Ammepolitiet

Lørdag våknet vi til et stort oppslag i Aftenposten om at norske kvinner ammer mindre enn tidligere. Og med svære bokstaver ble det hamret inn at det kommer vi til å ta vår død av. Og at årsaken er at vi – dagens nybakte mødre – bare er så sinnsykt selvopptatte og skal være så tynne, trente og drikke så mye caffe latte at vi ikke tar oss tid til å gi ungen vår pupp.

Seriøst. Trenger jeg egentlig kommentere det her? Jeg har vært fan av Gro Nylander lenge, men nå skuffet hun meg stort. Hun har skarpe, brutale uttalelser som legger rikelig med sten til byrden for fortvilte kvinner som ikke får til ammingen.

For både dere og jeg vet jo at det slett ikke er sånn det er. Helt ærlig syns jeg mange strekker seg altfor langt for å få til ammingen. Altfor langt! I min bekjentskapskrets (som selvfølgelig ikke er særlig representativ for den norske befolkning, men det ser nå ut som de samme historiene gjentar seg på nettet også) hører jeg historier om blødende kjøttsår på puppene, den ene etter den andre sykehusinnleggelsen med alvorlig brystbetennelse og blodforgiftning, mammaer som ligger mer eller mindre i bro av smerter hver gang den lille skal ha mat (og det er jo søren meg hele tiden!), jenter som knapt går ut døra på flere måneder fordi ammingen er så vanskelig. Og ja. Det blir de litt deprimerte av kan du si.

Dere, jeg har lest så mye om amming de siste par årene at jeg snart har brystvorteøyne. Og vet dere hva – amming er kjempefint og sunt og bra koselig det – men ikke mer enn det. Amming i i-land må være det mest oppskrytte fenomenet i helsenorges historie, virkelig. For all del, sannsynligvis er det litt bedre for barnet enn morsmelkerstatning, men erstatning funker også kjempebra, det! Barnet ditt faller ikke død om om det ikke får pupp. Han blir ikke klassens skoletaper av den grunn heller. Og ingen kan rangere mødre inn som mer eller mindre gode eller dårlige ut fra hvor mye morsmelk barna deres har fått.

Vi skal hjelpe alle som ønsker å amme, det er jo veldig fint for både mor og barn med amming. Vi vet en del om hvem som ikke ammer noe særlig – det er de yngste mødrene, røykerne, enslige mammaer, de med store sosiale problemer. Noen bruker medisiner eller har sykdommer som ikke er forenlig med amming. Og mange prøver og strever men får det ikke til. Så kan det vel være noen som ikke gidder og da. Jeg kjenner jo noen, jeg har bodd i utlandet og hengt med mange barseldamer der, og der var det en og annen som bare ikke var interessert. Og vet du hva – det får være deres sak. Barna deres var mette, fornøyde og blide og ble tatt godt vare på – vi prioriterer forskjellig og ingen leverer best på alt uansett. Men dårligere mødre enn ammende er de i hvert fall ikke. Når du går ut i landets største avis og hamrer inn hvor dårlig kvinner som ikke ammer bør føle seg – da treffer du jo bare de som både leser avisen og som faktisk bryr seg om hva som står der. Hvem er det? Jo, det er samvittighetfulle mødre som vil gjøre alt for barnet sitt, og som gråter i fortvilelse fordi de ikke får det til.

Det bedrer ikke folkehelsen at nybakte mammaer skal akseptere kjøttsår på puppene, gjentatte brystbetennelser med behov for antibiotika og sykehusinnleggelser, sterke smerter hver 2.-3. time hele døgnet, et skrubbsultent og illsint barn. Det blir ikke bra helse av sånt – det blir depresjoner og sultne barn! Og det er mye, mye viktigere for en nyfødt baby å ha en mor som ser det, har overskudd til å gi det kos, kontakt, smil og glede, og ikke minst en mor som rekker å kjenne på kjærligheten til barnet sitt, ikke bare at kroppen stritter av smerte hver gang den lille gir lyd fra seg enn at den ikke får i seg noe annet enn morsmelk.

Så kan du si at sånn skal det jo ikke være, og da må man søke hjelp, og selvsagtt skal man det. Be om hjelp! Det er ingen som kommer til å løpe etter deg med ammestøtte dersom du ikke ber om det. Et beklagelig faktum, men det eneste vi kan gjøre med det er å mase oss til den hjelpen vi og barnet vårt trenger. Amming skal ikke gjøre veldig vondt, det skal ikke blø og barnet skal ikke være skrubbsultent. Be om hjelp (igjen og igjen), bestem deg for hvor lang tid du er villig til å ofre for å få til ammingen og hold deg til det. Slutt i tide, før du er utslitt og ungen utsultet. Og vit at barnet ditt kommer til å klare seg helt fint på erstatning og at du er en utmerket mamma så lenge du sørger for at barnet får mat, stell, kos og kjærlighet. Så kan kvinner som har «fått det til» og er så fortreffelig fornøyd med seg selv for det og syns at det må da alle andre klare og ta seg en bolle og tygge på om de er så forbanna perfekte mødre som de skal ha det til hele tiden. Den som kaster den første stein og alt det der. La oss sette inn ressursene på å hjelpe de som ønsker hjelp både til å amme og til å avslutte ammingen når det trengs – så kan vi ta fordømming og drittslenging en annen gang. Peace out, medsøstre!

Om På tjukka

34 år gammel lege og nybakt 2-barnsmor. Holder på med en doktorgrad om noe helt annet enn svangerskapsomsorg og spedbarnstid, men med tanke på hva jeg har brukt av tid på research på de siste årene, er jeg vel bedre skikket til å skrive om nettopp det. Liker våren, god mat, reiser og mannen min. For ikke å snakke om superguttene våre. Syns mennesker som ikke er litt rare ofte er ganske kjedelige. Og ble skikkelig overrasket over hvor kjipt det kan være å være gravid - og hvor utrolig gøy det er å ha barn!
Dette innlegget ble publisert i Amming og merket med , , , , . Bokmerk permalenken.

14 svar til Ammepolitiet

  1. Amen!!!! Er så inderlig enig. jeg synes ammehysteriet i Norge er helt ute å kjøre, langt, lagt ute på viddene. Jeg ble selv et offer da jeg som førstegangsmamma lå på St.Olavs. Etter en litt smådramatisk fødsel der jeg mista mye blod, i tillegg en unge som stort sett sov første døgn så var det duket for marerittnatt nummer to der hun lå på annenhver pupp sammenhengende og roet seg på ingen måte. Da jeg tuslet ut til pleierne for å høre om hun kanskje kunne få noe flaske var det intet annet enn stygge blikk og beskjed om at nei her skulle ungen lære seg å suge og så ville jeg ødelegge alt med å gi flaske!
    Det endte jo selvfølgelig med blod og tårer og dagen etter at vi kom hjem og jeg satt blødende og gråtende i stolen hjemme og gruet meg til hun skulle ha mat så gikk Henning på butikken og kjøpte erstatning. Så la jeg bort puppen helt i over en uke. Og så begynte jeg å pumpe litt, og så fikk hun suge litt og etter tre måneder fullammet vi. Det hadde aldri, aldri skjedd om jeg hadde hørt på noen som helst. For alle sa at etter den uka uten pupp så var det bare å gi opp. Men det skal sies at helsesøster som kom på besøk var veldig støttende.
    Etter det har jeg aldri hørt på et eneste ammeråd, men heller gjort det som føltes naturlig. Og jeg er så enig i at det er bedre med mette og blide barn og en mamma med vettet i behold enn all verdens brystmelk. Og ingen blir en dårlig mor av å ikke få til amming, ikke fortsette amming, ikke ville amming. Så lenge ungen får mat og er mett og fornøyd er det da ett fett. Så heia alle mødre som gir ungen sin mat! Uansett form.

  2. Kirsti sier:

    Kloke ord! Jeg ammet, litt anspent i starten, for det gjorde vondt!!!! Men det gikk seg til, for meg. Jeg hadde riktignok mine tvil da minstemann kom, 14 dager overtidig, sulten som en ulv, og han ville kun ligge på puppen! Flaske var neineinei på sykej´huset, mor og sønn var utslitte… Det hjalp å komme hjem og ha en flaske i beredskap. Mens for noen av mine venninner gikk det seg ikke til og de flaskematet i smug. Turte knapt si det til helsesøster, for alle GODE mødre fulleammet jo i lange tider! For noen år(på 60tallet, ok en stund siden, men da jeg ble født) siden ammet «ingen» norske damer heller, og jeg mener bestemt at det har blitt folk av mange av dem også! Den gangen ble mamma sett rart på som ammet… Pendelen snur! Ikke si at damer ikke vil amme iallfall, for de fleste er så inndoktrinerte om amming at de nesten står på hodet for å få det til!

  3. Sara sier:

    Sådan!!

    Bra formulert, Siri! (..som alltid)

  4. Ingebjørg sier:

    Jeg kommenterer her også: Jeg ønsker meg at vi skifter fokus helt på dette. Jeg ønsker at mammaer slutter å si at «jeg fikk ikke til å amme». Vi skal si «DE klarte ikke å hjelpe meg». Det er helsevesenet som svikter når de ikke klarer å hjelpe mødre med ammeproblemer, jeg jobber selv innenfor helsevesenet med amming og jeg mener at dette er vårt ansvar. De mødrene som feks har blødende brystknopper må få hjelp og ikke bare beskjed om at «du må bare legge til oftere, det er ikke farlig om han drikker blod» (det er et eksempel fra virkeligheten og løsningen var enkel- jeg hjalp mor å hjelpe barnet til å få bedre tak og så var alt i orden) Problemet med oppfølgingen av ammende mødre er at helsevesenet mangler både kompetanse og ressurser. Jeg syns vi SKAL ha et sterkt og stort ammepress i Norge men presset skal legges på oss som skal hjelpe mødrene- barselavdelinger, fødeavdelinger, helsesøstre og kommunejordmødre. Vi skal ta inn over oss hver eneste en som må gi opp ammingen for det er VI som skal ha et folkehelseperspektiv på amming, ikke mor. Det er ikke farlig for den enkelte å slutte å amme men i et folkehelseperspektiv så har det utslag når mødre slutter å amme. Dette er altså VÅRT ansvar- og det er vi som skal føle oss skyldige, IKKE mor. Kan vi sammen klare å snu dette fokuset? At sinnet rettes mot oss som ikke strekker til for å hjelpe? At alle mødre krever sin rett- til å få kompetent hjelp.

    • På tjukka sier:

      Tja, jeg er ikke sikker på at jeg er helt enig. Er det et mål i seg selv at absolutt alle barn skal fullammes? Uansett hvor bra hjelpen som tilbys er vil det være noen barn som strever med sugeteknikken, som får brystvegring og ikke får nok mat. Er prisen verdt å betale for også å presse disse gjennom «amme-nåløyet»? Jeg tror prisen for mammaene, babyene og helsevesenet blir for drøy. Men veldig enig i at helsepersonell kanskje burde presses mer! Et stort problem da jeg selv skulle amme var at jeg oppfattet at jeg fikk like mange svar som antall personer jeg spurte. Valgte derfor å forholde meg til helsetilsynets lille ammeguide og kom fint i mål med den. Og så syns jeg ærlig og oppriktig at ammehjelp også innebærer å fortelle mammaer at nok er nok – nå syns jeg det er på tide å slutte å amme.

  5. ToPlussTre sier:

    Helt enig med deg! Jeg kjenner flere som har vært utsatt for ammepresset, strevd og grått seg gjennom de første månedene av barnets liv og angret senere på at de ikke bare ga f… på et tidspunkt og bestemte seg for å nyte BABYEN i stedet for å slite seg ut på amming! Jeg har selv hatt en litt tøff start, særlig med tvillingene, men det ga seg etter tre uker da det viste seg at de hadde kort tungebånd. Hadde smertene og strevet fortsatt i en eneste dag til så hadde jeg kuttet ut tvert. Med mine babyer var det en medisinsk forklaring og det kunne fikses. Men i mange tilfeller er det jo ikke det. I mange tilfelller funker det bare ikke. Og da er det faktisk helt greit å slutte! 🙂

    • På tjukka sier:

      Kan godt tenke meg det var litt av en utfordring med små tvillinger – så bra at du kom igjennom det! Og ikke minst, at du ikke brukte opp hele barseltiden på det. Nei, den tiden får man aldri tilbake 🙂

  6. Silje sier:

    Amen herfra også!!! Må bare si meg så enig. Var selv en av de som ikke lykkes med dette, snuppa skjønte virkelig ikke hvordan hun skulle få maten i seg. Opplevde vel ikke direkte ammepress på sjukehuset, og det var barnepleierne som introduserte flaska tidlig, men levde lenge under lovnaden fra sykehuset om at » bare du gir det tid, så ordner det seg». Det presset som man opplever i samfunnet, i media, av amme-gruer som Nylander derimot- det skaper så uendelig mye vansker når man står i den sårbare situasjonen som man gjør. Selv syntes jeg barselstida først blei virkelig koselig og satt pris på når ammeforsøkene ble lagt på hylla en gang for alle etter ni utrolig slitsomme uker med nederlag på nederlag- først da hadde jeg overskudd til å kose meg med jenta mi og ikke drukne i pumping og ammeskriking. Ikke har ungen min blitt hverken sjuk, for tjukk eller fin tynn heller. Bare helt normal og blid og fornøyd flaskeunge 🙂 så JA til at mødre ikke skal føle dårlig samvittighet for å gi barnet sitt flaske når det er behov for det!!!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s