Målt og veid og funnet for… Feil?

Det er visst en ny trend som blåser over landet sies det. Aftenposten kan i dag melde at det er moderne for gravide å slanke seg for å få små, søte barn. De har ikke funnet eksempler på arten, men de blir stadig flere kan man melde.

Jeg har forsåvidt skrevet om dette før, eller det vil si, ikke giddet å skrive om dette før – for andre medier har meldt i fra om det samme. Men siden det nå kommer igjen får jeg nesten ta meg bryet da. Først av alt – jeg tror ikke helt på det. Etter å ha googlet altfor mye graviditetsrelatert, befunnet meg på diverse gravidechatteforum, snakket med venner, gravd og grublet er konklusjonen – gravide som slanker seg for å få små barn er en meget sjeden rase. Gravide som går ekstremt langt for å ikke gjøre noe som helst galt, eller noe som på noen måte kan skade fosteret sitt derimot, de florerer det av. Overvektige gravide som under oppfølging av helsepersonell forsøker å få bukt med vektproblemene sine, de finnes også. Og gravide med spiseforstyrrelser i utgangspunktet er det dessverre ikke så få av, og deres sykdom forsvinner selvfølgelig ikke med graviditetstesten. Så finnes det kanskje en bitteliten gruppe kvinner som er ekstremt opptatt av perfeksjon, fasade og sukkerfri glasur smurt over ansikt og liv, som sikkert ønsker seg små søte barn, og i alle fall en meget slank kropp, som begrenser matinntaket sitt med dette i bakhodet. Jeg våger å påstå at denne gruppener ekstremt marginal, ikke er modne nok til å få barn i utgangspunktet, og hadde det ikke vært slik at trenden i samfunnet var å være veldig tynn og veldig trent, hadde de gått til skumle og farlige skritt for å følge andre trender. Og denne gruppen tror jeg er så liten og pussig at de både må fanges opp av helsevesenet direkte og at de trenger hjelp langt utover nok mat. Jeg tror ikke et sekund at det dreier seg om så mange at det kan kalles en trend, før noen viser meg forskning som viser det i alle fall. Eller klarer å oppdrive et par eksemplarer av arten om ikke annet – hvor er dere alle dere som slanker fosteret deres?

At mange gravide er bekymret for å legge på seg, misfornøyd med at kroppen forandrer seg og redde for at de ikke skal se bra nok ut etter fødselen derimot, det tror jeg helt sikkert er sant. Sikkert langt flere enn før og. Men det er da virkelig en varslet katastrofe og ingen bombe akkurat, og absolutt ikke det samme som å ønske seg et sultent, magert barn. Det har ikke så mye med graviditet å gjøre som det vannvittige kroppsfokuset i samfunnet generelt, det er da ikke rart at gravide kjenner på det samme som andre folk. Det går jo ikke en dag uten at noen (en avis, et magasin eller en eller annen ekspert) skal fortelle oss hvor farlig det er å spise karbohydrater, fett, frukt eller brød, veie litt for mye, trene litt for lite, ikke være flink nok på alle måter hver enda dag. Når man så i tillegg skal forandre seg så mye på kort tid, måles og veies opp og ned og i mente og stadig diskutere vekt og kosthold med nye helsearbeider i ni måneder, ja, da er det faktisk litt vanskelig å ikke bli litt i overkant opptatt av sin egen vekt. Jeg kikket over helsekortet mitt nå, og registrerer at jeg ble veid intet mindre enn 14 ganger i løpet av mitt stort sett helt ukompliserte svangerskap. 14 ganger! Hundre prosent normalvektig i utgangspunktet, men ihvertfall ikke funnet for lett etterhvert. Det er jo ikke sånn i 2014 at man diagnostiserer svangerskapsforgiftning og andre skumle tilstander på bakgrunn av vekt lenger, jeg syns jeg ser for meg jordmor ringe inn til gynekologisk avdeling «ja, hun har jo lagt på seg 3 kilo på to uker, men har helt normalt blodtrykk og ingen proteiner i urinen, jeg sender henne med ambulanse nå». Nei, det er ikke sånn det gjøres lenger. Den gangen jeg hadde lagt på meg uhorvelig mye på en uke spurte legen meg hvorfor og jeg svarte som sant var at jeg hadde sittet i en solseng og spist potetsalat direkte ut av boksen med skje, og så var vi ferdig med det. Ingen blålys inn på gyn i alle fall. Noen skjennepreken var unødvendig, jeg visste jo utmerket godt at hverken barnet eller jeg hadde behov for mer potetsalat, og at flesket ikke kom til å renne av sammen med fostervannet. Ingen skulle få ta fra meg potetsalaten min likevel.

Vi blir ikke kvitt kroppsfokuset i media med det første. Eller siste. Og hvis vi nå skulle få tabloidene til å holde kjeft, så er blogger og sosiale medier fortsatt der for å fortelle deg hvor farlig det er for deg og barnet om du har fettprosent over én, ikke løper intervaller til riene er godt i gang og at du er en komplett sakkosekk om du ikke har sixpack fire dager etter fødselen. For ikke å snakke om velmenende helsemyndigheter og kostholdseksperter av ymse slag – vektoppgang er det samme som mislykkethet, det har dagens unge kvinner visst siden barneskolen. Likevel er jeg helt sikker på at den store majoriteten av vordende mammaer vet at barnet trenger god næring, og at kroppen forandrer seg er en liten pris å betale for et friskt og lubbent lite barn. Ja, og det er jo egentlig ikke så mye man kan gjøre med barnets vekt. Med mindre man har diabetes er den først og fremst bestemt av genetiske forhold eller sykdom. Tro det eller ei, min fødsel måtte settes i gang på grunn av vekstavvik, tross i de uhorvelig mengdene med potetsalat. Så så mye hadde frøken Viola Nathalie fra Montebello igjen for å nekte seg annet enn kokt salat gjennom svangerskapet – hun fødte en fire kilos liten godplugg likevel hun. Og vet du hva – hun elsket han over alt på jord fra det øyeblikk hun så han. Og at kroppen ikke så ut som før ved hjemreise fra barsel, det var ikke så viktig lenger. For de aller fleste av oss er det fortsatt helt andre ting som betyr noe når man har satt et barn til verden.

IMG_0671

Det ble visst litt vel mye potetsalat i går…

Om På tjukka

34 år gammel lege og nybakt 2-barnsmor. Holder på med en doktorgrad om noe helt annet enn svangerskapsomsorg og spedbarnstid, men med tanke på hva jeg har brukt av tid på research på de siste årene, er jeg vel bedre skikket til å skrive om nettopp det. Liker våren, god mat, reiser og mannen min. For ikke å snakke om superguttene våre. Syns mennesker som ikke er litt rare ofte er ganske kjedelige. Og ble skikkelig overrasket over hvor kjipt det kan være å være gravid - og hvor utrolig gøy det er å ha barn!
Dette innlegget ble publisert i Graviditet. Bokmerk permalenken.

9 svar til Målt og veid og funnet for… Feil?

  1. slikejenter sier:

    Jeg tror du har rett – at det er en håndfull kvinner som direkte driver med fosterslanking. Heldigvis! Men det allmenne kroppsfokuset er mye verre nå enn før, som du sier – gravide slipper ikke unna.

    Jeg trodde jeg brydde meg mye mindre om kropp enn det jeg faktisk gjør, men faktum er at det er først nå jeg begynner å bli kroppsfokusert. Jeg griper meg selv i å sammenligne mager med alle de andre gravide jeg plutselig oppdager rundt meg. Kroppen min endrer seg. Klærne passer ikke. Og alt det plager meg. Og det irriterer meg at det plager meg, hvis du skjønner. Jeg vil virkelig ikke være en sånn dame som blir manisk over kropp, og jeg synes det er leit at graviditeten delvis har utløst denne manien. Heldigvis har jeg noen måneder å jobbe meg ut av den. Det som derimot er helt fremmed er ønsket om en TYNN unge. Jeg ønsker meg en frisk unge, og jeg håper den suger til seg all den næring den trenger. Babyer skal være lubne, med smilehull på albuer og knær! 🙂

    Jeg innrømmer for øvrig gjerne at jeg håper babyen ikke insisterer på å veie 5 kg når den presser seg ut. Men det handler mer om at jeg er et veldig lite menneske med ganske stor fødselsangst.

    • På tjukka sier:

      Hei – så flott du uttrykte deg der – akkurat sånn tenker jeg og! Mange oss har nok et ønske om å holde oss relativt slanke og spreke, men som en voksen og selvstendig kvinne ble jeg oppriktig skuffet over meg selv- over hvor mye jeg endte med å bry meg. Og selvfølgelig håpet jeg og på en unge under 5 kg 😉 Men det at vi som friske og raske mammaer fortsatt skal bry oss om samfunnets kroppskrav, ja det er liksom litt trist. Men vi får jobbe med saken – lykke til med det! Og ikke minst med rugingen.

  2. Jeg tror faktisk jeg døde litt nå. Eller om det er noe sant i myten, at jeg nå kommer til å leve litt lenger enn før jeg leste. Som jeg lo!

    Ingen skulle ta fra deg den potetsalaten, nei? En uke? På solsenga? Med skje rett i boksen. Min fantasi krøller seg i latter!

    Men normale mennesker selger ikke. Heldigvis er det flest av oss.

    Forresten, jeg hadde Knott. De sorte, deretter de grå…. de hvite tok jeg ikke i med pinsett engang. Med mindre alt var tomt. Men det ble det aldri. Mannen var glad i livet sitt. Jeg var Knott- monster.

  3. hernesvold sier:

    Som jeg lo av den potetsalaten! Du har en herlig blogg. Godt at høyt utdannede, intelligente damer bidrar i det ellers litt klissete bloggsegmentet. Selv har jeg ramla av lærerbloggen min – jeg har nokså tidlig innsett at hjernen ikke fungerer som før når man er hormonell, småkvalm og stivbeint. I første svangerskap innså jeg det egentlig ikke før jeg oppdaget at norskklassen min hadde blitt eksponert for i overkant mange litterære tekster med gravide kvinner som dør/blir drept/skyter seg i hovedrollene. Lykke til videre med blogginga!

    • På tjukka sier:

      Hei, og tusen takk for hyggelig tilbakemelding! Synd du ramlet av blogglasset, men kan godt forstå det. Men gi meg gjerne tips om litterære gravide kvinner som skytes på den ene eller andre måten, det høres moro ut! Er selvsagt klar over min heltinne Hedda Gabler, men ellers kunne jeg trengt litt inspirasjon 😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s