Overskriften skulle selvfølgelig egentlig være «9 måneder inne, 9 måneder ute», men altså. Det går ikke fort i bloggesvingene her for tiden, så 11 måneder får være nære nok.

Jeg skrev et sånt innlegg etter at eg fikk storebror også (det kan du finne her), og leste selvfølgelig igjennom det nå. Åh, så ung og naiv jeg var som ettbarnsmor liksom… Neida, jeg bare tuller. Ganske mye er likt, og ganske mye forskjellig.

Men jeg føler meg ikke særlig ung lenger, det skal være sikkert og visst. Der jeg etter ett barn følte at jeg ikke hadde lagt alt jeg var før jeg fikk barn på hylla, må jeg si at jeg har latt den der fare. For lengst. Jeg har seriøst ikke klart å ta vare på en eneste ting jeg likte før omtrent, jeg. Når var jeg sist på konsert, for eksempel (Filharmoniens sommerkonsert på Sagene, med barn så klart). Eller på fest (jeg er redd det var før lillebror ble født altså, gravid, avholdende og tidlig hjem selvfølgelig)? Før gikk jeg på teater minst månedlig tror jeg, men nå? Jeg var i desember en gang da, faktisk ikke så ille. Kino? Så Hakkebakkeskogen med storebror for et noen uker siden! Skikkelig fjong resturant? Nesten 2 år siden – før vi skulle begynne å produsere baby igjen bestemte vi oss for å lufte oss litt, og hadde faktisk en helaften på både Fauna og en på Kontrast. Men, som sagt, det er nesten 2 hele år siden… Ikke engang venninnene mine, som jeg setter så stor pris på, behandles særlig godt. Det aller meste vi gjør er virkelig «familierelatert», det var veldig, veldig mye lettere å beholde gamle Siri med bare ett barn altså, dere.

Men tross alt, veldig mye lettere å bare akseptere at det meste er «mamma-Siri» nå også. Det er liksom bare sånn det er for tiden, og det er i grunnen helt greit. Jeg har dårlig samvittighet for de venninnene som ikke har barn, og jeg savner virkelig å lufte meg litt mer, men det er en tid for alt. Det er ikke noe annet sted jeg heller vil være (selv om jeg skulle ønske jeg hadde energi til noe annet enn joggingsen på fredagskvelden, liksom).

Koser meg fortsatt med perm, selv om jeg kjenner at det klør litt i jobbe-foten og 😉

Ellers nevnte jeg sist kroppen min, som jeg syntes så ut som før 9 måneder etter fødselen. Det kan jeg jo le meg i hjel av nå, for å si det sånn. Kroppen ser på ingen måte ut som før lenger, dere 😀 Vekten er som den var, men bortsett fra det? Oi ve! Mageskinn, grevinnearmer, hengepupper (eller – egentlig mer helt fraværende pupper, selv om jeg faktisk fortsatt ammer), åreknuter (oh my gawd, de åreknutene!), og mysteriet med den forsvunnede rumpe… Den forsvant i begge graviditetene mine, men sist fikk jeg jo trent den tilbake. Innsatsen på styrkerommet har definitivt ikke vært i samme stil som forrige gang, så jeg kan vel ikke akkurat kalle det et mysterium at den ikke er tilbake, men likevel – hvor tok den veien?

Hvor ble dere av, kjære venner?!

Jeg har faktsik investert i en sånn kompresjonstights, denne gangen jeg. Ikke fordi den virker, men fordi treningstights er så nådeløst avslørende, og med den på ser det nesten ut som jeg faktisk har en rompe. Så føler jeg meg litt bedre, om ikke annet. Jeg har ikke noen voldsomme  issues med mammakroppen min syns jeg, men jeg savner den rompa altså…

Ellers koser jeg meg fortsatt hjemme, selv om jeg heldigvis begynner å kjenne på savnet etter jobben igjen. 11-måndingen min har vist seg å være en aktiv liten krabat, og det er full rulle, knall og fall og ganske mye nærhetsbehov dagen lang. Hadde vært fint om pappaen kunne ta over nå egentlig, men han skal få nyte sommeren hjemme, den heldiggrisen. Som 2-barnsmor må jeg si at denne perioden har vært den mest slitsomme i småbarnsfasen så langt – altså fra sånn ca 8 måneder til, tja, 1,5 år omtrent. De må passes på hele tiden, de river ned absolutt alt, de skal helst se mamma hvert sekund, de er dødssøte, men la oss være ærlige, drit kjedelige å leke med i mer enn noen minutter, og ja. De er sykt søte, blide og kule, men gosh, de krever sin forelder, for å si det sånn. Likevel, om dere var redde – 1 er fortsatt 1, og 2 er fortsatt 2. Eventuelt som en bekjent så treffende sa det «1 er 2 og 2 halvannen» – jo, det syns jeg fortsatt kan stemme. Guttene mine har i alle fall stor glede av hverandre allerede, og mye er rutine.

Men på ett område syns jeg det kjennes som to er bortimot ti, og det er når det gjelder reising. Det er sykt stor forskjell på å reise med ett og to barn, dette var jeg ikke forberedt på, og det er ikke helt uten motvilje jeg innrømmer at å reise med to kids i denne alderen er grådig slitsomt. Sukk. Men jeg gir meg ikke, krysser fingrene for at øvelse gjør mester (og lover å skrive om permisjonstur nummer 2.0 en annen dag).

Nå skal jeg ta noen hjemmeøvelser på rompa jeg, da, bikinisesongen nærmer seg jo! Bare kødda. Går og lager kaffekopp nummer 4 i dag i steden 😉