Jeg er med i diverse mammagrupper på facebook, jeg googler for mye mammarelatert, leser forumer og blogger, og får spørsmål fra fine lesere via bloggen. Jeg følger med i småbarnsmammaverden i alle fall, det skal ingen få ta fra meg. Mest fordi jeg lærer selv, søker kunnskap, tips og råd, så klart. Det er utfordrende å bli forelder!

Jeg har studert i 6 år på universitetet, og gjennomført 1,5 år i turnus for å kunne jobbe som lege – og fortsatt har jeg lang tid igjen som «lege i spesialisering». Altså en utdanningsstilling. Hver eneste dag med klinisk arbeid spør jeg en overlege om råd minst en gang. Ofte 10. Men mamma fikk jeg bli, sånn helt uten videre. Ikke så mye som et lite kurs engang, krevde de, før de lot meg ta babyen min med meg hjem fra sykehuset. Bare overlot han til meg og mannen min, liksom, sånn helt uten videre. Shit pomfritt, det er voldsomme saker!

Det kjennes mildt sagt overveldende. Vanskelig. Jeg er redd for å gjøre for mange feil, for å ødelegge ungene mine. Ikke gi dem et godt nok grunnlag. Ikke klare å oppdra bra folk, folk som er lykkelige, selvsikre, snille og morsomme å være sammen med. Jeg kjenner på det, virkelig, hver dag, at det er en stor utfordring å være mamma.

Likevel blir jeg stadig litt sjokkert over hvor utrolig usikre mange andre mammaer er. Sammenlignet med hva jeg ser av spørsmål på mammaforumer rundt omkring, er jo jeg helt fullstendig zen, jeg altså. Det er nå en ting at vi skal gruble mye på de store problemstillingene (hvordan oppdra en fornøyd og hyggelig unge), men usikkerheten gjennomsyrer absolutt alt – det er som om man hvert eneste sekund av dagen har potensiale til å ødelegge barnet sitt. Det er tydeligst når det gjelder babyer og gravide, kanskje: sover hun for mye? Hvorfor sover han så lite? Jeg har kanskje fått i meg en liten bit fetaost som jeg ikke vet om var pasteurisert og er livredd, hva skal jeg gjøre? Er det greit å bruke bæresele hver dag? Ungen min iker ikke bæresele, er det noe galt med den? Er det normalt at hun spiser hver time? Jeg tok badstue før jeg visste jeg var gravid! Er det farlig å servere babyen ikke-økologiske aprikoser? Bæsjen var litt mer flytende enn vanlig, hva gjør jeg? Må jeg gi kjøpegrøt, eller kan jeg gi noe annet? Jeg vil gjerne lage maten fra bunnen av men er så sliten, er det farlig å gi kjøpegrøt en gang i blant? Ga en teskje gulrotmos hver dag i forrige uke, nøyaktig hvordan skal jeg øke? Hvor mye klær skal jeg ha på en baby som ligger i vognpose ved 2 kuldegrader?

Og så videre, og så videre. Alle de overstående spørsmålene er helt reelle, de fleste har jeg sett bli stilt flere ganger. Og det får meg jo til å tenke litt – hvordan ble det så vanskelig? Når skjedde det? Og har det alltid vært sånn?

For det er jo egentlig ikke så vanskelig, ikke med babyer, i alle fall. Med mindre du er helt komplett idiot, og rister ungen din, slår, ikke responderer når den gråter og ikke småprater og koser litt med den innimellom, kan du jo seriøst ikke gjøre noe galt. Det går innmari fint, alt sammen! Kler du på ungen for lite en dag kan du snu og kle på mer. Eller kjøpe et teppe på veien om det er krise. Gikk opptrappingen av fast føde for fort kan man ta en pause og forsøke på nytt. Ble ungen sliten av mye farting i dag, får du en ny sjanse til å ta det litt roligere imorgen. Det går bra! Veldig bra!

Jeg tror ikke alltid det har vært sånn. Altså, nybakte mammaer har sikkert til alle tider vært usikre, men denne redselen for absolutt alt, den kan jeg ikke helt se for meg at har vært så gjennomsyrende veldig lenge. Det må jo være internett som har skylden, eller hva? Disse enorme mengdene med informasjon som er så lett tilgjengelig. Og på internett, der er rådgiverne skråsikre. Noen er nokså dømmende også, andre er bare veldig sikre i sin sak, og når alle er uenige blir jo enhver stakkar forvirret så det holder.

Saken er jo den at det finnes ikke en vei som funker for alle. Ingen babyer er like, ingen familier er like, de ligner ikke engang – det finnes ikke en eneste ting som er universal for alle. Derfor er det egentlig fint at alle mulige fine og rare og av og til helt underlige metoder ligger lett tilgjengelig for oss, en av alle de hundre metodene kan jo faktisk funke for akkurat dere. Problemet oppstår når man ikke klarer å se at alt er råd, ingenting er regler (selv om ganske mange faktisk formulerer seg som om de kommer med fasiten). Og at ingen får til alt – vi mislykkes i våre forsøk alle sammen. Hele tiden. Så prøver vi igjen, det er ikke verre. Barna tåler det.

Derfor er det jo egentlig også bra at internett finnes, og at alle de ulike rådene og metodene er tilgjengelige for oss der ute. Det jeg har problemer med å forstå, er hvorfor folk på død og liv alltid skal snakke andre ned. Hvis man har funnet en metode som funker for seg, er ikke det bare supert da? Del det gjerne, vi vil høre! Men hvorfor skal du samtidig alltid slenge dritt til de som gjør ting annerledes enn deg? Ta bære-entusiastene som et eksempel. Bæreseler og sjal er jo flott, en redning for mange, en stor hjelp i hverdagen og helt supert det, for både mor og barn. Men de som har oppdaget dette og skriver om det på nett, skal altså på død og liv alltid komme med ufine påstander om at konseptet vogn er laget fordi vi ikke gidder å bære, bare ønsker å legge ungen fra oss, og ja. Vi vognmammaer er i alle fall ikke særlig gode mammaer, det skal være sikkert. Hva er poenget med det liksom? Kan man ikke bare fortelle entusiastisk om det flotte man selv har oppdaget, og håpe at noen blir inspirert, men likevel innse at det ikke passer for alle?

Et lite hjertesukk vil jeg også komme med til helsemyndighetene; de er jo også med på denne festen. På meg virker det som de ikke helt har hengt på lasset, ikke fått med seg at formuleringer som fungerte som råd før i tiden, nå blir spinnet rundt, kastet i været, fortært, fordøyd og gulpet opp igjen av tidvis helt kildeukritiske personer – og brukt som våpen. De kommer også med råd, ikke regler, og du kan selvfølgelig tolke de som det passer deg og din familie. Men jo strengere og mer firkantet disse rådene er, jo mer skremmende blir de og, og jo mer overbevist blir man om at det er veldig vanskelig å gjøre ting riktig. Strenge råd kommer til en pris, og prisen er usikkerhet og frykt. Jeg håper de er klar over dette når de ordlegger seg, jeg er nemlig ikke helt overbevist.

Du må rett og slett lære deg å kjenne etter selv, kjære mamma. Hva er riktig for deg og dine? Det er nesten garantert ikke det som er riktig for naboen din. Les gjerne masse, men tolk alt som kommer som råd, og ikke la noen få deg til å føle deg som en dårlig mor for at du gjør ting annerledes enn dem. Du er ikke det. Du er den aller beste mammaen din unge kan få (med mindre, som over, du er helt idiot, da. De finnes jo de og). Det er null problem å amme i søvn, samsove og bysse ungen din akkurat så lenge det passer deg, så lenge dere trives med det. Faste rutiner er også helt uproblematisk for de familiene det passer for. Motsatt derimot: faste rutiner i en familie som ikke trives med det er jo opskrift på katastrofe.

Du vet faktisk hva som er best, hvis du bare tar deg tid til å kjenne etter. Og når (ikke hvis, for det kommer til å skje) du velger galt, ja, så går det og fint. Klapp deg på skulderen og si bedre lykke neste gang, det er bare å prøve seg frem, og alle surrer det til stadig vekk. Stol på deg selv, det er bare du som har noen som helst forutsetning til å vite hva som er best for din baby og din familie. Du er faktisk programmert til å vite det: til og med dyr får til dette! De vet hva som skal til med en gang – og det vet du og. Uansett hva du velger å gjøre vil du finne noen på internett som er uenig med deg, den kampen kan du faktisk ikke vinne, så du må stole på deg selv. Og det har du veldig god grunn til, for det er du som vet best.

Peace out.