Nå må vi regne andre trimester som forbigått, og jeg er nå godt inne i uke 30 av graviditeten. Nesten høygravid, kanskje? Det føles faktisk litt sånn alt i alle fall.

Jeg syntes som sagt at første trimester gikk litt bedre enn forrige gang, men det er jeg redd jeg ikke kan si om dette andre. For all del, det har gått fort, og mange av ukene har vært helt ok, men. Jeg liker fortsatt veldig lite av det å gå gravid. Jeg liker sparkene, og forventningen, men egentlig stopper det litt der altså. Hva mer er det å like? Hemoroidene? Søvnløsheten? Bekkensmertene? Utmattelsen? Leggkrampene? Humørsvingningene? Jernmangelen? Engstelsen for alt som kan gå galt?

Som min sønn sier «mamma er helt kaputt!»

You said it, baby.

Vel vel. Verdt det er det. Og heldig vet jeg inderlig godt at jeg er. Men et eventuelt neste svangerskap får mannen ta seg av, altså!

Sånn, da har jeg klaget fra meg. Jeg har egentlig vurdert litt frem og tilbake om jeg skulle droppe å skrive om hvordan jeg har det, ettersom det så lett blir klaging og sutring. Landet på at jeg skulle si noen ord likevel, mest fordi jeg selv syns det er bedre å høre om andre som har det på samme vis enn å bli proppet full av «jeg elsker å gå gravid, jeg gløder, det er så magisk» og alt det der. Heldige er de som føler det sånn, heldig er jeg og, men det er jo ok å glede seg til det er over. Til å få kroppen sin for seg selv igjen.

Ehem, forresten… Få kroppen sin for seg selv igjen, ja! Moahahaha! DET er lenge til jeg får, det! Det er jo ikke akkurat sånn at man gjør det idet ungen er ute, det kan jeg love dere. Kanskje heller tvert i mot. Sønnen min på 2 og et halvt mener fortsatt å ha krav på meg til enhver tid tror jeg. Så, det tar nok noen år. Men å føle seg frisk igjen, det skal bli godt i alle fall. Og hvis alt går like fint som sist, tar det ikke mange dagene etter fødselen før jeg føler meg betraktelig bedre. Og jeg har virkelig planlagt at alt skal gå like fint som sist, altså!

Apropos planlegging og sånt. Jeg snakket en del med jordmoren min om dette forrige gang jeg gikk gravid – at jeg følte jeg hadde så lite kontroll. At det var vanskelig å planlegge, at jeg ikke fungerte som jeg ønsket, at kroppen virkelig levde sitt eget liv. Og hun sa noe jeg syns var veldig klokt, noe om at en graviditet på mange vis først og fremst er en forberedelse på det som skal skje – og på at du virkelig skal miste kontrollen. Forberedelse til fødselen, som du jo absolutt ikke har noen makt over. Til barselkaoset, med alle dets kroppslige og psykiske bivirkninger. Til å plutselig være mamma. Til å eies fullstendig av et lite hjelpesløst vesen som du elsker så hemningsløst høyt at det gjør vondt. Til å være så redd for å miste når du har fått så ufattelig mye at det lett kan overskyge det hele. Til de helt store følelsene, de dypeste dalene og høyeste toppene du noensinne har kjent på. Rett og slett til fullstendig mangel på kontroll.

Det hørtes nesten fælt ut, men det var ikke det for min del. Bare voldsomt. Overveldende. Kaotisk. Og jeg gleder meg faktisk til å gjøre det igjen, og lurer veldig på om det er mulig at det kan bli like stort gang nummer to?