Jeg har fortalt tidligere om hvor overrasket jeg var over at offentlig amming var så vanlig og godt akseptert her over atlanterhavet i Boston (se Barselperm i Unaiten). Jeg hadde gruet meg så fælt, og var helt inneforstått med tanken på å slutte med mesteparten av ammingen da vi reiste over og junior var fem måneder. Litt overdramatiserende selvsagt, jeg pleier å ta sorgene på forskudd kan du si. Men så viste det seg at amming var riktig vanlig og jeg har enda ikke fått noen stygge blikk. For øyeblikket har vi likevel noen utfordringer når det gjelder amming ute av huset, klumpen syns det er altfor mye spennende å se på, og fryktelig kjedelig å måtte spise pupp mens det er andre mennesker rundt oss, så vi har måttet finne oss noen lure løsninger. Ammesjal for eksempel, det hjelper bittelitt om ikke annet.

Men disse amerikanske damene har dessverre ikke muligheten til å sulle hjemme med babyen sin i nærmere ett år, de går ofte tilbake på jobb etter 3-4 måneder. Oh boy, jeg er ikke misunnelig, for å si det sånn. Da gutten min var tre måneder var jeg da fortsatt rimelig blåst i hodet, og 20% jobb holdt i massevis. Det gikk fint med baby og pappa hjemme og mamma på jobb en halv dag i ny og ne – det største problemet var egentlig brystspreng. Det var liksom ikke så fristende å sette seg på sykehusdoen med en brystpumpe midt på dagen, så da løp jeg heller hjem etter noen timer med Pamelapupper og bittelitt vondt. Vel hjemme fikk gutten nærmest drukne i en pupp, og nummer to fikk en omgang med pumpen.

Så jeg antok egentlig bare at de fulltidsarbeidende amerikanske damene sluttet å amme i det de begynte på jobb igjen – men dengang ei. Her er det pumping til den store gullmedaljen, og jeg må si meg grådig imponert!

Da jeg møtte opp på helsestasjonen her første gang fikk jeg utdelt en oversikt over pumperom på MIT (universitetet hvor mannen studerer og vi har legetjenester etc). Ammerom mener du vel, tenkte jeg, men nei, det er fire egne pumperom på MIT. Får lov til å amme der også altså, men det er i alle fall private rom med forheng, gode stoler og utstyr for vask og mulighet til å koke og sterilisere. Pumpa og flaskene må du vel og merke stille med selv.

Og dette er ikke unikt, alle arbeidsplasser av en viss størrelse har pumperom til sine ansatte. Så etter at lillegull er plassert i daycare eller hos nannyen sin, og mamma er på jobb, kan det fort bli tre turer dit i løpet av dagen. Melken tas vare på etter alle kunstens regler, og serveres babyen av barnepasseren neste dag.

For en innsats tenker jeg, for pumping er da virkelig et himla styr! Det er ikke så lett for meg i alle fall, så jeg gjør det aldri lenger. Trengs flaske får guttungen erstatning, det får han tåle i en alder av syv måneder. Men da han var mindre styra jeg jo mer med det – bygget meg opp et berg av puter i sofaen – for her skulle det slappes av! Babyen måtte sove, så han ikke forstyrret meg, men han kunne ikke nettopp ha spist, for da kom det ikke noe. Og han burde jo helst ikke bli skrubbsulten like etterpå heller, da var det jo tomt i lagrene. Kveldene var uaktuelle, da var produksjonen for lav til å få til noe. Ok, så timingen var endelig perfekt, litt avslappende musikk, en kopp nypete, forsøke å komme i en zen-lignende tilstand… Og den der skjærende lyden av den elektriske pumpen ødelegger jo roen med et superbrak. Der kom melken! Nei, forresten. Prøver igjen. Kikker litt på bilder av sønnen, da løser det seg. Men dessverre, bare 60 ml i dag. Prøver pupp nummer to, enda dårligere resultat der. Jaja, koker og steriliserer stæsjet, og gjentar samme prosedyre litt senere. Bedre effekt denne gangen. Men resultatet av to pumpinger på to bryst blir selvsagt økt produksjon og kjempespreng gjennom natten. I det hele tatt – slett ikke min favorittaktivitet for å si det litt forsiktig.

Med andre ord tror jeg aldri jeg hadde orket å opprettholde ammingen om jeg hadde begynt å jobbe fullt igjen etter 3 måneder (takk og lov for at jeg slipper). De amerikanske venninnene mine står virkelig på, og har jo funnet seg noen triks for å få det til. For det første kjører de dobbel brystpumpe alle sammen. Det er vel nesten en slags kuriositet i Norge, er det ikke? Det er en selvfølge her virker det som. Og for å få til dobbeltpumping (på jobb) må man jo ha litt hjelp, så da har de denne lekre løsningen:

Alle bildene er lånt av Amazon.com

Jeg klarer ikke å se på den uten å le, men den er visst en «must have» og fryktelig praktisk. Hvis de trenger litt ekstra melk også når de er hjemme trer de den på seg, fester babyen på den ene siden og pumpen på den andre. Hu hei hvor det går! Men akkurat det er jo litt genialt, da slipper man å stresse med utdrivningsrefleksen, babyen fremkaller melken og den andre puppen bare jobber av seg selv. Og som dere ser kan man få gjort all verdens gjøremål mens pumpa går – ikke bare se på TV, men man kan sminke seg, lage mat, jobbe litt eller hva det måtte være (hvis noen lurte, nei, de får ikke to timer ammefri om dagen, for å si det sånn).

Jeg blir svett i ørene av å tenke på det, men de får virkelig til å gi barna sine kun morsmelk ganske lenge på dette viset. Når det er sagt – mange av de jeg har snakket med er så sykt lei den der pumpa at de blir kvalme og uvell hver gang de hører en lyd som ligner. Kan jeg godt forstå merker jeg.

Enn så lenge fortsetter min egen lille kamp for at junior ikke skal slutte å puppe riktig enda, ikke for at det egentlig hadde vært noen katastrofe på dette tidspunktet, det er bare det at han tar igjen all den tapte melken på natten… DA har han jo all verdens tid og ro til å nyte noen (mange) slurker. Og med tanke på hvor mange timer jeg har sovet om natten i det siste er jeg veldig, veldig glad for at jeg er fra Norge og ikke sliter ned arbeidsplassen min (eller pumperommet/doen der) på enda noen deilige uker 🙂