På søndag hadde jeg et debattinnlegg på trykk i Aftenposten. Det var et innlegg som var nokså personlig og vondt å skrive, men jeg mente det var på tide at noen fikk sagt det. Det har ingenting med graviditet eller barseltid å gjøre, og er ikke morsomt, tvert imot ganske alvorlig, men jeg velger å dele det på bloggen, som ellers består av ganske uskyldige skriblerier, likevel. Fordi det er viktig selvsagt. Og fordi det er meg:

Vær fortsatt varsom

Det kom til et stort skifte i hvordan mediene omtaler selvmord etter at dikteren Stig Sæterbakken tok sitt eget liv i 2012. Før den tid var det en kunstig stillhet rundt dette, hvor avisene først kunne melde om at en person var forsvunnet eller død, for deretter å bli helt stille. Eventuelt avsluttet de saken når det ble klart at personen faktisk hadde tatt selvmord med en kort setning om ”en personlig tragedie”.

Dette var en merkelig og tullete måte å forholde seg til ”vær-varsomplakaten” på, i det alle som fulgte litt med ville forstå at det faktisk dreide seg om et selvmord, men man skulle for alt i verden ikke uttale dette ordet offentlig. Ordlyden på plakaten ble endret i 2006, og man gikk fra at selvmord i hovedregelen ikke skulle omtales til at det skulle vises varsomhet. Så døde Sæterbakken, og over natten ble det helt innenfor å snakke høyt om selvmord, også i mediene. Ikke bare var det ikke lenger skadelig, åpenhet kunne kanskje hjelpe noen og.

Jeg tror på åpenhet, og etter at min mor tok sitt eget liv har min familie valgt å være helt åpne om dette. Noe annet ville være kunstig og rart og øke vår sorg ytterligere. Åpenhet kan fjerne stigma, tabuer og kanskje gjøre at andre oppsøker hjelp. Men de siste månedene har det knapt gått en eneste dag uten oppslag om selvmord i riksavisene og på alle nyhetskanaler. Etter at Robin Williams tok sitt liv og Lene Marlin sto frem som tidligere selvmordskandidat har det tatt helt av. Mediene fråtser rett og slett i tragediene, og dekker seg bak et slags ønske om at bare vi snakker nok om det så vil alle som sliter be om hjelp og alt vil bli bra.

Noen har søkt hjelp etter disse oppslagene, heldigvis. De som ikke har gjort det, tross all åpenheten, derimot, de er stille. De som leste om Williams selvmord og deretter klarte å gjennomføre det de lenge hadde tenkt på har ikke lenger noen stemme. Det er forskningsmessig belegg for at særlig unge mennesker er utsatt for en smitteeffekt, spesielt når det er kjendiser som har tatt sitt eget liv og det dreier seg om store og gjentatte nyhetsoppslag. Å tie det i hjel har kanskje ikke noe for seg, men å banke det inn som forsidestoff daglig vil kunne gjøre noe med sårbare. Verdens helseorganisasjon har gitt klare råd til mediefolk om å unngå å presentere selvmord og selvmordsforsøk som førstesidestoff, gi konkrete beskrivelser av metode og sensasjonspreget omtale. Det er ikke bare tabolidavisene som har brutt disse rådene i forbindelse med Lene Marlins selvmordsforsøk. Og vi som har mistet våre kjære på aller mest tragiske vis blir minnet om vår sorg hver eneste dag når vi åpner avisen eller skrur på nyhetene, i tillegg til hver gang vi ellers ville tenkt på det.

Personlige tragedier og stor sorg er sikkert god butikk, men konsekvensene av det voldsomme selvmordsfokuset i mediene i disse dager vet vi ikke hva kan bli. Åpenhet kan kanskje bidra til at tabuer fjernes, men det er en hårfin balansegang før det blir for mye og en smitteeffekt kan inntre. At man har fått en slags etisk tillatelse til å skrive om dette betyr jo ikke at det er greit å tyne det for alt det er verdt, det er stor forskjell på åpenhet og fråtsing, som disse sakene for lengst har bikket over i. Det er fortsatt nødvendig å vise stor varsomhet i omtale av selvmord, både av hensyn til etterlatte og sårbare grupper.