Det har nå gått over 4 måneder siden jeg fødte mitt andre barn. En hel sommer, faktisk, uten altfor mye bikinivær. Heldigvis, kanskje? Men jeg har kledd av meg jeg, altså, ærlig talt, når det først er sol i dette landet, skal den selvsagt nytes.

Jeg har gått i bikini av andre grunner og. Fordi jeg har to skjønne sønner, og fordi jeg og pappaen deres er deres aller viktigste forbilder. Og hvis jeg må skjule min normale kropp – hva sier jeg da til dem om deres normale kropp en gang i fremtiden? Om kjærestene deres sine normale kropper? Skal ikke de være bra nok, de heller?

Jo mer veltrente, rippede og tynne kropper barna våre eksponeres for i den store verdensveven – jo viktigere er det så klart at de hjemmefra har fått med seg hva som egentlig er viktig. Kroppsglede, matglede, en sunn og glad kropp med eller uten synlige mageruter, og et hode som har et avslappet forhold til det hele.

Så jeg har gått i bikini. Med mange kilo i pluss, ammepupper og muffinsmage. Fordi det syns jeg pokker meg at jeg har lov til, og jeg vet at barna mine har godt av det.

Men har jeg vært komfortabel med det? På ingen måte. Det er klart at jeg burde ha vært det – en voksen, smart dame med en sunn og normalvektig kropp og ellers et liv på stell burde jo ikke ha komplekser. Fordi jeg har andre verdier, større verdier, bedre verdier. Utseendet mitt er ikke det viktigste for meg. Jeg er takknemlig for hva kroppen min har gitt meg og overlykkelig for at jeg får være frisk. Jeg er jo en patetisk idiot som bryr meg om at magen flyter litt, at åreknutene ikke går tilbake og at kiloene har tenkt å bli værende på lårene i enda noen måneder ser det ut som. Det betyr jo ikke noe – men det plager meg likevel.

Plager meg ikke kjempemye, jeg gråter meg ikke akkurat i søvn. Men det plager meg nok til at det er irriterende. Nok til at jeg tenker «blæh» når jeg ser meg selv i speilet, nok til at jeg blir i litt dårlig humør når jeg ikke finner noe fint å ha på meg, nok til at jeg ikke orker å dra på shopping selv om klesskapet er sårt utdatert, og nok til at jeg er slitsomt selvbevisst på stranden.

Og det er litt flaut i grunn. Ikke bare flaut, men ganske selvsentrert og arrogant også. Jeg har gode venninner som ville gitt alt de har for å få seg en mammakropp, men kroppen deres vil ikke bære frem barn. Jeg jobber med kronisk syke mennesker, mange unge kvinner, som skal leve med smerter og andre plager resten av livet, som må ta medisiner som gjør utseendet deres ugjenkjennelig (og gir langt større vektoppgang og strekkmerker enn en simpel graviditet), som kanskje aldri kan få barn, og hvis de kan det, risikerer svært farlige svangerskap, for både barnet og seg selv. Mennesker som er glade de er i live. Og så sitter jeg på andre siden av bordet og er lei meg for at magen min ikke er så flat som den en gang var liksom. Hvor arrogant går det an å bli?!

Og mest irriterende av alt: jeg var jo ikke noen supermodell før jeg fikk barn. Og nå sitter jeg her og savner en mage som var flat, men den var jo egentlig ikke så veldig flat før heller! Himla tulling.

Og så leser man i nyhetene om «trenden» som farer over landet – hvor gravide ønsker seg små, tynne fugleunger, og skal ut med joggevognen dagen etter fødselen, og ha babyen hengende etter i puppen, og bare tenke på seg selv og slett ikke på barnet – og så blir jeg så irritert, for jeg føler meg jo litt truffet, ettersom jeg faktisk bruker energi på å ønske meg en litt finere kropp, men det er jo ikke sånn det er! Den trenden må du lenger ut på landet med – gravide ønsker seg ikke underernærte unger. Ønsker seg en tynn og veltrent kropp som spretter umiddelbart tilbake til normalen – javisst (hvem ønsker seg ikke det, da?), men det er da noe ganske annet enn å ønske seg for små babyer! Det er en eller to jordmødre som har truffet en eller to spiseforstyrrede mammaer og så har de sagt det til en journalist, og så er det plutselig blitt en trend som alle biter på (også Finn Skårderud, som virkelig burde vite bedre. At disse damene eventuelt sitter på kontoret hans, sier jo ikke noe om trender i samfunnet, det sier noe om psykiatrisk sykdom). Og hvor egoistiske disse mammaene er – er det rart det blir mindre amming når vi bare tenker på å komme oss på gymmen, liksom – men det er jo ikke sånn! Det er ikke rettferdig – det er ingenting vi ikke vil gjøre for ungene våre, for velfødde, tjukke, myke og mette babyer. Vi er bare ikke helt fornøyde med oss selv, vi skulle ønske vi var litt slankere, litt mindre dvaske, vi ønsker å passe inn i våre vanlige klær igjen. Vi ønsker oss kropper som tåler å leke, herje og løpe, hvor bekkenet ikke skrangler og ryggen ikke knirker. Ikke fremstill oss som umennesker av den grunn!

Og man kan ikke bare skylde på de gravide og nye mammaene selv for at de ønsker å holde seg slanke, det stikker dypere enn litt jåleri. Aldri før har jeg vel fått tutet ørene fullere av «ikke legg på deg for mye – ikke legg på deg – du trenger bare ett ekstra eple om dagen – ikke legg på deg da går det både deg og ungen din ille!» – enn da jeg ble gravid. Og jeg skulle likt å skylde på instagram og facebook og rosabloggerne, men det er helsemyndighetene selv, forskere, leger og jordmødre som er hardest. Og alle skryter av deg hvis du holder deg slank og magen er nett og liten, og med det mener jeg alle (alle leger, jordmødre, alle generasjoner, begge kjønn, alle alle). Ingen skryter av hun som er frisk og sprek men har en mage som ser ut til å være større enn snittet.

Da er det ikke så altfor rart at vi begynner å ønske det selv, heller, da?

Jeg har gitt litt opp. Ikke gitt opp å komme i noenlunne form, eller på sikt å komme meg inn i de gamle klærne mine. Men bare innsett at greit nok, jeg er litt misfornøyd akkurat nå. Det er tullete, men det er som det er. Kanskje det er lettere om vi bare sier: OK. Den nybakte mammakroppen har gått gjennom en formidabel forandring på veldig kort tid – det tar tid å venne seg til det, det tar tid å la hodet følge med. Det tar tid før kroppen er noenlunne som den var – og det tar minst like lang tid før man klarer å være komfortabel i kroppen sin, uansett hvordan den nå ser ut. Og det er ok å ikke være helt fornøyd. Litt teit, så klart, men ok.

Men barna våre skal slippe å forholde seg til det – så bikinien må på. Om vi liker det eller ikke 😉