Redd for fødselen? Du er ikke alene. Jeg tror ikke jeg kjenner en eneste kvinne som ikke var en smule (veldig) bekymret før hun skulle føde sitt første barn. Holdt på å tisse på meg av frykt jeg og, når leger først blir bekymret for helsen sin pleier de ofte å ta i litt. Jeg var ikke særlig redd for å revne både foran og bak, for å si det sånn, jeg bekymret meg heller for festligheter som «fostervannsemboli» og andre ekstremt sjedne saker. Kort sagt, jeg var oppriktig redd for å dø. Redselen for at noe alvorlig galt skulle skje med barnet mitt var rett og slett så sterk at jeg klarte å fortrenge den, men min egen helse fikk jeg ikke dyttet bort. Det høres jo flåsete og tullete ut, men det er slett ikke moro når man ligger søvnløs på overtid og venter på det grusomme som sikkert kommer til å skje.

Jeg visste godt at jeg var i trygge hender, jeg jobbet på sykehuset hvor jeg skulle føde og hadde aldri opplevd annet en flinke, profesjonelle folk fra gynekologisk avdeling der. Og jeg kjente statistikken – det går nesten alltid veldig, veldig bra. Likevel, nesten var ordet jeg fryktet. Nesten alltid bra.

Likevel, ikke en eneste gang streifet tanken meg om at jeg skulle be om keisersnitt. Keisersnitt var heller noe jeg også var skikkelig redd for. Ingen grunn til det selvfølgelig, det går som regel fint det og, og keisersnitt redder liv hver eneste dag. Takk og lov for at det finnes! Men redd for det var jeg, og det har de fleste (alle egentlig) damer i fødeklar alder jeg kjenner og vært.

Image courtesy of arztsamui / FreeDigitalPhotos.net

Så hva er det som får noen kvinner til å være mer redd for en naturlig fødsel enn et stort kirurgisk inngrep? En dårlig fødselsopplevelse fra før hjelper selvsagt ikke. For et par uker siden skrev Ben McPherson en kronikk om dette i Aftenposten. De hadde en forferdelig opplevelse ved fødselen av deres første sønn, og var nå fast bestemt på keisersnitt ved neste. Det er en trist historie, og jeg kan godt forstå konas følelser rundt det hele. Jeg syns heller ikke vi skal trumfe igjennom naturlige fødsler hos alle som rent medisinsk sett ikke har noen grunn til keisersnitt, noen ganger er traumene for store og angsten for sterk. Men en samtale rundt det må da alle tåle, selv om McPherson er fryktelig indignert – de har jo høy utdannelse og det hele! Jeg syns ikke det er et særlig godt argument for å slippe å høre argumentene for den mest skånsomme forløsningsmetoden for både mor og barn. I Norge er det ikke sånn at man kan troppe opp på et sykehus og si «jeg skal ha den og den behandlingen på den og den måten», og det tror jeg da virkelig ingen egentlig er interessert i at vi skal begynne med heller. Helsepersonell skal først og fremst ikke skade, og gi beste tilgjengelige behandling. I de fleste tilfeller er det her selvsagt naturlig fødsel fremfor kirurgisk inngrep. (Jeg føler også et visst behov for å kommentere et par av hans påstander, i tilfelle de skremte vannet av dere: spinalvæskeprøve er virkelig ikke noe av det vondeste man kan utsettes for, ganske lik prosedyre som å legge en spinalbedøvelse for eksempel, som er det man vanligvis får ved keisersnitt. Man kan heller ikke få kreft på grunn av en lang og tung fødsel).

Legen i dette tilfellet ble oppfattet som veldig arrogant. Jeg var ikke der, så jeg kan ikke si så mye om hvorvidt hun egentlig var det, men jeg tipper det ikke var det som var intensjonen. Les denne gynekologens beretning om hvorfor hun så innstendig forsøker å overtale pasientene sine til å føde naturlig – det er jo ikke fordi hun føler seg overlegen dem, det er fordi hun selv har sett alle komplikasjonene ved keisersnitt. Og dere – det er ikke gynekologen som selv betaler for det keisersnittet, det er ikke gjerrighet som gjør at de anbefaler å føde vaginalt (de liker faktisk ganske godt å operere også, og å gjennomføre planlagte keisersnitt er visst både artig og spennende).

McPherson avslutter med å banke i bordet med at «vi kjenner en lege som valgte keisersnitt selv – to ganger«. Det må jo være fordi det er den beste måten, eller? Jeg kan ikke for mitt bare liv finne kilden til denne påstanden, men en av fødselslegene som underviste da jeg studerte medisin viste oss en studie om hvordan gynekologer selv ønsket å føde/at kona skulle føde. Resultatene var ikke særlig sprikende – de ville helt klart valgt naturlig fødsel om mulig. Nå har jeg tilfeldigvis veldig mange legevenninner i verpealder – og ja, alle ønsker å føde vaginalt om det ikke er noen spesiell grunn til noe annet. Og jeg er villig til å spise solhatten min om det kommer en studie som viser at jordmødre helst ønsker å føde ved keisersnitt.

Kanskje ingen trøst – og du er like redd? Ta det opp med lege/jordmor så snart som mulig. Og forsøk så godt du kan å gå inn i diskusjonen med et åpent sinn, det er ingen som vil deg noe vondt. Å føde er faktisk utrolig flott! Jeg følte meg drittøff og fantastisk kul og sterk (i etterkant i alle fall), og det til tross for at jeg på ingen måte var en særlig «flink fødedame» – jeg var redd og trengte masse medisinsk hjelp og rikelig med bedøvelse for å få ut ungen. Han var hel, jeg var nesten hel (helere enn etter et keisersnitt om ikke annet), og det var jo det eneste som egentlig telte. Det er naturlig å være redd, det ville vært rarere om man ikke var det. Ingen kan garantere at du får en smertefri og komplikasjonsfri, rask og fin fødsel, men det kan de virkelig ikke ved keisersnitt heller.

(P.s: det dårligste argumentet jeg noensinne har hørt for elektivt keisersnitt må være å rekke barnehagefristen. Ærlig talt. Her er det en doktor som ikke har gjort jobben sin – noen ganger må man rett og slett tåle å bli litt upopulær)