Gleder du deg til fødselen? Det gjør du jo selvsagt ikke, med mindre du er en litt pussig skrue som a) ikke har forstått noe som helst eller b) liker smerte og manglende kontroll. Men det som er så bra med fødsler, er at det blir en masse bra historier av de. Fødselen var jo egentlig en langdryg affære for de fleste av oss, men man blir liksom ikke lei av å fortelle om den likevel. Og ettersom tiden går og man får et litt distansert forhold til det hele, kommer komikken tydeligere frem. Noen artige observasjoner følger:

1)      Sjenert? Ingen fare, sjenansen forsvinner fort. Fokuset er liksom et litt annet sted kan du si. Og etter noen timer med bleier og nettingtruser, floder av fostervann og andre godsaker og ca 102 undersøkelser av livmorhalsen, ja, da gjør det liksom ikke så mye at 4-5 mennesker står og diskuterer fremgangen og fosterlyden midt mellom de sprikende bena dine. Jeg lover, man kunne faktisk ikke brydd seg mindre.

2)      Nettingtruser er overraskende behagelige.

3)      Du kommer til å forelske deg i anestesilegen. Det har ingen betydning om det er en han eller hun, gammel eller ung, tykk eller tynn. Denne fantastiske skapningen, engelen i grønt, frelsen fra smerten. Jeg elsker henne fortsatt nesten like høyt som jeg elsker babyen min. Og den stakkars jordmoren? Som har sittet ved din side i time etter time, tatt imot banneord og styggedom, tørket tårer, svette og andre kroppsvæsker vi ikke trenger å spesifisere nærmere. Joda, hun var grei hun altså. Men ingenting som den der anestesilegen som var innom i 10 minutter. Det er ekte kjærlighet, det. (Ja, jeg er klar over at det finnes kvinner som føder uten bedøvelse. Jeg tror ikke helt på det, men likevel. Jeg er nesegrus beundrer, og syns dere er overmennesker).

Dr. McDreamy. Jeg elsker deg og de lange nålene dine.
Image courtesy of stockimages / FreeDigitalPhotos.net

4)      Uansett hvor mye du banner og sverter og hva som kommer av styggedommer fra munnen din under fødselen – i løpet av noen ganske få timer, kanskje minutter etterpå, har du lagt om til et irriterende mykt og lyst stemmeleie og begynt å omtale deg selv i tredje person. Om du har lovet deg selv ikke å gjøre det aldri så mye. «Er det mammas lille gutt? Å, så fin og god, mammas lille godklump, mamma elsker deg så veldig masse». Klissete? Joda. Men også ubeskrivelig fint og vanvittig stort. Og der ble livet aldri det samme igjen.