, sove litt lenger på morgenen (?!), si at han er glad i oss, slutte med bleie, vogn, smokk, og plutselig en dag kan vi reise på ferie uten bæresele og prampack og kofferten full av bleier, og det høres jo så forlokkende ut.

Og likevel, så vemodig. Min lille skatt! Ikke bli stor for fort! Mammaen din henger ikke med i svingene.

Ute snør det i dag. I slutten av april, dagen før babyen min blir ett år. Og jeg kanskje ikke bør kalle han babyen min lenger. Og jeg, jeg føler meg i grunnen litt trist. Vemodig, rørt og takknemlig også altså, men akkurat nå, litt trist. Det er (nesten) så jeg håper han våkner fra duppen sin snart, for nå trenger jeg virkelig litt kos, latter og «suss» her (suss fra lillebror er jo i grunnen bare spising av mamma og mye sikling, men bedre suss skal man lete lenge etter).

I morgen, da skal det feires, så jeg får gjøre unna sutringen i dag. Og jeg kan jo alltids trøste meg med at jeg antageligvis er fruktbar enda en stund…;-)

2016-04-28 15.27.41

Publisert i Barseltid, Hverdag | 2 kommentarer

Banankake – sukkerfri, enkel og veldig god

Om jeg er litt slapp på bloggingen for tiden, er jeg desto freskere som snapchatter (siriohet heter jeg der, legg meg til før permisjonen er over ;-)). Og der skrøyt jeg av at jeg bakte en sukkerfri banankake imorges, og den er så god den kaken. Så fikk jeg mange spørsmål om oppskrift da vet dere, så her kommer den. Den egner seg til små og store, ryr lite, så til og med babyen klarer å spise uten altfor mye møye, og er den perfekte barnehagebursdagskaken (baker den i litt ulike varianter hvert år). Superduper enkel og grei å slenge sammen er den og. Når det gjelder søting, se under oppskriften, du kan variere litt etter smak og behag. Skal prøve å huske å ta bilder neste gang jeg baker den:

3 godt modne bananer

3 egg

200 g fullkorns speltmel eller fullkornshvetemel

3 ss melk (kan erstattes med vann)

100 g smeltet margarin eller smør

1 ss aprikosmos (eller annen søting, se under)

1 ts bakepulver

0,5 ts kanel

0,5 ts kardemomme

Litt salt (bare et lite dryss)

Fremgangsmåte:

Bananene has i kjøkkenmaskin eller foodprosessor og vispes til en røre. Rør inn egg og melk, før du tilsetter det tørre. Smeltet smør og aprikosmos røres inn til slutt. Stekes på 175 grader på nederste rille i ca 45-50 minutter, sjekk med en pinne om den er ferdig.

Når det gjelder søting: hvis bananene er skikkelig modne, trenger du kanskje ikke noe annet. Siden jeg har baby i hus, har jeg aprikosmos fryst i isterningbiter, og bruker derfor dette for tiden (1-2 biter som jeg blander inn i smøret). Hvis du ikke har, kan du finhakke et par dadler, bruke en spiseskje honning, kokosblomstsukker, eller smake deg frem med 1-2 ss sukker – avhengig av hvor nøye du er på dette og hvor glad dere er i søtsaker 😉 Den blir best med honning syns jeg, men aprikos er også veldig godt i.

Det går an å lage den med havremel og, men da ryr den en del om du ikke har i litt fiberhusk i tillegg. Litt hakkede nøtter og mandler gjør seg også godt i denne kaken. Til barnehagebursdag har jeg laget kokoskrem til denne: satt en boks kokosmelk i kjøleskapet, tatt av bare det harde hvite laget og pisket dette som vanlig krem. Smaker søtt og godt, men må holdes kaldt for at den ikke skal bli for flytende!

Fin søndagskos til hele familien!

 

Publisert i Oppskrifter | Legg igjen en kommentar