Jeg får helt klart flest lesere på bloggen min de dagene jeg er litt mer personlig her inne, noe som overrasker meg litt, for hverdagen min er ikke noen kruttønne akkurat. Men, siden Barselperm i Unaiten var så populær følger jeg selvsagt opp med volume 2 – her skal jeg som den gode blogger jeg fortelle dere om en dag i mitt liv:

For tiden står vi opp rundt 6. Det vil si, babyen står opp. Pappaen gir opp etter en stund, går og koker kaffe. Mammaen ligger musestille, hun er altfor trøtt til å bevege så mye som en lillefinger før første bøtte med sort gull er skylt ned. Babyen er blid og fornøyd (og i aller høyeste grad våken) på denne tiden av døgnet. Kaffe kaffe kaffe, så løser det seg. Mamma liker å ligge lenge i sengen og tvangskose med babyen (som heller vil leke), og hun forsøker å lese Aftenposten på iPaden, selv om gutten helst skulle spist hele den fine, blanke greia.

Neida, jeg bare tuller. Sånn fortsetter stort sett dagen, du skal slippe å lese resten. Jeg får heller snakke litt om været. Enhver nordmann i et fremmed land med respekt for seg selv må kunne snakke om vær.

Det Må da være en feil at det er Chicago de kaller «The Windy City»?!

Altså, når man blir med mannen sin til et land langt borte, med en liten baby på slep, for at han skal få realisere seg selv litt, så tenker man kanskje «jo, det kan bli spennende – et halvår i utlandet. Kan bli god i engelsk, få nye venner. Og litt deilig å slippe Norge i Januar og Februar da, i alle fall». Ja, det er jo sant. Finnes det noe verre enn et surt Oslo i januar/fabruar? Joda, det gjør faktisk det, en by de kaller Boston – og her drar vinteren seg ikke bare gjennom januar og februar, men også mars. Og april. April, venner, Sometimes it snows in April, sa den godeste Prince. Skulle du sett.

Det er ikke snøen som er verst heller, den salter de bort på null komma niks. Det blåser alltid her, og da mener jeg virkelig alltid. Det er mye verre enn på vestlandet, for det er så forbannet kaldt også. Jeg har jo tidligere skrytt fælt av hvor fint ammingen gikk i «Amming. En horrorfilm» – ingen problemer. Til vi kom hit. For den iskalde, fuktige vinden skjærer igjennom ALT. Boblejakker, fire lag med ull, ammeinnlegg, ja, jeg har til og med prøvd å legge guttens ullbodyer utenpå puppen, vinden kryper forbi uansett. Intet mindre enn tre ganger har jeg ligget under teppet med småfeber og anløp til brystbetennelse. Bank i bordet, det gikk fort over hver gang, men vinden blåser like besatt.

Denne byen er ikke bedre enn en hvilken som helst annen luremus heller. Den ene dagen er det strålende sol og 22 gode grader (men lett storm også, selvsagt), dagen etter frost og snø. Jeg er gift med en vestlending, har bodd 6 år i trøndelag, men har aldri vært borti maken til svingninger.

Det fine med alt dette er jo at vi er nordmenn, vi kan å kle oss. Det kan nemlig ikke alle bostonerne. Ikke kan de kle barna sine heller for den saks skyld, så det gjør ærlig talt vondere å se på at andre fryser enn å fryse selv. De går i ballerinasko og slippers i snø, korte skjørt uten strømpebukse i 10 kuldegrader, og jeg har sett flere jogge i bar overkropp i iskald vind.

Det burde være gode penger å tjene på å selge varme klær til babyer og småbarn her, hvis noen jeg kjenner skulle ha en liten grunder i seg. Jeg har allerede hjulpet flere med å bestille slike hetteluer: 

Maken til praktisk stykke tøy hadde de aldri sett. Strømpebukser til baby brukes ikke, og jeg ser stadig babyer i bæresele, hvor det er en stor glippe med bar hud mellom sokken og buksene, selv i flere kuldegrader. Og små hender uten votter. Brrrr. Skikkelige vognposer er det heller nesten ingen som har – de har jo bittesmå barnevogner hvor de ikke får plass til sånt. Når det er sagt, tror jeg de syns litt synd på sønnen min og, han må da koke bort nedi den svære, lune vognen med boblepose og full ullmundur. Og de kan vel ha et poeng, men jeg aner jo ikke hvordan dagen kommer til å utvikle seg når jeg går ut – om det var sol og varmt på morgenen er ikke det noen garanti for at vi ikke får snøstorm på vei hjem.

De definerer vel snøstorm litt annerledes enn vi gjør i gamlelandet også, forresten. 10 cm snø er krise, da stenger skolene og kanskje butikkene og. Og den gale norske damen er den eneste som karrer seg ut med panservognen sin, så da ba hun kanskje om den brystbetennelsen selv (men jeg må jo ha dagens latte-dose, og jeg blir gal hvis jeg ikke får treffe et voksent menneske i løpet av dagen).

Som dere kanskje forstår, jeg er litt værsyk. Og har en aldri så liten hjemlengsel. For å toppe det hele – mannen min kunne fint søkt seg til Stanford istedenfor MIT. Stanford ligger forresten i California. Jepp. California. Jeg fikk meg en aldri så liten trøstetur til Washington DC i påskehelgen, om ikke annet. Og her var det herlig vår – midt i sesongen for blomstring av kirsebærtrærne. Anbefales på det varmeste, en kjempekul by. Mannen min er om mulig en enda større geek enn meg, og amerikansk politikk er hans definitive favorittema for smalltalken på fest. Så han har i alle fall hatt det som plommen i egget, og mor har blitt passelig sobrent, fått rikelig med iskaffe og er ekstremt godt fornøyd med den tålmodige, reisevante og blide lille karen sin. To ganger har sannelig presidentens følge kjørt forbi oss og! Med andre ord tilnæmet klar for å ta fatt på de siste ukene i Boston…

Jaujau. Om en måneds tid reiser vi hjem, forhåpentligvis til nok en knallsommer i Oslo (for jeg husker vel ikke feil – det er alltid sol, varmt og deilig i Oslo om sommeren, er det ikke?). Og i år kan jeg jo nyte et kaldt glass på terassen og (sorry dere som er på tjukka). Om vi skal bo utenlands igjen, noe som ikke er helt usannsynlig, har jeg bare ett krav – der skal det være varmt!

(P.S: det er faktisk en hel del ting jeg kommer til å savne med amerika når vi drar og altså. Skal skrive mer om det siden – når humøret er litt bedre kanskje. Det vil si, når det ikke sludder lenger)