Etter den litt i overkant skumle uke 5, nådde jeg jo faktisk uke 6. Og var glad for det kan dere tro:
Jepp. Jeg og lille bølle har nådd uke 6 – takk og pris. Forrige uke ga meg som dere forstår en aldri så liten skrekk, men jeg har ikke blødd mer, og symptomene sniker seg på dag for dag. Det er jo en herlig blanding av fint (fordi symptomer betyr at jeg fortsatt er gravid) og kjipt (fordi alle graviditetssymptomer i hele verden er så ufattelig usjarmerende).
Jeg har det slett ikke ille altså, for all del. Er trøtt som en strømpe selvsagt, og hvis lillemann ikke lar meg sove en natt så er det jo virkelig helt katastrofestemning her – jeg griner og skjelver og kjefter og lager i det hele tatt ganske mye drama. Men som regel får jeg heldigvis sove, og da klarer jeg meg greit med en liten høneblund på kontorpulten i løpet av dagen. Jeg er forstoppet som en… En pølse? Nja, skikkelig forstoppet i alle fall – det var dette deilige progesteronet som har begynt å gjøre sin virkning. Med andre ord fiser jeg også en hel del – en aldri så liten utfordring de dagene jeg jobber med pasienter kan du si 😉 Jeg prøver å løse floken med linfrø og masse frukt og grønt, men det funker ikke noe særlig. Det går jo over. Om en 8 måneders tid eller så…
Ellers skal jeg virkelig ha for at jeg gjør en durabelig innsats for å gi lille bølle de aller beste forhold i sin lille hule. Det tygges så mye gulerøtter og fisk og frø og smoothies og spinat og linfrøolje at jeg ikke har plass til snop. Ok, det var en løgn da. Sorry. Jeg spiser selvsagt sjokolade hver dag – det er beviselig bra for barnet! Og jeg har får av og til intens lyst på salt lakris, noe jeg vet jeg ikke skal overdrive, men det er faktisk lov å spise ganske mye av det også. Jeg har ikke tenkt å veie meg denne graviditeten, ikke en gang mer enn legen absolutt krever i alle fall. Jeg skal spise når jeg er sulten og kose meg innimellom, og lytte til hva kroppen trenger, så får vi ta oss sammen når babyen er ute om det blir for mye. Det gikk jo helt fint sist – selv om jeg da var helt opphengt i hvor fascinerende mye jeg la på meg. Hvis kroppen sier den trenger mat, skal den få mat. Ferdig snakket.
Og dere – jeg har faktisk smugkikket på lille allerede! Haha, jeg trodde ikke det var mulig å se noe som helst på utvendig ultralyd allerede i uke 6, men tror du ikke jeg fikk det til likevel. La meg presentere – lille bølle! Uke 6 + 2. Bildet er tatt av mor selv, magen måtte trekkes litt inn og ultralydproben moses godt ned i vevet, men jeg fikk et finfint bilde, selv om jeg ikke riktig kunne se noe sikkert hjerte så ser det sånn passelig ut med tanke på hvor lang jeg er på vei. Jubel!
Bittelille bølle! Sånn ca i slutten av uke 6. Sykt søt, ikke sant?!
Så i dag er faktisk første gang jeg gleder meg litt over dette her, jeg har bare vært så sikker på at det vil gå galt. Men tenk – det kan jo bli noe av dette! Oh boy. Hvordan i himmelens navn skal jeg klare å ta hånd om to unger?!
Shit – TO unger?! Hvordan skal det gå! Trøstespiser litt lakris så lenge.
På tjukka 
«Men tenk – det kan jo bli noe av dette! Oh boy. Hvordan i himmelens navn skal jeg klare å ta hånd om to unger?!»
Haha, kjenner igjen tanken som bare «Shit, det betyr at vi etterhvert får en til av dette slaget!! Og denne gangen blir det den nyankomne PLUSS hun som var fus! WHAT?! Ingen anledning til å ta seg en time-out når min kjære kommer hjem fra jobb den kommende barseltiden, nei» – mens jeg ser på vordende storesøster. Og så tenker man på dem med to, tre, fire, fem, ja.. flere barn! Og de får det jo til? Eller?! Men jeg kan si: Jo, det går. Skal ikke skryte på meg et «bra» her, men vi overlever. Og de sier: «Det blir bedre» 😀 Jeg gleder meg!
Haha, jeg skjønner ingen ting av hvordan det skal gå! Jeg er så imponert over dere 😀 Den eneste trøsten er at jeg virkelig ikke forsto hvordan jeg skulle klare å være mor til EN eneste unge heller, og det går jo helt greit (sånn mesteparten av tiden i alle fall;-))… Men takk og lov for at «det blir bedre»!