Jeg subber nå fortsatt rundt her borte i USA, og guttungen henger med der jeg ferdes, derfor ferdes jeg stort sett steder hvor han er velkommen. Det går med andre ord i barselgrupper, lekegrupper, engelskkurs med andre mammaer (og med deilig, deilig barnepass!), kokkegrupper og slikt. Det blir fort til at det blir mye baby- og graviditetsprat, men om jeg ikke husker helt feil var det sånn å ha permisjon i Norge og. Jeg er en pratmaker (skriver jo til og med en blogg, så mye har jeg på hjertet), men det hender jeg lytter til hva andre sier og. Det er jo grådig interessant å høre om hvordan man gjør ting i andre hjørner av verden. For eksempel er det interessant å høre om forskjellene i svangerskapsoppfølging, helsekontroller av barn og lignende.

Internasjonal barselgruppe – her representert med en liten norsk, skallet kar, og vennene hans fra USA, Japan, Argentina, Frankrike og Spania.

Jeg har ikke sagt så mye om svangerskapsoppfølgingen i Norge, jeg. Jeg tror vennene mine her knapt ville trodd meg, for de har mye større forventninger til sin oppfølging, for å si det litt forsiktig. Tanken på å gjennomgå et helt svangerskap uten så mye å hilse på en gynekolog? Ikke engang under fødselen?! Galskap! Kun én ultralyd et helt svangerskap? Jamen… Amerikanerne får i alle fall mye tettere oppfølging, og stort sett av lege. Det er minst 3 ultralydundersøkelser, og ganske ofte langt flere er mitt inntrykk. Kvinnene velger selv om jordmor eller lege skal gjennomføre selve forløsningen. Ja, og så kan de faktisk velge helt selv om de vil ha keisersnitt. Akkurat den siste der tror jeg ikke pasienten nødvendigvis tjener på, men ellers kan jo tettere oppfølging være både hyggelig og betryggende. Om det derimot utgjør noen helsemessig forskjell for mor og barn strides vel de lærde om – men akkurat det argumentet er jeg ganske sikker på at vil være vanskelig å forklare, så jeg nøyer meg med å lytte.

Det artige her er likevel at det er mange som syns den ovenfor nevnte oppfølgingen er altfor dårlig. Jeg befinner meg i et internasjonalt miljø, med mange asiatere blant annet, og spesielt japanerne er misfornøyde. Min venninne Yuki er en førstegangsmamma som syns oppfølgingen her virker skandaløs. Hun er over 40 år (japanere får visst sent barn), så like etter hun hadde giftet seg gikk hun direkte til sin gynekolog i Japan og ba om prøverørsbehandling for å bli gravid. Det fikk hun og, selv om de ikke hadde prøvd så mye som en eneste syklus på den vanlige (hyggelige) måten. Hun hadde et mislykket forsøk og en spontanabort før hun ble gravid med sin skjønne datter. Siden hun var såpass gammel var hun på ukentlige ultralyder hele svangerskapet, helt fra uke 6. Det var ikke noe galt, det var bare på grunn av mors alder og fordi babyen var laget ved IVF. Hun flyttet til USA et par måneder før fødselen, og var særdeles lite fornøyd med at hun ikke fikk like tett oppfølging her. Ikke gjorde de 3D-ultralyd heller… Fornøyd med fødselen var hun imidlertid – planlagt keisersnitt, enerom i etterkant, ikke noe ammepress (hun hadde på forhånd sagt at hun ville gi flaske), og undersøkelse hos forløsende gynekolog 6 uker etter nedkomst.

Jeg kan jo bare forestille meg hvilket sjokk hun hadde fått om det var Norge hun kom til for å føde. Det er ingen nyhet, men en del innvandrerkvinner har opplevd det som en skuffelse å føde i Norge. Jeg har ikke helt forstått hva damen i artikkelen egentlig er så opprørt over, men det ligger vel mye i at hun hadde forventet noe helt annet. I tillegg er jordmødrene i Norge veldig godt utdannet, og de jobber selvstendig med mye ansvar. Det er ikke tilfelle i alle andre land, og da kan man jo bli litt skremt av at det «bare» er en sykepleier som har ansvaret. (Da jeg leste artikkelen tenkte jeg forresten og på at jeg var glad jeg ikke var gynekolog i Ungarn. De må ha mye vakt…)

Selv var jeg ganske godt fornøyd med oppfølgingen i Norge da jeg gikk gravid, men ettersom det er så få kontroller og ultralyder, blir oppfølgingen veldig personavhengig. Hvis du har en fastlege som kan lite om svangerskapsomsorg, og du ikke får plass hos jordmor, da kan man jo føle seg litt alene. Tidlig ultralyd-debatten skal jeg ikke ta her, men jeg følte meg heldig som hadde mulighet til å smugkikke på min egen tass på jobb før rutineultralyden. Det er én ting jeg likevel syns er meget merkelig – og det er at det er kliss umulig å få time hos fastlegen før uke 12. Alle jeg snakker med her dro til lege så snart de hadde en positiv graviditetstest – og fikk en slags «bekreftelse» der. Det er jo ikke det at akurat en bekreftelse trengs, men som førstegangsgravid flommer man jo over av spørsmål, usikkerheter og redsler. Hvis nå svangerskapet skulle gå galt før uke 12, så er det vel fint å ha en fastlege som man har truffet, og som kjenner til situasjonen. Det er ingen selvfølge at alle førstegangsgravide vet at man skal ta folsyre de første ukene, eller holde seg unna spekemat heller. Er det ikke best å fange opp disse i god tid før uke 12? Og viktigs av alt, de som virkelig trenger hjelp og støtte – røykere, kvinner med alkohol eller rusproblemer – burde disse gå for lut og kaldt vann i et helt trimester, eller er vi alle tjent med at de fanges opp så tidlig som mulig? Det er klart de får time hos legen hvis de ringer til kontoret og sier «Hei, jeg er gravid og trenger hjelp til å slutte å røyke hasj på grunn av babyen i magen», men det er det vel ingen selvfølge at de gjør. Så et helt klart ja fra meg til at det blir naturlig for alle gravide å kontakte legen sin når de står der med tissepinnen i hånden. Man trenger jo ikke kjøre full kontroll første gang, men en liten prat koster da ikke så mye ressurser at vi ikke kan ta oss råd til det.

P.S: Når det gjelder debatten om liggetid på barsel, kan jeg avsløre at ingen jeg har snakket med har vært der lenger enn 2-3 døgn, hvis det ikke har vært for keisersnitt eller komplikasjoner. Så helt u-land er vi visst ikke likevel. Men i Sveits får man visstnok hjemmebesøk av jordmor hver annen dag i to hele uker – det kan vi like!