Da ble det altså en ny liten tur på svangerskapspoliklinikken i dag. Fortsatt stygge lokaler der, lang ventetid (selvsagt) og fine folk til å ta vare på meg og lillebror. Alt ser forholdsvis bra ut, takk og lov!

Den lille ser litt «asymmetrisk» ut – stort hode og litt liten kropp. Sånn var broren hans og, og han var jo helt normalt stor da han kom. Med et hode som gjorde inntrykk på mor…;-) I alle fall. Om det er et uttrykk for at han får litt for lite næring eller om han bare er sånn er ikke så godt å si, så det blir ny kontroll om 2 uker. Gynekologen virket ikke bekymret, så da slår jeg meg til ro med det enn så lenge.

Helgen gikk forøvrig greit, selv om jeg grublet en del. Spesielt søndag kjente jeg stadig etter liv og bekymret meg litt. Tok det så rolig man kan når man er alene med en kar på 2,5 år, som for øvrig ikke var i noe særlig til humør kan du si, men nå puster jeg ut. Har tenkt å leve vanlig til neste kontroll («vanlig» vil i denne sammenhengen si fortsatt innmari rolig, det er liksom ikke noen andre muligheter informerer kroppen meg om).

Igjen setter jeg så uendelig stor pris på å være to om dette – da mannen endelig kom hjem igjen i går kveld måtte jeg gråte en god skvett. Å gå alene gjennom et svangerskap, det må altså være voldsomt tøft – jeg bøyer meg i støvet!

Jeg derimot, fikk både blomster og nye øredobber i dag. Du skal ikke se bort ifra at det hjalp en hel del på humør og stemning. Hadde jeg ikke vært gift allerede tror jeg sannelig skuddårsdagen skulle blitt brukt til et aldri så lite frieri (kom igjen, damer – benytt anledningen!) 😉