Grøss og gru som tiden i permisjon flyr – tenk at det er 5 måneder siden lillebror kom til oss allerede. På en måte kjennes det som i går, på en annen som om han alltid har vært her (beklager denne starten forresten, 3 kjempeklisjeer på de to første setningene i blogginnlegget må være ny rekord). Men jeg syns det går ganske fint det her – det er jo utrolig kjekt å være fire da. Jeg vet ikke helt, men det kjennes som en litt mer komplett familie, liksom. En hel liten gjeng.

Ikke helt komplett, hører dere? Dere, jeg er så langt inni babybobla at jeg aldri i livet klarer å se for meg at det er siste gang jeg har baby her hjemme altså. Sukk, de tjukke, gode kinnene, lukten, smilet, latteren… Søvnløse netter? Vonde pupper? Ikke et minutt for seg selv hele dagen? Grøt i teppet, gulp på den nye genseren, bæsj i øyet og tiss i munnen – hva betyr vel det, så klart vi skal ha en unge til! Mannen er ikke helt enig dog… Og jeg vet jo at når babyboblen gir seg litt, så frister det kanskje ikke fullt så hardt å gå tilbake til start igjen. Men. Her er det ingen som skal snippes i aller nærmeste fremtid, i alle fall!

Så, stemmer det, det de sier: at en er en og to er ti? Det er jeg redd jeg er altfor fersk i 2-barnsmorgamet til å svare på, men så langt er det et definitivt nei. Altså, det er nok bortimot ti ganger så mye arbeid, men helt ærlig så er det eldstemann som står for 90% av det syns jeg. Og han hadde jeg jo fra før uansett. Saken er at det er mye mer jobb, men det er jo bare mer av det samme, mer av det vi uansett holdt på med fra før. Den store forskjellen fra å få nummer 1.0 var jo at vi første gang satt med en sånn lett eksistensiell krise: oh my gawd, hva skjedde med hele livet vårt, liksom? Jeg kjente i alle fall litt på tapet av livet som det en gang var, tapet av friheten min. For all del, jeg tvilte aldri på at jeg fikk i bøtter og spann tilbake, men det var jo en liten sorg der og. En sorg over de eksotiske reisene jeg ikke rakk, over festene og middagene som aldri ble som før, over karrieren som plutselig gikk tusen ganger tregere enn før, over å bli et ganske kjedelig menneske egentlig. Jada, jeg vet, overfladiske og unødvendige ting når du sitter med en sprell levende, perfekt og fantastisk baby på brystet, men lell.

Ingenting av dette har jeg kjent på med lillebror i alle fall – kanskje litt fordi jeg ikke har hatt tid 😉 Men mest fordi det bare er sånn livet er for tiden tror jeg, og at livet er fint og kaotisk og slitsomt og morsomt, så får vi bare ta til takke med Leos lekeland, charterferie, en liten fest i året (som garantert avsluttes før jeg vil innrømme) og at fredagskvelden som regel ender med at vi begge sovner på sofaen like etter under Nytt på nytt.

Dessuten syns jeg helt ærlig at det var mer slitsomt å være gravid med ett barn, enn det er å være ikke-gravid med to. Mye mer slitsomt, faktisk!

PS: jeg har fått meg en ordentlig blogger-instagramkonto: følg meg på @pa_tjukka

Men vi er jo inne i luksus-fasen av babytiden altså, jeg er klar over det. Mini er så blid og grei, sover riktignok ikke så godt på natten, men jeg kan jo sove på dagen, jeg. Og han er fortsatt immobil og krever ikke så mye aktivisering i grunn. Perfekt kafé-alder, og det vet dere jo at passer denne caffe-lattedamen særdeles godt. Huff, jeg svir bort mye penger på kafeer for tiden altså… Det er dyrt å sulle hjemme, tid til shopping har man også! Men jeg nyter det mens jeg kan, før jeg vet ordet av det river han ned alt han kommer over og jeg må henge helt andre steder enn på Kaffebrenneriet hele dagen. Så dere skal ikke se bort fra at det vil kjennes ganske annerledes om noen måneder – om en er en og to er ti da, så skal jeg gi dere beskjed 🙂

I alle fall, så langt er en en og to to og det var jo det vi lært på barneskolen og. Men det skal være sagt, at nå har jeg nettopp vært alene med guttene mine i tre små dager, og minstemann har vært syk samtidig, og det var en svært dårlig kombinasjon vil jeg si. Svært dårlig. Og det taklet denne mammaen ikke særlig supert i det hele tatt. Og da har jeg vel egentlig tenkt at to holder i massevis, det altså. Massevis og litt til 😉

Å, herre himmel, jeg har to av dem! ❤