Sønnen min var 4 måneder gammel da vi pakket en tilhenger med bagasje, kjørte til Gardermoen i tett snødrev og fløy langt og lenge til vårt nye bosted – Boston, Massachusetts. Det var spennende dager, med en aldri så liten klump i halsen og bittelitt nerver på slep. Den lille tøflusen min var i en bra reisealder syns jeg, tålmodig, ikke særlig mobil, sov fortsatt mye på dagen og kunne fint tas med ut på kvelden sovende i vognen. Vi hadde fått finfin kontroll på nattesøvnen og var riktig fornøyd med oss selv på det området – det skulle selvsagt snart gå åt skogen, men det var vi lykkelig uvitende om. Den nybakte mor var (ganske) klar for den nye verdenen hun gikk i møte.

Trivelig natt på Gardermoen, et aldri så lite flyttelass skulle med på flyet

En liten uke eller så etter ankomst ble det rundt 20 kuldegrader, og som vanlig i Boston blåste det godt. Med andre ord ble mamma og mini godt kjent med den nye leiligheten og det deilige skittengrå vegg-til-veggteppet der inne. Brakstart. Legg på 14-timers arbeidsdager på pappaen og en aldri så liten brystbetennelse (jeg ble jo pent nødt å skaffe meg og poden mat tross kulden, og nei, nærbutikker er ikke en greie der borte) – januar i Boston var liksom ikke helt min måned. Det kunne heldigvis bare gå en vei – oppover!

Tidlig krøkes som god nerd skal bli – MIT-body og MiTelefanten hører med. Legg merke til det deilige vegg-til-vegg-teppet. Funker ypperlig til å absorbere babygrøt.

Det krever ikke kjempestor innsats å skaffe seg noe å gjøre i USA. Jeg traff noen barsel- og mammagrupper på Meetup, der kan man finne folk man har felles interesser med nesten uansett. Noen hyggelige norske damer kom jeg også i kontakt med via den siden. Boston er en utpreget universitetsby, og de tar godt vare på sine utvekslingsstudenter og utenlandske ansatte og deres «spouses and partners», så det var ikke vanskelig å holde seg aktivisert på dagtid. Jeg begynte på engelskkurs, som egentlig bare var en riktig hyggelig skravlegruppe med noen veldig søte lærere, hovedmotivasjonen var at det innebar barnepass et par timer to ganger i uken. Meget etterlengtet! Vi startet en matlagingsgruppe, lekegruppe og det var også en del møter og undervisning hvor småbarn var velkomne. Så vi kom ganske fort inn i et veldig internasjonalt miljø – sluttet helt å diskutere ømtålige temaer (politikk og religion var selvsagt no-no), og det gikk som før mest i babyprat. Med litt åpenhet og nysgjerrighet er det jo utrolig hva man kan få ut av det skal jeg si dere- det er jo egentlig så spennende å høre og se hvor forskjellig vi alle gjør det.

Jeg oppdaget fort at vi har grådig mange regler å forholde oss til i gode gamle Norge. Fra det øyeblikket vi smelles på tjukka er det noen som skal mene noe om alt man gjør. Det er nok ikke sånn bare i Norge, men helt ærlig tror jeg reglene oppleves strengere her enn i mange andre land. Du trenger ikke reise langt, men i Danmark for eksempel virker rådene som gis langt mindre rigide. Og mine venninner fra Sør-Europa og ikke minst Sør-Amerika så bare rart på meg når jeg stadig lurte på «men kan du gi babyen din grønsaker som er kokt i saltet vann, da? Og spiser du ost du som er gravid? Men, man skal jo ikke la barnet sitte i stol før han kan sitte selv, eller? Oi, gir du han vanlig kumelk, ekke det farlig da?». Ikke regler de forholdt seg til i alle fall – og barna deres lever nå fortsatt i beste velgående. Tro det eller ei. Spesielt det der med sitte-selv-regelen ristet alle på hodet av, ikke minst amerikanerne. De fleste hadde barnevogn uten bagdel, de brukte kanskje bilsetet til de minste, eventuelt spente de de nyfødte babyene fast i sittedelen fra de var bittesmå. Det skal være sagt at trilleturer heller ikke var noen stor greie der borte, så barna befant seg nok mindre i vognen enn de gjerne gjør her hjemme (og for guds skyld – de sov ihvertfall ikke i den alene utenfor en kafe eller noe!), men det bilsetet kunne nok bli brukt noen timer daglig også til ganske nyfødte.

Jeg tror årsaken til at reglene i Norge virker så stramme og klamme på meg egentlig er en god tanke – alle skal med. Det virker som alle råd som gis ut i dette landet er skrevet til den dummeste i blant oss. Så hvis helsemyndighetene hadde sagt «vær forsiktig med salt i maten før barnet er ett år» istedenfor «ikke bruk salt i maten før barnet er ett år» – så tror de at vi ville servert ungene våre potetchips og spekemat fra 6 måneders alder. I resten av verden er det også helt greit å gi litt yoghurt og kumelk til babyer over 6 måneder, mens ut fra rådene i Norge skulle man tro det var direkte farlig. Det er jo ikke det, ikke sant, årsaken til at man ikke skal gi babyer særlig mye kumelk er at det inneholder lite jern, og kan hemme jernopptaket for øvrig, og jernmangel er et problem hos småbarn, ikke at melken i seg selv er giftig. Igjen – jeg ble kanskje litt sløv da jeg ble smelt på tjukka, men dum ble jeg ikke. På den andre siden – alle burde jo med, kanskje? I god sosialdemokratisk ånd liksom. Joda, enig. Men mine blogglesere er selvfølgelig langt mer intelligent enn gjennomsnittet – naturlich – så jeg trenger ikke gi råd til den dummeste blant oss. Her kommer en liten liste over nyttig kunnskap om babyer og barseltid jeg har tatt med meg over dammen:

• Calm The Fuck Down. Det kommer til å gå fint!
• Du kan begynne å gi barnet ditt fast føde 4 måneder gammel, 5 måneder gammel, 6 måneder gammel eller enda litt senere. Det kommer til å gå like fint og like grisete uansett.
• Om ammingen skjærer seg så funker erstatning helt fint. Virkelig. Helt fint.
• Noen barn begynner i barnehage når de er 2-3 måneder gamle. Det går bra. Noen barn går aldri i barnehage men er hjemme med mammaen eller pappaen sin til de begynner på skolen. Det går også helt bra.
• Barn kan spise nesten alt du spiser, det er bare å prøve. Bortsett fra at babyer ikke skal ha honning holder det med sunn fornuft og folkevett, de kan få smake på det meste.
• Babyer kan godt sitte i bilsete i noen timer. De overlever også å bli støttet opp sittende i vognen eller en stol en stund selv om de ikke kan sitte helt stødig selv enda.
• Det er mulig for en liten tass å overleve en kald vinter uten å være kledd i tre lag rådyr, økologisk, ubehandlet ull fra frittgående sauer som kun spiser biodynamisk gress fra en knøttliten fjellsæter. Men det går fint å kle dem i det også, altså.
• Noen liker samsoving, andre liker nattefred, barna har det fint uansett.
• Bære i bæresjal er fint. Ikke å bruke bæresjal er også fint. Whatever suits you.
• Det er bare norske barn som får tran. Alle andre overlever på D-vitamindråper, så det er helt greit å velge det minst sølete alternativet om du vil.
• Barn fødes inn i en familie og skal tilpasse seg denne. Det er ikke bare familien som skal tilpasse seg barnet – det går begge veier.
• Det er greit å amme eller bysse i søvn om du vil det. Hvis du vil at barnet skal sovne av seg selv i egen seng er det og greit.
• Barn fra alle kulturer gråter, trasser, promper og er av og til usjarmerende. Det er selvsagt løgn og bedrag at «franske barn spiser alt», «barn som bæres i sjal ikke har kolikk» og alt det der. De fleste metoder har rikelig med både fordeler og ulemper.
• En fase avløses av en annen fase. Alltid. Eller med andre ord: det blir bedre. Eller verre (men det trenger vi ikke bekymre oss for – fordi:)
• Calm. The. Fuck. Down.

Du har ikke levd før du har ammet på bar! Only in America 🙂