Det er visst en ny trend som blåser over landet sies det. Aftenposten kan i dag melde at det er moderne for gravide å slanke seg for å få små, søte barn. De har ikke funnet eksempler på arten, men de blir stadig flere kan man melde.

Jeg har forsåvidt skrevet om dette før, eller det vil si, ikke giddet å skrive om dette før – for andre medier har meldt i fra om det samme. Men siden det nå kommer igjen får jeg nesten ta meg bryet da. Først av alt – jeg tror ikke helt på det. Etter å ha googlet altfor mye graviditetsrelatert, befunnet meg på diverse gravidechatteforum, snakket med venner, gravd og grublet er konklusjonen – gravide som slanker seg for å få små barn er en meget sjeden rase. Gravide som går ekstremt langt for å ikke gjøre noe som helst galt, eller noe som på noen måte kan skade fosteret sitt derimot, de florerer det av. Overvektige gravide som under oppfølging av helsepersonell forsøker å få bukt med vektproblemene sine, de finnes også. Og gravide med spiseforstyrrelser i utgangspunktet er det dessverre ikke så få av, og deres sykdom forsvinner selvfølgelig ikke med graviditetstesten. Så finnes det kanskje en bitteliten gruppe kvinner som er ekstremt opptatt av perfeksjon, fasade og sukkerfri glasur smurt over ansikt og liv, som sikkert ønsker seg små søte barn, og i alle fall en meget slank kropp, som begrenser matinntaket sitt med dette i bakhodet. Jeg våger å påstå at denne gruppener ekstremt marginal, ikke er modne nok til å få barn i utgangspunktet, og hadde det ikke vært slik at trenden i samfunnet var å være veldig tynn og veldig trent, hadde de gått til skumle og farlige skritt for å følge andre trender. Og denne gruppen tror jeg er så liten og pussig at de både må fanges opp av helsevesenet direkte og at de trenger hjelp langt utover nok mat. Jeg tror ikke et sekund at det dreier seg om så mange at det kan kalles en trend, før noen viser meg forskning som viser det i alle fall. Eller klarer å oppdrive et par eksemplarer av arten om ikke annet – hvor er dere alle dere som slanker fosteret deres?

At mange gravide er bekymret for å legge på seg, misfornøyd med at kroppen forandrer seg og redde for at de ikke skal se bra nok ut etter fødselen derimot, det tror jeg helt sikkert er sant. Sikkert langt flere enn før og. Men det er da virkelig en varslet katastrofe og ingen bombe akkurat, og absolutt ikke det samme som å ønske seg et sultent, magert barn. Det har ikke så mye med graviditet å gjøre som det vannvittige kroppsfokuset i samfunnet generelt, det er da ikke rart at gravide kjenner på det samme som andre folk. Det går jo ikke en dag uten at noen (en avis, et magasin eller en eller annen ekspert) skal fortelle oss hvor farlig det er å spise karbohydrater, fett, frukt eller brød, veie litt for mye, trene litt for lite, ikke være flink nok på alle måter hver enda dag. Når man så i tillegg skal forandre seg så mye på kort tid, måles og veies opp og ned og i mente og stadig diskutere vekt og kosthold med nye helsearbeider i ni måneder, ja, da er det faktisk litt vanskelig å ikke bli litt i overkant opptatt av sin egen vekt. Jeg kikket over helsekortet mitt nå, og registrerer at jeg ble veid intet mindre enn 14 ganger i løpet av mitt stort sett helt ukompliserte svangerskap. 14 ganger! Hundre prosent normalvektig i utgangspunktet, men ihvertfall ikke funnet for lett etterhvert. Det er jo ikke sånn i 2014 at man diagnostiserer svangerskapsforgiftning og andre skumle tilstander på bakgrunn av vekt lenger, jeg syns jeg ser for meg jordmor ringe inn til gynekologisk avdeling «ja, hun har jo lagt på seg 3 kilo på to uker, men har helt normalt blodtrykk og ingen proteiner i urinen, jeg sender henne med ambulanse nå». Nei, det er ikke sånn det gjøres lenger. Den gangen jeg hadde lagt på meg uhorvelig mye på en uke spurte legen meg hvorfor og jeg svarte som sant var at jeg hadde sittet i en solseng og spist potetsalat direkte ut av boksen med skje, og så var vi ferdig med det. Ingen blålys inn på gyn i alle fall. Noen skjennepreken var unødvendig, jeg visste jo utmerket godt at hverken barnet eller jeg hadde behov for mer potetsalat, og at flesket ikke kom til å renne av sammen med fostervannet. Ingen skulle få ta fra meg potetsalaten min likevel.

Vi blir ikke kvitt kroppsfokuset i media med det første. Eller siste. Og hvis vi nå skulle få tabloidene til å holde kjeft, så er blogger og sosiale medier fortsatt der for å fortelle deg hvor farlig det er for deg og barnet om du har fettprosent over én, ikke løper intervaller til riene er godt i gang og at du er en komplett sakkosekk om du ikke har sixpack fire dager etter fødselen. For ikke å snakke om velmenende helsemyndigheter og kostholdseksperter av ymse slag – vektoppgang er det samme som mislykkethet, det har dagens unge kvinner visst siden barneskolen. Likevel er jeg helt sikker på at den store majoriteten av vordende mammaer vet at barnet trenger god næring, og at kroppen forandrer seg er en liten pris å betale for et friskt og lubbent lite barn. Ja, og det er jo egentlig ikke så mye man kan gjøre med barnets vekt. Med mindre man har diabetes er den først og fremst bestemt av genetiske forhold eller sykdom. Tro det eller ei, min fødsel måtte settes i gang på grunn av vekstavvik, tross i de uhorvelig mengdene med potetsalat. Så så mye hadde frøken Viola Nathalie fra Montebello igjen for å nekte seg annet enn kokt salat gjennom svangerskapet – hun fødte en fire kilos liten godplugg likevel hun. Og vet du hva – hun elsket han over alt på jord fra det øyeblikk hun så han. Og at kroppen ikke så ut som før ved hjemreise fra barsel, det var ikke så viktig lenger. For de aller fleste av oss er det fortsatt helt andre ting som betyr noe når man har satt et barn til verden.

Det ble visst litt vel mye potetsalat i går…