Vi driver ikke med samsoving hjemme hos oss. Gudene vet at jeg har prøvd, fordi jeg har prøvd det meste når det gjelder unger og søvn, men det funker på ingen måte. Helt krise, faktisk. Mamma og pappa ligger i sin seng og lillemann i sin egen. Sånn er det. Basta.

Men det der med å være konsekvent er jo lettere i teorien enn i virkeligheten da, så mye har min mammakarriere lært meg.

Vi hadde en urolig natt, lillemann og jeg. Han hadde visst mareritt og måtte ha trøst noen ganger. Siden pappaen var bortreist, tok jeg han til slutt inn i sengen min. Men ga beskjed om at det var midt på natten, og han måtte ligge stille og sove.

Han lå stille en liten stund. Så kom det forsiktig:

«Mamma… Kan jeg få kose med håret ditt? Bittelitt?»

Ah – hjerteknus! Så klart lille venn, så klart ❤

Han sovnet etterhvert, men natten var over for mammas del. Det var greit denne gangen. For der jeg lå med den lubne hånden som lugget meg gradvis mer våken rakk jeg å tenke at dette – dette kommer jeg til å savne noe helt inni hampen intenst en dag. Om 10-15 år er det sannsynligvis jeg som ber tynt om kos. Bare bittelitt.