2014 var sannelig et spennende år! Vi flyttet til USA, jeg begynte å blogge, noe jeg virkelig aldri hadde trodd jeg skulle, vi reiste en hel masse med en liten baby på slep, flyttet tilbake til Norge igjen, inntok hverdag med jobb og etter hvert barnehage, kjøpte hus (!), solgte leilighet, var forkjølet fire sammenhengende måneder, har hengt mer på legevakten enn jeg gjorde under turnustjenesten (ok da, lett overdrivelse), ja, rett og slett et år ganske annerledes enn alle tidligere år.

2014 var også året hvor jeg litt sjokkert oppdaget at babyen min var i ferd med å bli en liten gutt. Et helt lite menneske med personlighet og meninger og det hele. Det høres dust ut at jeg ble overrasket over det, men det ble jeg altså. Det har seg nemlig sånn at jeg er en typisk «baby-dame», en sånn som elsker babyer og blir helt tussete i omgang med de, og som har gledet meg til å få en selv siden jeg lekte med dukker omtrent. Så mentalt var jeg veldig godt forberedt på å bli mamma, jeg var ikke så veldig overrasket over hva det innebar egentlig. Det var ikke engang mer slitsomt en forventet. Men jeg har liksom aldri visualisert at jeg skulle være mamma til noe annet enn en bitteliten baby, så det var først når tegnene på at han var i ferd med å bli et barn jeg fikk litt nybakt-mamma-panikk. Nå er det ikke noen tvil lenger – han skravler og prater, løper, leker og herjer, har masse tenner og jeg må sikkert snart klippe håret hans også. Han er et barn, ikke noen baby lenger.

Jeg har også alltid tenkt at det må være veldig trist, det å oppdage  babyen ikke er baby lenger. Og litt vemodig er det jo. Men så er det ganske godt også, alt blir mer stabilt liksom. Jeg vet når han er sulten, trøtt, hvor lenge han trenger å sove, jeg blir ikke redd når han blir syk lenger, han kan gjøre seg sånn delvis forstått, i alle fall av meg. Også er det jo ganske mye som er morsommere med barn enn med baby – aking for eksempel. Hadde helt glemt hvor gøy det var, jeg. Nå kaster vi oss ut i akebakken ved enhver anledning, mammaen koser seg nok enda litt mer enn lillemann, men hva gjør vel det?

Og heldigvis – helt stor er det enda lenge til han blir. Og når han er trøtt og vil kose, og når han sover med smokken i munnen og rumpa i været, når han kaster seg rundt halsen min om morgenen og gir meg et vått, snørrete suss. Ja, da kjenner jeg at han er babyen min lenge enda. Hele dette året også tror jeg. Heldigvis.

Full fart ut i verden… Ok da. Ut på verandaen. Men ut, i alle fall!