En sedvanlig tidlig morgen kom storebror tassende inn til oss, og var veldig så våken. Han herjet og styra såpass at lillebror også våknet, og humøret hans var ikke helt på topp takket være den litt brå vekkingen. Men bare litt småsutring.

Imidlertid, like etter at han hadde spist, begynte han plutselig å illskrike. Ikke vanlig til han og være, men likevel. Jeg forsøkte en ny pupp, men han protesterte bare mer. Bysset og bar litt, men ingenting hjalp. Helt rasende gutt.

Nå ble jeg faktisk litt satt ut, for han er virkelig en nokså rolig kar. Men han har jo hatt skrikeøkter før og. Bare det at jeg liksom ikke kjente han igjen nå. Jeg tok av han soveposen han lå i, for han skrek seg jo ildrød og glovarm. Og da så jeg det straks.

Der var det en løs tråd som hadde surret seg rundt en bitteliten tå. Stramt. Tåen var blitt hoven og helt blå.

Heldigvis fikk jeg løsnet tråden raskt, og fargen kom tilbake i tåen. Etter noen minutter smilte den gode gutten min igjen, og alt gikk takk og lov helt fint, inge varige men.

Men jeg fikk meg en skikkelig støkk – man kan miste lemmer av slikt. Hadde det vært inni en sokk dette skjedde hadde jeg jo aldri tenkt på å kle av han. Jeg var så fokusert på de vanlige tingene: sulten? Bleie? Rap? Gulp? at jeg ikke tenkte på at noe faktisk kunne være skikkelig galt.

Har du en dårlig pasient, undersøk hele! Kle av han. Alt. Skal huske det når det gjelder unormalt illsinte babyer fremover også.