Pappaperm – eg takkar deg!

Jess, dere gjettet riktig. Undertegnede er tilbake på jobb!

Jeg hadde gruet meg denne gangen. Sist også, men mer nå, kanskje fordi jeg hadde vært borte så innmari lenge. 13 måneder hadde jeg vært hjemme, det er veldig, veldig lenge. Hodet hadde meldt seg av for lenge siden, og tanken på å skru det på igjen var bortimot uoverkommelig. Kolleger hadde sluttet, nye kommet til. Jeg hadde vært så lenge vekke at jeg ikke lenger var med på maillistene, og skulle det vise seg: ikke hadde tilgang til kontoret, ikke til mail, ikke til PC-programmene mine og ikke til lønn. Som i ikke lønn. Ai, frustrasjoner!

Og likevel gikk det sånn cirka ti minutter før jeg kjente at – Yay – så deilig å være på jobb igjen! Og etter at jeg både har fått tilbake tilgangene mine, og ikke minst også fått betalt for jobben (noe som smakte særdeles godt etter noen måneder med ulønnet permisjon), så kjennes det riktig så godt. Hadde nesten glemt hvor fin og spennende jobb jeg har, hvor godt det er å treffe voksne mennesker, få inn litt variasjon i hverdagen, og, ikke minst hvor inderlig godt det er å glede seg til å henge med barna igjen. Altså, jeg hadde egentlig ikke registrert det engang, men det var jo stort sett bare det jeg gjorde, ikke sant. Henge med barna, altså. Og da rekker man jo ikke glede seg til det, man gleder seg bare til mannen kommer hjem, eller til ungen skal sove, eller til et eller annet annet. Ikke til å henge med dem, i alle fall. Men noen få timer på jobb var jo alt som skulle til, og jeg kunne småløpe hjem, ivrig og forventningsfull, og for en glede å komme hjem til guttene mine. Kjenner meg litt nyforelsket, egentlig, hver dag på vei hjem 🙂

Jeg er ganske sikker på at dette ikke hadde vært i nærheten av like kjekt om jeg samtidig med jobboppstart skulle kjørt barnehagetilvenning for lillemann. For å si det litt forsiktig. Jeg er så fan av pappaperm og fedrekvote, dere! Så inderlig fan – dere som kjempet dette igjennom – jeg takker og bukker. Jeg kan melde meg inn i arbeidslivet igjen, vel vitende om at minstemann har det som plommen i egget med pappaen sin. For en luksus, jeg skal virkelig kose meg disse månedene med hjemmeværende husfar. Ungen har det bra, mammaen har det bra, og pappaen koser seg visst ikke så verst han heller hører jeg rykter om. Barnehage blir nok og fint når den tid kommer, men om pappaen plutselig skulle få det for seg å bli hjemme noen år, så gjerne for meg altså. Vi må flytte da. Og droppe ferier. Og selge bilen. Og så tror jeg muligens pappaen hadde blitt litt lei. Mye lei. Ganske raskt. Og da blir han sur. Og da er det jo ikke noe moro lenger. Så, ok, ikke hjemmeværende husfar. Innser den. Men lell – pappaperm, altså, tommel opp!

Men, som dere forstår, blogging står ikke øverst på prioriteringslisten for tiden. Jeg savner det, virkelig, jeg elsker bloggen min og dere, men jeg vil ikke love noen bedring heller. Jeg har sikkert tusen palnlagte innlegg jeg ønsker å skrive, men da jeg startet denne bloggen bestemte jeg meg for at det skulle være en hobby, noe jeg skulle kose meg med uten å føle noe press, og hvert eneste innlegg skulle jeg skrive fordi jeg hadde lyst til å skrive det. Har jeg ledig tid, og lyst til å bruke den til bare å sløve, eller lese, eller sove eller hva som helst, så gjør jeg det fremfor å blogge. Så, da blir det litt sporadisk her. Men jeg har ikke tenkt å gi den opp altså, for all del! Man kan da holde på med en graviditetsblogg til overgansalderen, kan man ikke? Minst?

Je, det var en digresjon. Skulle bare si at jeg digget pappaperm jeg. Og at om du gruer deg til permisjonen er over, er det ikke sikkert det er noen grunn til det. Det kan faktisk være at hverdagen løfter seg et aldri så lite hakk og, skal du se 🙂

Om På tjukka

34 år gammel lege og nybakt 2-barnsmor. Holder på med en doktorgrad om noe helt annet enn svangerskapsomsorg og spedbarnstid, men med tanke på hva jeg har brukt av tid på research på de siste årene, er jeg vel bedre skikket til å skrive om nettopp det. Liker våren, god mat, reiser og mannen min. For ikke å snakke om superguttene våre. Syns mennesker som ikke er litt rare ofte er ganske kjedelige. Og ble skikkelig overrasket over hvor kjipt det kan være å være gravid - og hvor utrolig gøy det er å ha barn!
Dette innlegget ble publisert i Blogging, Hverdag og merket med , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s