I innlegget mitt «Babylaging for nybegynnere» som jeg skrev for en stund siden, forsøkte jeg å tone ned litt betydningen av stress ved problemer med å lage barn. Prøvere får nok stadig vekk den utrolig irriterende beskjeden: bare dere slapper av så kommer det, vet dere!

Det er jo lite konstruktivt – for det første, hvordan kan man bare slappe av? Når man bare tenker på den ene, svære tingen, hele tiden, hele dagen , hele natten? For det andre: så enkelt er det selvfølgelig ikke. Ikke alle kan lage barn uten hjelp, uavhengig av hvor avspallet og zen de nå måtte være. For det tredje. Det er bare en kjip ting å si. Seriøst. Ikke si det.

Men: forskningen viser at stress, inkludert stress rundt selve prøvingen, faktisk har noe å si når det gjelder infertilitet – og at det altå ikke «bare» er slik at infertile har det vanskelig på grunn av prøvingen, men at man rett og slett kan være infertil på grunn av stress/ulike psykiske vansker og belastninger. Årsak og virkning, altså, det skal ikke være lett å vite hva som er hva. Men det fine med den nevnte metaanalysen, er at den også konkluderer med at tiltak faktisk har effekt – mindre angst gir flere barn, og ting kan behandles.

Nå har nok ikke de fleste infertile prøvere egentlig behandlingskrevende psykiske lidelser, men det er likevel mye man kan gjøre. Det første skrittet er selvsagt bevissthet rundt det hele, og en aktiv tilnærming. Egentlig burde dette være det første som gjøres under utredning av barnløshet, men der tipper jeg helsevesenet vårt har en lang vei å gå. Dere må nok selv ta det opp, og det syns jeg dere bør gjøre uansett hvor fornøyde og avslappet dere måtte føle dere. Det er fint å snakke om disse tingene uansett, så kan man legge det bort i den videre prosessen liksom. Ellers anbefales avslappings- og avspenningsteknikker, stresshåndtering og eventuelt gruppeterapi (eller enklere: støtte og omsorg av en gruppe i samme situasjon, hva har vi facebook og forumer for?). Gå på yoga sammen, ta en fjelltur, lær massasje, koble av hver dag – dette burde vi så klart alle gjøre, men kanskje dere kan bruke dette som en anledning til faktisk å komme i gang med det?

Ved psykiske lidelser som angst og depresjon, skal dere selvsagt be om profesjonell hjelp for dette, med andre ord, ikke vente til graviditeten er i boks (for da vil kanskje alt ordne seg, tenker man gjerne), men se på det som en del av ferden mot å bli gravid. Interessant lesing finner du her: https://www.uptodate.com/contents/psychological-stress-and-infertility?source=search_result&search=infertility%20stress&selectedTitle=1~150

Lykke til!