Jeg trodde det skulle bli tøft å sende lillemann i barnehagen. Han var knapt fylt ett år, kunne ikke gå enda, og hadde slett ikke mulighet til å fortelle oss med ord om noe var galt eller han ikke hadde det bra. Jeg ble fortalt at jeg brukte sønnen min som et sosialt eksperiment. At han burde være med meg. At barnehagen ville ødelegge han. Og jeg gruet meg.

Også viste det hele seg å gå som en drøm. De snilleste, flinkeste og proffeste menneskene i verden tok så godt vare på han, han lekte og koste seg fra første minutt, og mamma og pappa var raskt glemt. Det var sjelden gråting når vi gikk, og de få gangene han protesterte, sto jeg utenfor døren i maks 10 sekunder før jeg kunne høre at han lo og lekte igjen. Ungen min har hatt det så godt i barnehagen at jeg har hatt dårlig samvittighet de gangene jeg har hentet tidlig, ikke de gangene jeg har hentet sent. Nå får jeg et kort og bestemt «NEI!» hvis jeg kommer for å hente i barnehagen noe særlig før klokken fire, og han løper som regel av gårde i full fart for å slippe å bli med hjem 😉

Det var ikke tøft å sende babyen min i barnehagen. Å ta han ut derfra, derimot, det er hjerteskjærende det.

I morgen har han siste dag før en veldig lang sommerferie. Etter det skal han aldri tilbake til Skrellinga Kanvasbarnehage. Og den ellers nokså sindige mammaen hans gråter hver gang hun tenker på det. Det er virkelig det aller mest hjerteskjærende jeg har gjort i hele min mammakarriere, og jeg angrer som en hund. Hvordan kan jeg ta fra han det stedet han elsker så høyt? Der han er så trygg og fin og god og har det så morsomt?

Vi har vært på besøk i den nye barnehagen, og den er sikkert fin. Men den er ikke barnehagen vår. De gjør ting annerledes, og det liker jeg på ingen måte. Jeg får klump i magen og tårer i øynene bare jeg tenker på det. Så tullete vi har vært, å bruke 3 timer dagen på å hente og levere og selv komme oss på jobb er da bare barnemat, selvfølgelig fortsetter vi med det!

Å, som jeg angrer. Jeg prøver å trøste meg med at sønnen min er sosial, trygg og stort sett alltid blid – han finner seg raskt til rette på nye steder og blant nye mennesker. Og dersom den nye barnehagen er halvparten så bra som Skrellinga, ja, da kommer dette til å gå helt fint. Men likevel. Jeg tar en stor sjanse på min sønns vegne her, og magefølelsen skriker NEI NEI NEI. Det kjennes som jeg har en skikkelig kjærlighetssorg, og jeg aner ikke hvordan jeg skal gjennomføre hentingen i morgen. Forlate de fine, fine menneskene, både barna, men ikke minst førskolelærerne og assistentene som sikkert bare er glad i sønnen min på en rent profesjonell måte – men det skjuler de sannelig godt, for det kjennes som han overøses med kjærlighet i det lille, gule huset bak Ullevål sykehus.

Tusen, tusen takk, kjære Kaja og Grete og Jeanette og alle dere andre – vi er dere evig takknemlige for alt dere har gjort for gutten vår. For at dere har gitt han den best tenkelige starten på livet utenfor hjemmets fire vegger. For all trøst, gode fang, alt han har lært og all støtte vi som utrente førstegangsforeldre har fått. For at gutten vår hver dag har fått gå i landets beste barnehage.

Jeg trodde det ville bli tøft å levere han til dere. Men det var ingenting. Ingenting sammenlignet med å skille han fra dere ❤

Bildet er lånt av kanvas.no