Ja, så mye mer er det vel egentlig ikke å si om den saken, eller?

Nei, men pokker da!

Joda, det er mye mer å si om det. Jeg er Høygravid med stor H. Sliten med stor S. Invalid med stor I. Å plukke opp et nøkkelknipe fra bakken kan mer eller mindre ødelegge en ettermiddag, for å si det sånn. Egentlig er det bare to uker igjen til termin, men sist gang ble jeg jo satt i gang 10 dager over tiden, så jeg har ingen store forhåpninger. Det er bare å smøre seg med tålmodighet.

I går fikk jeg barbert leggene da, faktisk! Jubel. Hvordan gjør så damer i uke 38 det? Nei, sånne som meg blir i alle fall pent nødt til å sette seg rett ned på rompa i dusjen, da. Rett og slett! Da fikk jeg det sånn delvis gjort, i alle fall. Klippe tåneglene mine så jeg meg derimot nødt til å sette bort, så nå har jeg myke, nypedikerte føtter med røde negler for en stund. Klar for fødestua!

Nå har jeg jo heldigvis perm, da. Sånn bortsett fra at jeg liksom ikke helt har det likevel. Altså, dette er jo min egen skyld, og jeg angrer en hel del. Men nå har jeg egentlig plutselig pådratt meg en skikkelig heftig jobbfrist, som MÅ i boks før lillebror melder sin ankomst. For noen uker siden sendte jeg en artikkel inn til et tidsskrift, men det er et veldig bra et, så jeg trodde egentlig ikke de var interesserte. Så viste det seg likevel at det var de, og det er jo kjempestas. Men det kreves en god del endringer, og dette fikk jeg beskjed om samme dag jeg gikk i perm… Og det er det jo selvsagt en tidsfrist på. Jaja. Jeg er mest glad altså. Bare så innmari sliten 😉

Jeg flommer for øvrig over av hormoner, som naturlig er i uke 38, og jeg er redd disse hormonene krøller med hjernen min. For det første er jeg blitt nokså dum. Noe som ikke hadde gjort så mye for en liten stund dersom det ikke var for at jeg liksom forsøker å produsere et skikkelig bra stykke forskning her, da. Vel så ille er det at jeg blir så innmari lett stresset – å betale en regning i nettbanken kjennes som en nesten uoverkommelig oppgave faktisk. Åpne mail like så. Alt jeg vil er egentlig å bedrive nesting, vaske bittesmå klær, stryke sengetøy (!) og shoppe småting, men det har jeg jo slett ikke ork til. Et par timers jobbing, og jeg er helt kaputt, og bekkenet mitt skriker etter sofaen. Så da får jeg bare pelle meg dit da. Gud, jeg er lei denne sofaen, forresten!

Ai dere, det var mye klaging på en gang. Snart, snart, snart er han her. Og da vet jeg at alt dette er glemt etter en liten stund. Men først skal det fødes, og det prøver jeg å late som er sykt kult. Det går sånn passelig dårlig, kan du si. For det er jo ikke kult, det er jo bare avsindig vondt. Og dritskummelt. Jeg har faktisk tenkt litt på å dele fødselshistorien min fra sist, det er kanskje ingen dårlig forberedelse å skrive det hele ned? Hvis jeg ikke husker helt feil var jeg ganske fornøyd sist gang nemlig, selv om jeg nå bare tenker på det negative, og er skitredd liksom. Jo, det tror jeg faktisk jeg skal gjøre!

Nu skal jeg dukke ned i nugattien (som jeg later som jeg har en craving på, og ikke bare ikke har viljestyrke til å holde meg unna). Så skal jeg sløve med trash-TV på skjermen og varmepute på bekkenet. Finnes tross alt verre ting enn å vente på et mirakel. Tror jeg 😉