Alternativ tittel: Har ammehistorier blitt de nye fødselshistoriene?

Stresset for hvordan ammingen skal gå? Jeg må si at jeg nesten gruet meg mer til det enn til fødselen, jeg. Ok, det var å ta i litt, jeg hadde nemlig fått det for meg at det var en overhengende fare for at jeg faktisk skulle falle død om under fødselen. Men hvis jeg nå mot formodning skulle overleve, ja da var jeg overbevist om at terroren bare så vidt hadde begynt. For da skulle ammehelvetet sette i gang.

Hvorfor ble det egentlig sånn? Jeg hold meg til fornuftig litteratur under graviditeten, og leste som de fleste andre gravide norske damer min Gry Nylander både en og to ganger. Masse fint og hyggelig om amming der. Og hos legen fikk jeg også saklig og grei informasjon. Tilfeldigvis er jeg lege og, og kan ikke si at jeg i min korte karriere i allmenpraksis og på helsestasjon hadde sett så mye som hadde skremt meg der. På nettet så vel bildet litt annerledes ut, her vil jeg vel si at historiene om ammeproblemer dominerte. Men det var nok ikke det som skremte meg sånn likevel, det står nå tross alt mye pussig ute på verdensveven. Nei, jeg er redd det var venninner og kjente som hadde skremt vannet av meg her, gitt. Og til tross for at jeg har valgt å omgi meg med stort sett jordnære, fornuftige damer, så kom historiene om blod og puss og gørr og blodforgiftning på løpende bånd.

Vi har kanskje blitt litt flinkere til ikke å skremme livet av de som ikke har født enda med fødselshistoriene våre, for det er jo noe alle vet at man skal være litt forsiktig med å gjøre. Jeg sier kanskje, for det gjelder nok ikke alle, du kan jo for eksempel lese antisupermammaens fortelling om fødselshierarkiet her. Og generasjonen over oss har i alle fall ikke skjønt det, jeg traff i alle fall noen eksemplarer som gjorde sitt ytterste for å få meg til å tisse i buksa av redsel med historier om kjøttsakser og kjempehoder og gud vet hva. De fleste som nylig har født, prøver vel i alle fall å holde seg litt edruelige. Så da ble kanskje ammehistoriene de nye fødselshistoriene? Der er det liksom litt mer lov å smøre tykt på, kanskje?

Ja. Sånn går nu dagan.
Må man ha griseflaks for å få til ammingen uten lidelse, eller hender det at det går fint og?
Image courtesy of tratong / FreeDigitalPhotos.net

Jeg er sikker på at det er mye felles trøst inne i bildet her og, mange føler et sterkt ammepress og er kanskje ikke forberedt på at det ikke går helt som smurt. Da er det jo deilig å få delt det. Men er det virkelig nødvendig å skrive fire sider lange blogginnlegg om alt som gikk galt? I detalj? Det kommer folk etter deg, kvinne!

I alle fall, jeg var forberedt på det verste. Jeg så for meg blødende brystvorter, ja egentlig brystvorter som ble igjen i munnen på ungen, steinharde kjempepupper som aldri ville roe seg, evigvarende brystbetennelser med abscesser, puss og guffe, høy feber og frostrier, sykehusinnleggelser og månedsvis med smerter og for lite eller for mye melk. Godt forberedt med andre ord. Og så viste det seg å gå helt fint da. Ja, det hender faktisk det og. Ikke noe blod, lite vondt utover spreng de første dagene, og ingen betennelser. Griseflaks. Eller finnes det flere det har gått helt greit med?

Amming kan være veldig slitsomt, og det kan være veldig fint. Istedenfor å forberede seg på det ene eller det andre, er det lov å ta det som det kommer. Jeg har ingen hemmelig oppskrift, mange vet mye mer om dette enn meg. Det kan du lese med om her for eksempel. Men det skader i alle fall ikke å slappe av litt, senke skuldrene og på forhånd tenke at det kommer til bli bra uansett pupp eller flaske (neida, ungen faller ikke død om hvis den får morsmelkerstatning). Selv hadde jeg på forhånd bestemt meg for hvor lang tid jeg ville ofre på å få ammingen til å funke. Ettersom jeg så for meg at dette skulle bli ren tortur, hadde jeg ikke gitt meg selv så veldig lang tid, for å si det sånn. Det gjorde i alle fall at jeg tok det ganske rolig. Og så sjekket jeg sikkert 20 ganger med jordmor på barsel om babyen hadde riktig sugegrep (etter hvert himlet de tydelig litt med øynene – «jada, han suger fortsatt fint»). Jeg tror litt på at hvis akkurat det skjærer seg, så kommer man fort inn i en ond sirkel. Resten var bare flaks, ikke noe hokus pokus. Så det kan gå bra og!

Jo, et tips til: Purelan brystvortesalve. Brukte den ikke så mye på puppen, men det er den beste leppepomaden ever, og jeg kommer til å gå på apoteket og kjøpe den til jeg blir 90. Minst. Så får damen i kassen tenke hva hun vil om det.

I alle fall – er ammehistoriene blitt de nye fødselshistoriene, rene skrekkfilmer i sin natur? Eller er det best å være forberedt på hvor ille det kan bli?