Første gang jeg hørte begrepet «4 month sleep regression» var da jeg bodde i USA i barselperm med eldstemann. Sønnen min var da 5-6 måneder gammel, og jeg husker jeg tenkte «Hmmm… Kan det ha vært det som vippet meg av pinnen?»

Jeg ser nå at det er et begrep som brukes en del i Norge også, og nå når jeg fikk barn nummer to prøvde jeg å følge litt med da, om det var noe hold i dette. Og det viste seg at jeg virkelig tror dette begrepet har noe for seg!

Det er ikke noe «vitenskapelig» begrep, jeg vet ikke hvor det kommer fra, men det var veldig nyttig for meg å ha dette i bakhodet da minstemann nærmet seg 4 måneder.

Babyer er forskjellig, men mange merker vel rundt 3 måneders alder at en del ting begynner å falle på plass. Man kjenner ungen sin, som smiler og kurrer og gir masse glede tilbake for innsatsen sin, og man har kanskje til og med kontroll på søvnsystemet. 3 gode lurer på dagen, og gjerne minst ett langt strekke på natten – om de ikke til og med begynner å sove helt igjennom (ikke mine altså, ikke i nærheten engang, men med helt greie spiseintervaller i alle fall). Og så plutselig, en gang mellom 3 og 5 måneder  – KABOOM! Med ett våkner lille kjempeofte på natten, spiser støtt, fusser litt, kanskje gråter eller bare virker selskapssyk, og daglurene blir så korte at du knapt rekker å gå på do, langt mindre ta deg en dusj eller koke deg en kopp kaffe. Og du bare – hva skjedde?!

Sånn ca alle mammaer vil tenke: hen er sulten! Og forsøke å måke inn mer grøt til kvelden for å få seg litt mer søvn. Meg selv inkludert. Men det er ikke sult alt som piper (for all del, det kan absolutt være det, på denne tiden er ungen så stor at mange faktisk også trenger mer mat, men en trommestinn grøtmage sikrer ikke nattesøvn hos noen).

Det hele bunner muligens heller i denne «søvnregresjonen», som høres ut som en slag alvorlig diagnose, men som faktisk er en beskrivelse på at babyen søvnmønster modnes (i motsetning til hva ordet regresjon egentlig skulle tilsi) , og nå blir mer lik en voksens. Vi sover i sykluser, ikke sant, og veksler mellom dyp søvn, drømmesøvn og våken tilstand. De små oppvåkningene vi har på natten merker vi voksne som regel ikke engang, vi bare snur oss rundt og sover videre, men babyer klarer ikke det. De må ofte ha hjelp til å finne søvnen igjen, og den hjelpen forventer de å få fra deg. Før denne tiden har de sovet «som babyer» – tungt og drømmeløst (ha. ha. ha forresten, saklig!). Men nå blir det trøbbel, og de våkner lett som bare det.

I alle fall – jeg har ikke noen banebrytende tips for å komme over kneika. Det jevne rådet ute på verdensveven virker å være «stå i det» – inntil det verste har gitt seg i alle fall. Skru ned forventningene, få deg den søvnen du kan, gå litt tilbake til nyfødttiden og hold babyen happy as a hippo. Dette er ikke helt tiden til å gjøre de store omveltningene – ikke avvenn nattamming akkurat nå, ikke slutt med smokk etc. Gjør det som trengs for å få babyen til å sove, alle søvnassosiasjoner kan heller avvennes litt senere.

Jeg syns i alle fall at det var veldig godt å vite om det – alltid godt å vite at man ikke er alene, og alltid godt å ha et slags navn på hva som skjer. Det gikk over av seg selv hos oss virker det som (bank i bordet – sånn må man egentlig aldri si når det gjelder babyer og søvn!). Lykke til og sov så godt du kan!