Mammakroppen min og meg

Det har nå gått over 4 måneder siden jeg fødte mitt andre barn. En hel sommer, faktisk, uten altfor mye bikinivær. Heldigvis, kanskje? Men jeg har kledd av meg jeg, altså, ærlig talt, når det først er sol i dette landet, skal den selvsagt nytes.

Jeg har gått i bikini av andre grunner og. Fordi jeg har to skjønne sønner, og fordi jeg og pappaen deres er deres aller viktigste forbilder. Og hvis jeg må skjule min normale kropp – hva sier jeg da til dem om deres normale kropp en gang i fremtiden? Om kjærestene deres sine normale kropper? Skal ikke de være bra nok, de heller?

Jo mer veltrente, rippede og tynne kropper barna våre eksponeres for i den store verdensveven – jo viktigere er det så klart at de hjemmefra har fått med seg hva som egentlig er viktig. Kroppsglede, matglede, en sunn og glad kropp med eller uten synlige mageruter, og et hode som har et avslappet forhold til det hele.

Så jeg har gått i bikini. Med mange kilo i pluss, ammepupper og muffinsmage. Fordi det syns jeg pokker meg at jeg har lov til, og jeg vet at barna mine har godt av det.

Men har jeg vært komfortabel med det? På ingen måte. Det er klart at jeg burde ha vært det – en voksen, smart dame med en sunn og normalvektig kropp og ellers et liv på stell burde jo ikke ha komplekser. Fordi jeg har andre verdier, større verdier, bedre verdier. Utseendet mitt er ikke det viktigste for meg. Jeg er takknemlig for hva kroppen min har gitt meg og overlykkelig for at jeg får være frisk. Jeg er jo en patetisk idiot som bryr meg om at magen flyter litt, at åreknutene ikke går tilbake og at kiloene har tenkt å bli værende på lårene i enda noen måneder ser det ut som. Det betyr jo ikke noe – men det plager meg likevel.

Plager meg ikke kjempemye, jeg gråter meg ikke akkurat i søvn. Men det plager meg nok til at det er irriterende. Nok til at jeg tenker «blæh» når jeg ser meg selv i speilet, nok til at jeg blir i litt dårlig humør når jeg ikke finner noe fint å ha på meg, nok til at jeg ikke orker å dra på shopping selv om klesskapet er sårt utdatert, og nok til at jeg er slitsomt selvbevisst på stranden.

Og det er litt flaut i grunn. Ikke bare flaut, men ganske selvsentrert og arrogant også. Jeg har gode venninner som ville gitt alt de har for å få seg en mammakropp, men kroppen deres vil ikke bære frem barn. Jeg jobber med kronisk syke mennesker, mange unge kvinner, som skal leve med smerter og andre plager resten av livet, som må ta medisiner som gjør utseendet deres ugjenkjennelig (og gir langt større vektoppgang og strekkmerker enn en simpel graviditet), som kanskje aldri kan få barn, og hvis de kan det, risikerer svært farlige svangerskap, for både barnet og seg selv. Mennesker som er glade de er i live. Og så sitter jeg på andre siden av bordet og er lei meg for at magen min ikke er så flat som den en gang var liksom. Hvor arrogant går det an å bli?!

Og mest irriterende av alt: jeg var jo ikke noen supermodell før jeg fikk barn. Og nå sitter jeg her og savner en mage som var flat, men den var jo egentlig ikke så veldig flat før heller! Himla tulling.

Og så leser man i nyhetene om «trenden» som farer over landet – hvor gravide ønsker seg små, tynne fugleunger, og skal ut med joggevognen dagen etter fødselen, og ha babyen hengende etter i puppen, og bare tenke på seg selv og slett ikke på barnet – og så blir jeg så irritert, for jeg føler meg jo litt truffet, ettersom jeg faktisk bruker energi på å ønske meg en litt finere kropp, men det er jo ikke sånn det er! Den trenden må du lenger ut på landet med – gravide ønsker seg ikke underernærte unger. Ønsker seg en tynn og veltrent kropp som spretter umiddelbart tilbake til normalen – javisst (hvem ønsker seg ikke det, da?), men det er da noe ganske annet enn å ønske seg for små babyer! Det er en eller to jordmødre som har truffet en eller to spiseforstyrrede mammaer og så har de sagt det til en journalist, og så er det plutselig blitt en trend som alle biter på (også Finn Skårderud, som virkelig burde vite bedre. At disse damene eventuelt sitter på kontoret hans, sier jo ikke noe om trender i samfunnet, det sier noe om psykiatrisk sykdom). Og hvor egoistiske disse mammaene er – er det rart det blir mindre amming når vi bare tenker på å komme oss på gymmen, liksom – men det er jo ikke sånn! Det er ikke rettferdig – det er ingenting vi ikke vil gjøre for ungene våre, for velfødde, tjukke, myke og mette babyer. Vi er bare ikke helt fornøyde med oss selv, vi skulle ønske vi var litt slankere, litt mindre dvaske, vi ønsker å passe inn i våre vanlige klær igjen. Vi ønsker oss kropper som tåler å leke, herje og løpe, hvor bekkenet ikke skrangler og ryggen ikke knirker. Ikke fremstill oss som umennesker av den grunn!

Og man kan ikke bare skylde på de gravide og nye mammaene selv for at de ønsker å holde seg slanke, det stikker dypere enn litt jåleri. Aldri før har jeg vel fått tutet ørene fullere av «ikke legg på deg for mye – ikke legg på deg – du trenger bare ett ekstra eple om dagen – ikke legg på deg da går det både deg og ungen din ille!» – enn da jeg ble gravid. Og jeg skulle likt å skylde på instagram og facebook og rosabloggerne, men det er helsemyndighetene selv, forskere, leger og jordmødre som er hardest. Og alle skryter av deg hvis du holder deg slank og magen er nett og liten, og med det mener jeg alle (alle leger, jordmødre, alle generasjoner, begge kjønn, alle alle). Ingen skryter av hun som er frisk og sprek men har en mage som ser ut til å være større enn snittet.

Da er det ikke så altfor rart at vi begynner å ønske det selv, heller, da?

Jeg har gitt litt opp. Ikke gitt opp å komme i noenlunne form, eller på sikt å komme meg inn i de gamle klærne mine. Men bare innsett at greit nok, jeg er litt misfornøyd akkurat nå. Det er tullete, men det er som det er. Kanskje det er lettere om vi bare sier: OK. Den nybakte mammakroppen har gått gjennom en formidabel forandring på veldig kort tid – det tar tid å venne seg til det, det tar tid å la hodet følge med. Det tar tid før kroppen er noenlunne som den var – og det tar minst like lang tid før man klarer å være komfortabel i kroppen sin, uansett hvordan den nå ser ut. Og det er ok å ikke være helt fornøyd. Litt teit, så klart, men ok.

Men barna våre skal slippe å forholde seg til det – så bikinien må på. Om vi liker det eller ikke😉

Publisert i Barseltid, Graviditet | Merket med , , | 8 kommentarer

Jeg har blitt kjendis!

I dag har jeg og minien min blitt litt kjendiser, kjennes det ut som. Klint opp med et STORT bilde på VG-nett – jeg visste så klart om det, men jeg må innrømme at jeg svettet bra det jeg så det likevel (saken kan du lese her, det opprinnelige blogginnlegget (som jo er litt bedre syns jeg), her).

2016-09-14-13-56-28

Bittelitt angst kjente jeg på da, gitt! Men det er jo gøy da, jeg vil jo gjerne at folk leser det jeg skriver. Ellers hadde det jo vært litt teit å blogge, mener jeg. Det er bare det at det er noe veldig komfortabelt over å ha en bitteliten blogg, med en oversiktlig samling lesere. Likevel håper jeg virkelig at noen av dere som oppdaget bloggen min i dag blir med videre – velkommen skal dere være!

Jeg måtte svare på noen spørsmål om hvorfor jeg hadde startet bloggen min og sånt, før saken på vg.no, og det fikk meg til å tenke litt. Da jeg begynte med På tjukka for 2 år siden startet det som en ren informasjonsblogg. Gradvis har den blitt mer personlig, og litt mer løssluppen kanskje? Det har på en måte kommet naturlig, men det er klart at jeg syns det er vanskeligere å dele de mer private tingene enn rene faktainnlegg. Vanskeligere, og mye morsommere. Dessuten er det jo ingen tvil om hva som trekker flest lesere, det er definitivt de personlige innleggene. Så da må jo noen like det jeg skriver, da, og det er jo kjekt.

En ting jeg tenker mye på er eksponering av barna mine. Jeg skriver ikke så mye om de, sånn helt konkret, her, og det er jo bevisst så klart. Men indirekte utleveres de kanskje litt likevel. Jeg har hatt en åpen instagram-konto, som jeg liksom ikke helt har klart å bestemme meg for om skulle være en personlig konto, eller en bloggekonto, og så har den liksom endt opp med å være noe midt i mellom på en måte. Og jeg har delt mange bilder av barna mine der. Eldstemann begynner å bli så stor nå, en gutt med personlighet, meninger og hele pakken, og jeg merker at det er på tide å gjøre instagramkontoen min privat. Jeg legger dere gjerne til om dere vil følge meg (brukernavn er siripatjukka), men jeg vil ha konroll på hvem som kan se bildene mine. På snapchat er det fortsatt bare fjas og tøys fra min side, så der må du gjerne kikke innom! siriohet heter jeg der (men be ware: det er mye babyspam der, altså).

Litt av et tidspunkt å snakke om personvern hos ungene dine samme dag som du har klint et bilde av en av de over hele VG-nett, eller? Joda, joda, tar den. Vet du hva, jeg tror det går bra med barn som er mye eksponert og jeg. Jeg tror heller ikke de kommer til å klandre foreldrene sine, så lenge de har tenkt igjennom og vurdert det de deler. Det er jo det essensen i bloggen min dreier seg om: foreldre flest vet best for sine barn! Og foreldre flest gjør det også veldig bra, selv om vi alle gjør ting litt forskjellig. For min del syns jeg det er stor forskjell på å eksponere en baby og en 3-åring. En baby er en baby, liksom, derfor ble mannen min og jeg enige om at det var fint at han var med på bildet. Så fikk alle noe skikkelig pent å se på også😉 Virkelig, eldstemann hadde så klart også tålt det, men terskelen er litt høyere der merker jeg.

Men, det var jo egentlig ikke sånne alvorlige ting jeg skulle snakke om! Jeg skulle bare skryte av at jeg var blitt kjendis jeg – og at jeg syns oppmerksomheten er veldig morsom og bittelitt stressende. Men mest gøy, altså, håper mange fortsetter å følge!

Ps: jeg blir kjempeglad når folk legger igjen kommentarer og tips – tips deles villig videre!

 

 

Publisert i Blogging | 8 kommentarer

Bokanbefaling og ei aldri så litta Giveaway

I samarbeid med Aschehoug

Denne festlige lille skatten av en bok, da dere! Den er jo kjempesøt, veldig så gjenkjennelig og tatt på kornet.

gratulerer

Perfekt for denne bloggens lesere vil jeg tro – så derfor gir jeg bort to eksemplarer jeg. Jippikayey!

Alt du trenger å gjøre er å legge igjen en kommentar på facebooksiden min – så er du med i trekningen. Tagger du en venninne eller venn (den er morsom for vordende og nybakte fedre og altså) som og kunne satt pris på den, får du såklart dobbelsjanse🙂

Forfatteren av boke har for øvrig en kjempemorsom instagramprofil også – følg henne på @kosogkaos

gratulerer2

 

Publisert i Blogging, Graviditet | Legg igjen en kommentar

Søvn og sånt

Jeg blir av og til spurt om å skrive et innlegg om søvn. Og sånt. Babyer og søvn. Litt større barn og søvn. Gravide og søvn.

For søvn. Det er det det går i, liksom. Det livet dreier seg om, egentlig, skulle det vise seg etter at jeg fikk barn. Hva visste vel jeg om søvn, før jeg ble smelt på tjukka? INGEN ting, visste jeg vel om søvn!

Nå vet jeg en hel masse om søvn. Har lest, prøvd, grublet, lest, prøvd igjen, mislyktes, prøvd, lyktes, stor suksess, og så – kabooom. Tilbake på start. Igjen.

Men jeg orker ikke å skrive så mye om det. Litt fordi jeg har mislyktes ganske hardt og ganske ofte, så lytt til noen andre enn meg liksom. Men jeg har jo og lært (litt) av mine feil, så det kan jo tenkes jeg kunne ha noen betraktninger å by på lell. For å være ærlig, så er årsaken mest at jeg er litt redd for mammapolitiet. Ok, da, ikke litt redd. Kjemperedd. Ihvertfall når det gjelder babyer og søvn – for på dette temaet går mammapolitiet på internett batshit crazy. De blir klin gærne. Og pur onde. Sjekk dette kommentarfeltet for eksempel. Er det rart barn blir mobbere, liksom, med sånne mødre som forbilder?

I alle fall – jeg nøyer meg med å si dette jeg, fordi det er en trøst for meg selv syns jeg:

Du er ikke alene. Vi er mange som har det sånn.

Folkens jeg kommer med nyheter, jeg må be om absolutt stillhet. Ventetida er over, du kommer til å få sove snart en natt.

Det vil bli bedre. Og så sikkert dårligere, men så bedre igjen. En dag får du sove, endelig fred å få.

Altså, beklager – det bare ble sånn – jeg begynte med Du er ikke alene, og så falt melodien bare ned i hodet på meg, og så måtte jeg bare. SÅ trøtt er jeg, at jeg syntes det var en god ide.

Men det var bare det jeg ville si. At vi er flere. Og at du ikke er noe dårlig menneske for å ønske deg mer søvn. Og at du skal følge hjertet ditt, og ikke gjøre noe du ikke er komfortabel med. Og at vi har kaffe. Alltid kaffe.

God natt!

2016-09-02 21.46.23

 

Publisert i Barseltid, Hverdag | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Hvordan velge produkter til barnet ditt – en idiotsikker metode

Jeg lover stort i overskriften min her, dere. Men her kommer altså løsningen på et problem som stadig dukker opp i småbarnsforeldrenes hverdag, og det er så innmari enkelt og funker på nesten alt. For hva er trygt, og hva er bra nok, og hva er egentlig best for den lille? Det er jo en jungel der ute. Du kan så klart google, gjøre research og tråle tester for hvert enkelt produkt, eller, du kan gjøre som meg, og bare se etter dette, velkjente, kjære merket:

svane

Svanemerket, altså. Et miljømerke, altså? Joda, men miljøvennlig er også hud- og kroppsvennlig. Så lite kjemikalier som mulig, under hele produksjonsprosessen. Svanemerket tar også hensyn til innholdet av allergifremkallende stoffer, hormonforstyrrende stoffer og parfyme.

Det er ikke sånn at produkter som ikke er svanemerket nødvendigvis er noe dårligere enn produkter som faktisk er det – produsenten må selv søke om å få produktet godkjent og betale en liten sum penger for å få dette gjort, slik at det helt sikkert finnes knallgode produkter uten merket (nøstebarn sine såper for eksempel, de er jo sikkert supre de, men ikke merket). Det er bare så vanskelig å finne ut av det hvis man må gjøre research selv – vi kan jo ikke bare stole på hva produsenten selv sier (vet en lege godt, som jobber tett med en tidvis skitten, skitten legemiddelbransje). For eksempel har merket Burt’s Bee fått kraftig kritikk for villedende reklame og merking av babyprodukter. Svanemerket er en ikke-kommersiell merkeordning, som forvalter på vegne av det offentlige, så det må vi kunne stole på.

Allergimerkingen fra NAAF er sikkert også fin, men tar ikke hensyn til miljøbiten. Imidlertid sammenfaller de to merkene nesten alltid (det vil si – det er mange flere produkter som er svanemerket, men hvis det er NAAF-merket er det gjerne svanemerket også). Hvis du leser tester på ulike produkter fra forbrukerrådet og lignende – ser du at svanemerkede produkter alltid får bra omtale. Det gjelder våtservietter, solkrem og andre produkter. Så, istedenfor med å ta seg bryet med å granske tester kan man like greit bare velge et svanemerket produkt, er ikke det kjekt?

Jeg ser etter dette merket på nesten alt jeg kjøper til barna mine og andre husholdningsprodukter, bortsett fra mat så klart. Det er ikke så mye klær som er svanemerket, så der handler jeg selvfølgelig mye annet, men Cubus har kommet med en nydelig kolleksjon til nyfødte med merket. Tommel opp! Av få ting jeg bruker mye av som jeg ikke har funnet med merket på er tørre vaskekluter til småbarn, håper det kommer snart. Våtserviettene er jo merket, så det burde vel ikke være umulig å produsere tørre kluter som tilfredsstiller kravene håper jeg. Bleier (Libero, Rema, Coop er alle svanemerket – Pampers og First Price ikke), solkrem (Harmoni som du får kjøpt på Vita for eksempel fungerer topp), vaskemilder (Omo, Blenda, Neutral, Rema, Vanish++), såper til kropp og hender (for eksempel Neutral, Libero, Anglamark), såpe til gulv og andre rengjøringsmidler (Ajax, Coop), våtservietter (nesten alle, bortsett fra Pampers og First Price) og så videre. Det er masse svanemerkede produkter å velge mellom, så egentlig ingen grunn til å velge noe annet (du finner ikke tøymyknere med svanemerket, fordi tøymyknere slett ikke er bra for miljøet – eller huden – så det syns jeg man bare kan droppe egentlig. Trengs ikke uansett, jeg klarer meg i alle fall fint uten).

Jeg har en eksemunge her hjemme, så jeg bruker mye ordentlige kremer fra apoteket, og her har jeg ikke funnet bra produkter som er svanemerket dessverre. Så gode kremer er mitt unntak (der bruker jeg Locobase, Apoderma og apotekets badeolje). Man blir jo en liten hauk etter utløsende faktorer når man får et barn med eksem, og solkrem er en stor versting, også disse som er laget for barn og ellers har et bra rykte på seg (Vichy for eksempel, er helt krise på min sønn) – men de svanemerkede har fungert godt så langt.

Jeg må si at jeg litt forbauset oppdaget at en god del produkter til baby faktisk inneholder parfyme – hva i himmelens navn er greia med det, liksom? Pampers sine våtservietter, for eksempel, Burt’s Bee og Natusan sitt talkumpudder. Men de svanemerkede produktene til små barn er parfymefrie – så slipper du å finlese innholdsfortegnelser. Easy peasy!

Bra betyr heller ikke nødvendigvis dyt, billigmerker som Rema, Unik og Coop har flotte, svanemerkede produkter til både voksne, barn og hus. Blant de aller billigste våtserviettene som er å oppdrive, finner du på Rema Soft Style – super kvalitet, svanemerket og best i test hos forbrukerrådet. Til under en 10er – ikke verst!

 

Publisert i Babyutstyr | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

3 måneder og håret faller av…

Jeg ble visst borte på ferie i noen uker jeg. Og siden sist har lillemann rukket å bli 3 måneder gammel, god og rund, og stort sett blid som en sol. Håret mitt har begynt å falle av – uungåelig nok – og mine tilmålte uker med noe som nesten ligner tykt, glansfullt hår er definitivt forbi. Gravidekiloene mine derimot, de har ikke tenkt å falle av i det hele tatt denne gangen virker det som. Vel, vel, bagateller.

2016-08-03 14.47.48

For 3 måneder gamle babyer – de er deilige de! Dette gjelder sikkert ikke alle altså, men på tre måneder har de fleste vokst av seg kolikken sin, ammingen har enten gått seg til eller man har endelig gitt det opp og slått seg til ro med flaske (forhåpentligvis i alle fall), og ungene virker sterke, våkne og er noen sjarmerende små flørter altså. 3 måneder er virkelig en fin milepæl og en fin tid – bortsett fra en bitteliten detalj. Det krever sin kvinne å brødfø en 3 måneder gammel godklump altså! Herre himmel så mye jeg ammer. Ikke hør på de som sier at man ammer hver 3.-4. time, det er ikke sant vet du. Eller, det er det jo sikkert da, de fleste gjør jo sikkert det, men ikke alle. Absolutt ikke alle… Noen av oss ammer i alle fall langt oftere enn det.

2016-08-05 11.46.54

Økedager ja. De burde jeg sikkert lage et eget innlegg om forresten. Man tror liksom ikke helt på at det skal være så slitsomt før man sitter der. Og bare. Nesten dør litt, liksom. Vel vel, de går over, og snart kan vi begynne med grøt – takk og lov!

FullSizeRender

Skjønner ingenting av hvorfor jeg ikke går ned i vekt av meg selv, forresten… (Jada, prøvde å skrive oksehunger;-))

Så litt deilig er det at ferien er over også altså. Jeg har jo skrytt litt av at jeg syns det gikk så greit å få unge nummer to – men det varte bare til vi skulle på vår første ferie viste det seg. For oh my. Så mye stress det var å få to unger ut av huset! Jeg brukte jo en hel forbannet dag bare på å pakke jeg. Og vi var bare borte i litt over en uke. Vi har lagt opp til altfor mye kjøring og farting (klassisk amatørfelle) – og du vet. 3-åringer. Smokkeslutt og bleieslutt og takk og lov for barnehager!

For nå er permisjonslivet tilbake i vater – og mor ser frem til mandager igjen🙂 God uke!

 

Publisert i Amming, Barseltid | 2 kommentarer

En skremmende opplevelse

En sedvanlig tidlig morgen kom storebror tassende inn til oss, og var veldig så våken. Han herjet og styra såpass at lillebror også våknet, og humøret hans var ikke helt på topp takket være den litt brå vekkingen. Men bare litt småsutring.

Imidlertid, like etter at han hadde spist, begynte han plutselig å illskrike. Ikke vanlig til han og være, men likevel. Jeg forsøkte en ny pupp, men han protesterte bare mer. Bysset og bar litt, men ingenting hjalp. Helt rasende gutt.

Nå ble jeg faktisk litt satt ut, for han er virkelig en nokså rolig kar. Men han har jo hatt skrikeøkter før og. Bare det at jeg liksom ikke kjente han igjen nå. Jeg tok av han soveposen han lå i, for han skrek seg jo ildrød og glovarm. Og da så jeg det straks.

Der var det en løs tråd som hadde surret seg rundt en bitteliten tå. Stramt. Tåen var blitt hoven og helt blå.

Heldigvis fikk jeg løsnet tråden raskt, og fargen kom tilbake i tåen. Etter noen minutter smilte den gode gutten min igjen, og alt gikk takk og lov helt fint, inge varige men.

Men jeg fikk meg en skikkelig støkk – man kan miste lemmer av slikt. Hadde det vært inni en sokk dette skjedde hadde jeg jo aldri tenkt på å kle av han. Jeg var så fokusert på de vanlige tingene: sulten? Bleie? Rap? Gulp? at jeg ikke tenkte på at noe faktisk kunne være skikkelig galt.

Har du en dårlig pasient, undersøk hele! Kle av han. Alt. Skal huske det når det gjelder unormalt illsinte babyer fremover også.

Publisert i Barseltid, Parenting | Merket med , , , | 2 kommentarer