Engstelig i uke 32

Gårsdagen begynte egentlig bra. Dere vet jo at jeg så frem til januar var over og vi kunne gå friske og raske på februar. Sånn gikk det selvsagt ikke, og vi har om mulig vært enda mer i syke i februar enn vi var i januar. Det er sannelig godt jeg har permisjon snart, for det er ikke lenge til alle sykt-barn-dagene er brukt opp, for å si det sånn. Men, i går kunne jeg levere tassen i barnehagen igjen.

Årsaken til at han var syk denne gangen var blant annet en allergisk reaksjon på et antibiotika mammaen hans hadde foreskrevet til han. Så hun hadde ganske dårlig samvittighet kan du si. Men nå var han altså endelig bedre.

Jeg, gravid i uke 32, skulle på svangerskapskontroll på morgenen, og det er jo alltid hyggelig. En liten prat med min koselige lege, litt deilig fosterlydmusikk osv. Men så viser det seg at magen ikke har vokst. Ingenting siden sist, faktisk. Auch.

Sånt blir jo en gravid stakkar vettskremt av, selvsagt. Men ok, jeg er jo i trygge hender. Legen min skulle ordne time på Ullevål samme dag, men ble sittende i telefonkø og måtte ringe meg opp senere.

I mellomtiden hadde jeg en hel del å gjøre på jobb (jeg hadde jo tross alt knapt vært der den uken heller), og jeg fikk en tilbakemelding på artikkelen min som ikke var så himla positiv akkurat. Og jeg som trodde jeg nesten var ferdig… Vel vel, det var ikke så lett å konsentrere seg heller akkurat. Så fikk jeg beskjed om at jeg fikk time på Ullevål kl 13, og roet meg litt. Men litt etter kom det en melding fra sykehuset om at timen var på mandag. Ikke fredag.

Men de hadde da alle sagt at det skulle sjekkes i dag? Nei, det stemte ikke. Det var trygt å vente til mandag. Så lenge jeg kjente godt med liv i alle fall. Drit og dra, hadde jeg lyst til å si til jordmoren i telefonen. Jeg vet da inderlig vel at det faglig sett sikkert er helt trygt å vente til mandag, men for en hyggelig helg jeg skal få da, du! Nå hadde jo flere sagt at jeg skulle undersøkes i dag, og det går ikke an å omvende en hormonbefengt livredd hjerne så lett som så, liksom. Jeg kunne jo saktens lyve på meg å kjenne mindre liv, da, eller…? Eller misbruke kollegakortet mitt? Nei, jeg orket jo ikke det. Både på Volvat og Aleris var alle gynekologene på vinterferie. Jeg fikk ta til takke med at universet sa at det bare var å vente.

Greit nok. Lillebror var i turnehumør, sparket og herjet, så jeg roet meg etterhvert. Fikk ikke jobbet så veldig godt, akkurat, men.

Både i går kveld og i kveld har jeg merket at gravidnervene tar på på flere måter. I ikke-gravid tilstand hadde jeg sikkert fnyst litt av engstelsene mine. Men hodet mitt funker ikke som det vanligvis gjør vet du… Når jeg har vært på hotel i det siste har jeg sjekket alle skap, kriker og kroker og under sengen når jeg har kommet inn. Hvorfor gjør du det, spurte en venninne? Ehem. Jeg sjekker etter seriemordere… Helt sant og, faktisk! Det er det jeg tenker. Jeg tenker mye på bilulykker og kidnapping og sykdom og annen styggedom hos både meg, babyen, mann og sønn.

Og jeg er for mye alene på kveldene merker jeg. Mannen min reiser så mye, og noen må jo passe gutten. Jeg forsøker å invitere folk, men det blir litt for mange sofakvelder alene på meg likevel. Og tankene surrer.

Hrmf. I alle fall. I går var det like før jeg ringte mannen og ba han kjøre 5 timer hjem fra gutteturen sin øyeblikkelig. Guttungen bæsja i badevannet også. Så jeg delte dette gladbildet på instagram:

IMG_4280

Så. Jenny Skavlan og jeg er vel sånn ca like gravide. Det er forskjell på folk, se. Og på fredagskveldene. I dag har vært en skikkelig drittdag. Magen vokser ikke som den skal. Guttungen er syk pga en medisin mammaen hans har gitt han. Pluss han bæsja i badekaret. Mannen er forresten på fjellet og står på ski. Ja. Så jeg blir her med smågodtet mitt, jeg da. Det skal ingen få ta fra meg i alle fall!

Nå i kveld er egentlig tilstanden nokså lik. Jeg har tatt frem smågodtet igjen i alle fall 😉 Men jeg kom også på at jeg jo egentlig er innmari glad for at jeg ikke har en jobb som krever at jeg må gå i høyhælte sko. Eller blotte de tjukke, vannfyllte, åreknutebefengte leggene mine for Gud og hvermann. Nei, takke seg til å subbe rundt i joggesko og uformelige sykehusklær i min tilstand! Jeg kan til og med gå i crocks uten at noen løfter på et øyenbryn i min jobb (men jeg gjør det ikke altså. Ærlig talt, ett sted går da grensen selv for meg). Og om nå noe virkelig skulle være galt i magen og babyen faktisk ikke vokser som han skal, ja, så har vi kommet så langt i graviditeten at det nok skal ordne seg likevel. Men jeg tenkte han skulle få bli der inne en stund til altså! Og kan i alle fall frem til mandag fore han med sukker med god samvittighet 🙂

Om På tjukka

34 år gammel lege og nybakt 2-barnsmor. Holder på med en doktorgrad om noe helt annet enn svangerskapsomsorg og spedbarnstid, men med tanke på hva jeg har brukt av tid på research på de siste årene, er jeg vel bedre skikket til å skrive om nettopp det. Liker våren, god mat, reiser og mannen min. For ikke å snakke om superguttene våre. Syns mennesker som ikke er litt rare ofte er ganske kjedelige. Og ble skikkelig overrasket over hvor kjipt det kan være å være gravid - og hvor utrolig gøy det er å ha barn!
Dette innlegget ble publisert i Graviditet, På tjukka på tjukka og merket med , , , , , . Bokmerk permalenken.

2 svar til Engstelig i uke 32

  1. Mortiltre sier:

    Kjenner meg SÅ igjen i det du skriver… Svangerskap nr1 gikk veldig bra, lite bekymringer og en fantastisk helse. Nr 2 hakket værre med en på 1 år (1mnd mellom de) der helsa var litt dårligere men en del tanker om babyen var frisk,vokste som den skulle osv. Svangerskap nr 3 var definitivt værst med både dårlig helse men mye tanker; og da spesielt siste tiden. Gråt meg i søvn siste mnd pga bekymringer om at babyen var syk/frisk,»hvorfor skulle jeg være heldig å få 3 friske barn», liten av vekst osv. Alt selvfølgelig uten grunn,selv om jeg VISSTE at det kun var hodet som spilte meg et puss, at det ikke var rasjonelle tanker. Jeg tror at hodet vårt spiller oss et puss under graviditeten og man kjenner og ikke kjenner på alt, Google, konkluderer, diskuterer, får råd osv osv. Min bekymring var jo helt ubegrunnet, ene og alene et selvforskyldt tankekjør, i ditt tilfelle noe annerledes. Det er nok ingenting, som du selv sier. Begegelsene er jo der 🙂 Mammahjertet og instinktet tar jo over,man skal jo beskytte det lille barnet. Nyt helgen,mandag kommer og på mandag kveld legger du deg nok med noen tanker mindre enn idag. Lykke til! 🙂

    • På tjukka sier:

      Å, godt å høre at noen andre er like tullete! Ja, hvorfor skal akkurat jeg være så heldig velsignet med to frisk barn liksom, det er jo ikke til å tro, og da blir man jo så engstelig… Ikke så bra å høre at det kanskje blir enda verre om jeg skulle finne på å gjøre det enda en gang da…;-) Kanskje det er en evolusjonsmessig grunn til all engstelsen? Vi er ihvertfall på alerten!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s