Som overskriften tilsier følger nå tidenes mest personlige blogginnlegg. Litt uvanlig til meg å være, jeg vet det. Jeg har tenkt lenge på det, om jeg vil utlevere denne delen av meg og vårt, men har altså landet på ja. Det vil jeg. Akkurat nå forbereder jeg meg til en ny fødsel, og jeg er egentlig litt redd, da passet det godt å skrive ned hele historien fra sist. I tillegg er altså det nest vanligste søket dere skriver for å henvises til bloggen min «fødselshistorie blogg» eller varianter av dette (på førsteplass kommer fødebagen, men det har jeg jo tatt for meg før). Og når jeg selv googler dette kommer det opp noen fine historier, noen rare, noen fine som er utrolig dårlig skrevet og dessverre en hel del skremmende saker som man kanskje ikke skal grave seg for mye ned i før man selv skal føde for første gang. Da anbefaler jeg mye heller å lese min: her kommer en helt vanlig, litt uinteressant fødselshistorie som ikke er særlig perfekt (altså, det blir jo liksom gærent om man føder «for bra» og ikke sant, merkelig nok), men absolutt ikke skremmende på noe vis. Når jeg gikk gjennom dette, kom jeg jo på at jeg altså var så fornøyd etterpå, og jeg har virkelig ikke gruet meg til å gjøre det igjen før i det aller siste.  I tillegg er jeg jo ikke noe bedre enn andre damer – vi blir aldri lei av å snakke om fødselen vår. Og nå har jeg jo sjansen, så, here goes. Ps: jeg har prøvd hardt, men det er seriøst helt umulig å gjøre selv en ganske uinteressant fødselshistorie kort. Så dagens langlesning venter:

Jeg hadde ventet en stund kan man si, men formen var faktisk ganske god og jeg var ikke så veldig sliten. Bare sinnsykt lei. En varm fredag i august fikk vi komme på overtdiskontroll, en uke etter termin (jordmødre vil protestere vilt på ordbruken her – «trivselskontroll» vil de rope, ikke overtid enda. Men alle som har gått en time over termin vet godt at dette på ingen måte er en trivselskontroll. «Trivsel», lizm. Ha. Ha. Ha). Blodtrykket mitt hadde begynt å stige en liten smule, og lillemann så ut til å vokse litt dårlig. «Asymmetrisk vekst» ble det kalt. Så de veide litt frem og tilbake, men ettersom jeg var rolig og følte meg trygg etter denne kontrollen bestemte vi oss for å vente med igangsetting til over helgen. Legen «strippet meg» – altså lurte en finger inn i livmorhalsen og herjet verre der inne, en metode som kan fremskynde modning. Dette hadde jeg gruet meg til, for jeg hadde hørt det var helt grusomt, men jeg ble positivt overrasket. Det var jo vondt, men ærlig talt, jeg har vært borti verre. Fikk mye skryt av legen som mente at om man taklet dette godt taklet man også fødselssmerter bra. Jeg ble riktig stolt og glad og tenkte at denne biffen skulle jeg ordne lett. Vel vel, så feil kan man ta…

I alle fall. Samme kveld og natt trodde jeg jo jeg skulle gå i fødsel, for jeg hadde masse vondt i ryggen, mye kynnere som delvis var regelmessige og kroppen jobbet som bare det. Men ingenting skjedde. Lørdag morgen gikk imidlertid den berømmelige «slimproppen» – og oh my gawd. Den var enda eklere enn den høres ut som, tro det eller ei. Ah, jeg måtte brekke meg bittelit, tenk at noe så ekkelt kan komme ut av kroppen min! Jeg har vært borti kroppsvæsker før altså, jeg er faktisk lege, men bajs, dette var ekkelt.

Sånn gikk helgen vi ventet på igangsetting- mye energi ble brukt på å kjenne etter liv. Til informasjon: man kan faktisk høre fosterlyd med klokkesiden av et vanlig stetoskop. Til stor lettelse for legemammaen. Legg for øvrig merke til de digge buksene mine – en uke på overtid er det definitivt komfort som gjelder!

Likevel, ingen action. Så mandag klokken 0730 troppet vi opp på føden på riksen, ble undersøkt av jordmor og etter langt om lenge også av lege, og takk og lov var ikke helgens plager helt nytteløse, for livmorhalsen var blitt moden og fin og jeg hadde 3 cm åpning. Da kunne de gå rett på sak og ta vannet med en gang, alternativt hadde vi måttet bruke kateter og medisiner og slike tidkrevende, kjedelige øvelser.

Vannet ble tatt, det var helt udramatisk. Men OH MY – så sykt mye vann! Det bare flommet og flommet. Hvor var det plass til alt dette vannet egentlig? Jeg ser med gru for meg sølet som ville oppstått om det hadde gått hjemme. Eller et annet, utenkelig sted… I alle fall. Det var behov for bleier. Mange bleier.

Riene begynte med en gang vannet var tatt, og det var ikke digg. Jeg lå på dobbeltrom, med en dame som stadig ble undersøkt, og jeg ble sent på gangen for å okke meg titt og ofte. Det var en befrielse da hun ble kjørt på fødestue og vi fikk rommet for oss selv. Men stemningen var dalende, dette var ikke moro. Riene var lange og vonde, men ikke særlig regelmessige, og jeg begynte å ane at dette ikke gikk fort.

Så må vi snakke om klyster. Ja. For etter noen timer kom jordmor med denne ideen. Jeg sa nei, ikke akkurat nå, for ærlig talt. Skal du opp i rompa mi med noen greier også? Nei takk! Heldigvis insisterte hun, for det var jo ekkelt, men ingen stor sak. Si ja takk til klyster, plassen trengs! Deretter påsto hun hardnakket at det ville hjelpe meg å gå i dusjen en stund, men det trodde jeg ikke på et sekund. Dette gjorde så pissevondt at en dusj umulig kunne hjelpe. Men, det gjorde det faktisk! Såpass mye at jeg ble sittende/stående/kravlende der i nesten 2 timer.

Jeg smiler mystisk nok her, men stemningen er så absolutt nokså laber. Fortsatt i lekre India-bukser forresten. Må finne frem disse igjen tror jeg…

NÅ var jeg imidlertid litt smådesperat. Det var en meget travel dag på føden, og ingen hadde sjekket om det gikk fremover siden oppstart for over 5 timer siden. Nærmet det seg? Jeg mistenkte nei, og hadde rett i det. Da de endelig fikk undersøkt meg, viste det seg at jeg hadde gått fra 3 til under 5 cm på hele denne tiden. I hodet mitt kalte jeg nå jormoren for et kukhue (for det måtte jo være hennes feil at det gikk så sakte, liksom?), men jeg tilga henne da hun sa at det kanskje var på tide med en epidural om jeg ønsket det nå. For gjett om jeg ønsket meg det da, dere! Veldig, veldig mye ønsket jeg meg det faktisk. Nå hadde jeg så vondt at jeg kastet opp noen ganger, og motivasjonen forsvant liksom ut med de to bittesmå centimetrene kan du si.

Så, da fikk jeg fødestue, og denne grønnkledte engelen kalt anestesilege kom inn i mitt liv, og jeg glemmer henne aldri. For på noen få minutter gikk vi altså fra et helvetes slit til en smertefri sengetilværelse, dog uten følelse og kraft i høyre ben, men pytt for en bagatell! Ah! Jeg var i himmelrike.

SÅ bra ble stemningen på fødestuen da fruen fikk en digg dose bedøvelse. Lykke! Praktisk med bord på magen, og Candy Crush på mobilen fikk tiden til å gå.

Nå fikk vi noen begivenhetsløse timer hvor jeg fikk spist og skravlet litt med både mann og jordmor. Og spilt masse candycrush, for det var greia mi på denne tiden. Ettersom jeg var nesten lam i høyre ben var jeg nokså lite mobil, så jeg ble liggende og slappe av og hadde det i grunnen fint. Men litt for lite skjedde, dessverre. Så etter en stund måtte riene stimuleres med litt drugs. Og dette var ikke drugs av den gode sorten kan jeg si deg. Nope. Riene endret karakter av medisinene som skulle gjøre de sterkere, og jeg begynte å få rimelig vondt igjen. Imidlertid bare på venstre side, høyre var som nevnt nesten helt lam. Og babyen begynte å bli litt stresset og, så vi måtte styre og ordne for å finne en stilling hvor han kunne trives en stund til. Sakte gikk det fortsatt og, og timene gikk uendelig langsomt ettersom smertene økte. Jeg skjønte de begynte å rasle med keisersnittsablene da de kom for å ta blodprøver på meg utpå natten der, og legene begynte å tusle litt frem og tilbake til meg og etterhvert. «Ja, nå har alle andre født her, så det er bare du igjen» var det noen som informerte meg om. Kult.

Jeg var i ferd med å gi opp og bare skrike at nå fikk de bare ta å skjære denne ungen ut av meg da jeg endelig fikk beskjed om at jeg kunne få presse. Altså, hadde det vært noe fornuft igjen i hodet mitt, hadde jeg for lenge siden bedt de skru av epiduralen. Den virket jo ikke, det tok for lang tid, jeg hadde vondt, det var kjempeirriterende at smerten var så asymmetrisk, og jeg kjente jo absolutt ingen pressetrang. Så den der pressingen var vanskelig syns jeg! Jeg skjønte ikke et kvekk av hvordan jeg skulle gjøre det for å være ærlig, så jeg måtte bare presse på da. Og gud, så slitsomt det var! Herrjemini, jeg var gjennomvåt av svette og anpusten som få, og dette kjentes som et maratonløp. Stadig vekk beklaget jeg meg for at jeg var så dårlig trent – «orker ikke» – det var så slitsomt å holde hele rien. Skulle trent mer, skulle trent mer tenkte jeg… Og det var jo sant, det burde jeg nok ha gjort altså, men jeg vet sannelig ikke om det hadde hjulpet. Når kroppen liksom ikke gir noen som helst beskjed om hvordan dette skal gjøres, så blir nok jobben tung uansett.

I alle fall. Babyen begynte å bli litt stressa. Legene var kanskje ikke direkte stresset, men de sto nå mellom bena mine og diskuterte en stund. Kunne virkelig ikke brydd meg mindre, forresten, fokuset var liksom et litt annet sted enn på bluferdighet. Vakumet ble pakket frem, men så, etter over en times pressing, var hodet der endelig. Og her, selve utdrivningen, her har jeg faktisk helt hukommelsestap. Jeg vet at jeg bannet og ba de få ut den ungen fortere enn flint, men jeg aner ikke om det egentlig gjorde så veldig vondt, eller hvordan det kjentes. Kanskje like greit?

For så var han der plutselig. Ute i verden. Hel og fin, og han skrek og var slimete og fæl, og likevel det aller vakreste jeg noensinne hadde sett. Min første reaksjon var «han lever! Han lever!» Og det gjorde han jo absolutt, og heldigvis. Så var jeg utrolig lettet for at jeg syntes han var pen, for jeg hadde hatt mange rare drømmer om at jeg fikk en innmari stygg unge. I drømmen ble ungen født med masse tenner, som alltid sto til alle kanter. I alle fall. Ikke bare hadde jeg fått en levende unge, han var vakker og! Og tannløs. Så da sa jeg det: «Han er ikke stygg! Han er pen!» Jordmor bare – eh jadda…

Og jeg hadde det også bra. Nå var det litt styr med sying og undersøkelser, men det var som om det ikke riktig angikk meg. Jeg var lys våken, helt alert, men fokus var på lille baby. Syingen var ikke særlig vond, jeg tror nok bedøvelsen virket fortsatt, for selv om de holdt på en stund var det helt greit. Jeg hadde jo en helt ny verdensborger i armene mine – hva annet kunne bety noe nå liksom?

Vi fikk litt tid for oss selv etter at jeg var lappet sammen, før veiing og vasking osv, og denne tiden var så fin! Det var så flott at de ga beskjed om det – at nå skal dere bare slappe av, ikke gi beskjed til familie og sånt enda, vent til vi har veid og målt han. Så en stakket stund var det helt ro. Bare oss tre i hele denne verden. Ingen andre enn oss. Ingen visste engang at lillemann var kommet til verden enda. For en fin hemmelighet. En helt ny familie var skapt. Et bittelite menneske hadde kommet til jorden og veltet verden slik vi kjente den tvert om.

For deretter ble livet aldri det samme igjen.

Det største mysterium er ikke mer
enn det: at en ørliten kropp
er våknet til jorden. Den nyfødte ser
To luker i himlen går opp

Selv femtrinns-raketter og kjernefysikk
blir puslingers puslespill,
når det nyfødte barn med et eneste blikk
beviser at Gud er til.
André Bjerke