Sånn sammenlignet med baby 1.0, mener jeg? En del småting faktisk. Noe veldig bevisst, noe bare av seg selv, og noe fordi det bare er en dyd av nødvendighet med to unger.

Jeg syns det kan være litt vanskelig å skrive slike innlegg, for jeg er så redd for at førstegangsmammaer skal føle at jeg forteller dem hvordan de bør gjøre det. Det er ikke det jeg prøver på – jeg vet kjempegodt at du er den eneste som kan vite hva som trengs for akkurat ditt barn, din familie og deg. Men av og til finner jeg jo ut noe lurt, og så har jeg jo denne infobloggen her da, og så klør det jo så innmari i fingrene etter å dele…;-)

Den største forskjellen er nok at jeg har litt mer struktur enn sist – og det er egentlig ikke noe jeg vil anbefale førstegangsmødre å anstrenge seg så veldig for å få. Jeg tenker at det kommer om det passer en, og med erfaring og kanskje. Dere vet jeg snakker varmt om det fjerde trimesteret – hold ungen glad for enhver pris, liksom! Det har jeg brukt i begge barselperiodene, men vært litt mer obs på å avslutte det denne gangen. Et trimester må jo gå over en gang og. Jeg holder ungen min fortsatt fornøyd altså, han får mat når han vil ha, men jeg er litt mer bevisst på å lese tegnene hans. Hvis han er sur, og det bare er en time eller to siden han har spist, er han ikke nødvendigvis sulten, så hjelper jeg han heller å finne søvnen. Noen ganger tar jeg feil, selvfølgelig, babyer er ikke datamaskiner, og så bruker jeg masse energi på å få han til å sove og så viser han seg å være sulten likevel, men det gjør ikke noe en gang i blant. Forbausende ofte har jeg jo rett, skulle du sett, moren hans kjenner han nokså godt!

Jeg kjørte «åpen bar» på storebror, både dag og natt egentlig. Ingenting galt med det, jeg kjenner flere som trives godt med denne metoden. Prinsippet er vel å gi mat ved hvert signal, og la babyen få fri tilgang til pupp på natten. Helst sånn at hen kan finne frem selv. Greia med oss var at jeg følte mini ble veldig godt vant, og liksom aldri helt gadd å spise skikkelige, avgrensede måltider. Jeg ammet annenhver time (minst), litt her og litt der, og det mønsteret bare fortsatte. Hvis det ikke plager deg, er det jo ikke noe problem, men jeg våkner helt ved hver amming, og bruker tid på å sovne igjen, så da var ikke det noen god taktikk for oss.

Fra lillebror var ca seks uker har jeg derfor vært bevisst på å være sikker på at han faktisk er sulten før jeg gir mat, og sørge for at han spiser seg skikkelig mett før vi avslutter måltidet. Jeg ammer kun når han er sulten, ikke i forkant, for eksempel før vi skal ut på noe (som jeg alltid gjorde med storebror). Det medfører at jeg må gi mat på t-banen, hos legen, i møter osv, men det går fint. Etter en pause tilbyr jeg alltid pupp nummer to. Med mindre det er økedag, sykdom eller noe sånt, skal han så godt som alltid sove mellom hver mating, så neste gang han blir sutrete er det som regel fordi han er trøtt. Har det gått 1,5-2 timer siden forrige blund er det gjerne det som er kluet de første månedene. På natten forsøker jeg med smokk og litt stryking på kinnet om han våkner før forventet, av og til får vi litt mer søvn før han trenger mat da, men slett ikke alltid.

Det kan selvfølgelig skyldes at jeg har to forskjellige unger, men jeg har en mye greiere hverdag og får langt mer søvn med denne taktikken. Det har ikke kostet hverken meg eller mini en tåre ekstra, tror jeg.

Ellers er jeg litt mer bevisst på å fokusere på alder og neste milepæl når det kniper. Den første tiden var det helt krise med ammingen denne gangen for eksempel, så sa jeg til meg selv: ok – gi det to uker i første omgang og revurder alt da. Etter to uker var vi på rett vei. Så spiste han så sinnsykt ofte at jeg ikke visste hva jeg skulle finne på, og tenkte med meg selv: etter 6-ukerskontrollen kan vi prøve å øke ammeintervallene. Ved seks uker hadde det gått seg til og han spiste mer regelmessig helt av seg selv. Så var han en kveldskaver, og jeg tenkte vi får bli litt hardere på leggetider når han blir tre måneder. Og gjett hva, etter 3 måneder fant han natteroen gradvis tidligere på kvelden uten at jeg trengte å gjøre noe for det. Mye kommer av seg selv, altså, hvis man bare er litt tålmodig.

En liten tids-oversikt for de første månedene, som har passet oss fint (OBS: ikke kolikk-baby, og denne passer garantert ikke alle!):

• To uker: bare overlev 😉
• 2-6 uker: mat inn, mat inn, mat inn. Og ut igjen da. La babyen finne søvnen selv når det passer seg sånn (men ikke stresse med dette, jeg har aldri vært redd for å amme i søvn og lignende, man kan avvenne senere om det ikke går seg til av seg selv)
• 6-12 uker: innføre leggerutiner, men ikke stresse med tidspunkt. Prøve å ha nokså regelmessige amme-intervaller, men vær fleksibel (obs økedager). Gi mat bare når baby er sulten (men ett og annet unntak skader vel ikke).
• 3-4 måneder: opprettholde leggerutiner, og gradvis skyve leggetidspunktet til en fornuftig tid på kvelden (alle norske unger skal visst legge seg klokken 19, andre kan gjøre som de vil. Jeg er for valgfrihet, men gud det er digg å ha ungene i seng til kvelden altså). Vær obs, plutselig kommer den fryktede 4 month sleep regression – men det skal jeg snakke om en annen dag!