Atter et lite tilbakeblikk. Jeg fikk meg en skikkelig støkk da vi skulle feire 2-årsdag for lillemann. Dere kjenner jo til foreløpig fasit (jeg er jo fortsatt lykkelig gravid), så kanskje ikke et like nervepirrende innlegg for dere som det var for meg den gang jeg skrev det. Avsluttet med «kryss fingrene for meg», men det kan dere jo få lov til uansett:

I dag teller vi uke 5 + 3, og stemningen er litt sånn bob-bob. Det er sannelig nervepirrende å være tidlig gravid! Det var det sist og, men det hadde jeg jo glemt selvsagt.

For noen dager siden våknet jeg med en ganske så rikelig blødning, med koagler og klumper og hele den delikate sjalabaisen. Ble umiddelbart helt sikker på at det nå var slutt. Menstruasjonslignende smerter hadde jeg og, så dette lovet jo ikke særlig bra. Jeg blødde litt rundt uke 6 i forrige svangerskap og, men ikke i nærheten så mye.  I alle fall, hjertet sank noen hakk, men tid til å gruble og sutre hadde jeg ikke. Vi skulle om noen timer få huset fullt av gjester, 25 i tallet faktisk, inkludert en hel skokk 2- og 3-åringer, for dette var selvsagt dagen til å feire lillemanns bursdag, så det var mye å gjøre og jeg måtte pent kaste meg rundt.

Oh boy. Helst ville jeg bare legge meg ned og surmule en stund, men det gikk jo ikke. Så jeg holdt på noen timer og ordnet i stand, og plutselig hadde blødningen nesten stoppet. Og jeg hadde ikke vondt lenger heller. Utpå kvelden sluttet det helt faktisk. Og da hadde jeg jo egentlig avfunnet meg med skjebnen, men tillot meg å kjenne litt på håpet likevel. Fikk målt hCG-nivå dagen etter, og 72 timer deretter igjen – og verdiene var finfine og steg som de skulle. (hCG skal ved et normalt svangerskap doble seg på 2-3 døgn, så måling av hCG-nivået i blod er den enkleste måten å anslå om svangerskapet utvikler seg som det skal på et så tidlig tidpunkt (for ekstraspesielt interesserte var verdiene på 581 og 1270)). Men jeg blør fortsatt litt hist og her, så føler meg slett ikke sikker på noen ting. Litt tidlig med ultralyd enda, får vente i alle fall en uke til, så får jeg høre hva gode kolleger har å si om det er verdt å sjekke det opp.

Det er selvfølgelig ikke noe man kan gjøre dersom det er i ferd med å gå galt, og er det ikke liv laga, så er det ikke liv laga, men jeg merker at jeg har en ganske god porsjon panikk mot å gå rundt i flere uker med et dødt embryo inni meg uten å vite om det. Det er jo heller ikke farlig, sånn som regel, men du vet. Ikke gøy. Så jeg vil så gjerne ha fasitsvaret da. Men det får jeg vel strengt tatt ikke før på fødestuen, og det er jo ikke så greit for en kontrollfreak å forholde seg til 😉

Det fine oppe i det hele er at jeg har fått kjenne på hvor mye jeg ønsker meg dette barnet i alle fall – det er ingen tvil, jeg er skikkelig klar for baby nummer to. Og jeg setter plutselig veldig stor pris på de få symptomene jeg har fått, jeg er jublende glad for at jeg er trøtt som en strømpe. Dere vet – vi tar det onde med det gode og symptomer er et BRA tegn 🙂 Kryss fingrene for lille bøllefrø og mammaen!