Jeg bare liker det ikke. Ikke sånn at jeg egentlig misliker det så sterkt heller, ikke hele tiden ihvertfall. Men jeg liker det definitivt ikke.

Det er en jobb, og den må gjøres. Jeg har ikke noen unnskyldning for å la det være, det funker jo greit, så da får jeg gjøre det, da. Litt som å skifte bleier, liksom. En ganske stor jobb faktisk. Tidvis en innmari stor jobb og, og det prøver jeg å slå meg selv litt på skulderen å si innimellom: bra jobba, Siri – du står jo på da!

Jeg skriver dette fordi jeg merker at når jeg forteller det til folk, er det en del som reagerer, det er mulig den klassiske, myke, gode mor skal elske å amme. Mange ammere liker det i alle fall veldig godt, virker det som. De syns det er koselig, en rolig, god kosestund med babyen. Noe som bare de to kan ta del i, et tett bånd. Jeg har bare aldri følt det sånn.

Det er klart: det er mange grunner til å virkelig mislike amming og. I begynnelsen (spesielt med nummer to) var det blødende brystvorter, åpne sår og direkte smertefullt, men det gikk jo heldigvis over. Melkespreng er plagsomt, men også det forbigående. Det er mye søl, men det er det jo i grunnen å gi flaske også. Sprell ville gutter som skal få med seg alt som skjer i rommet, med et godt sugetak i den såre puppen, er jo heller ikke så behagelig vil jeg si. For ikke å snakke om tenner… Jeg har vært plaget med brystbetennelser, men har aldri blitt alvorlig syk av det, og aldri trengt antibiotika, så helt katastrofalt har vel heller ikke det vært.

Problemet er heller at jeg føler det stjeler mye energi tror jeg, og forferdelig mye tid (jeg hadde spart masse tid på å gi flaske heller enn å amme i fullammingsperiodene, det er jeg helt sikker på). Og at jeg blir veldig, veldig låst til babyen så klart. Man kan få litt panikk, nesten, av å være så bundet til barnet. Å aldri kunne få skikkelig avlastning over mer enn noen få timer, aldri få sove en hel natt, ikke engang om man har et gjesterom som kan brukes. Jeg opplever det som litt klaustrofobisk at barnet lever bare av meg, på meg, og alltid er avhengig av å være helt nær meg. Vi er jo helt nær uansett, men det er dette med å ikke ha noe valg på grunn av den puppen som gjør det litt klamt tror jeg.

Jeg vet jeg er heldig, som får amme uten de helt store problemene, det er ikke alle forunt. Og jeg hadde helt sikkert vært veldig lei meg om det ikke hadde fungert, så jeg kan godt forstå om noen som virkelig har strevd med amming blir litt irritert over dette innlegget. Det er ikke ment som sutring, mer som en konstantering kanskje. Jeg bare liker det ikke.

Og det får være lov, syns jeg. Amming er en svær jobb, og den bør anerkjennes. Jeg forventer ikke applaus akkurat (bortsett fra fra mannen min, da, det skulle bare mangle!), men anerkjennelse fra meg selv om ikke annet. Og det fortjener du og, bra jobba, mamacita!

Ps: bra jobba til dere og, kjære flaskemammaer! Mett er best!