Overlever man dette, overlever man alt

Jeg har hatt et stort mareritt siden jeg ble mor – og det er å bli syk mens jeg er alene med barna. Mer spesifikt, få omgangssyke, mens jeg er alene med barna. Du vet, når du ligger på dogulvet utpå natten der og hikster, og tenker at det kanskje bare var like greit å få reise til andre siden først som sist? Men så kommer det en ny ri av oppkast, på samme tid som man kjenner at det er noe på vei andre veien og, og man rives hardt tilbake til verden.

Jeg har blitt fortalt at ikke alle blir dau-sjuke av omgangssyken, men jeg er ikke helt sikker på om jeg tror noe på det. Det eneste gode å si om den er at den går relativt fort over, og når den går over, så har man jo inderlig vett til å sette pris på å være frisk!

I alle fall. Mannen reiste til Nederland på mandag. Samme dag ringte de fra barnehagen fordi storebror var blitt dårlig i magen. Han har vært velsignet heldig med sine omgangssykerunder – han blir litt slapp og fryktelig småspist i noen dager, men har det ellers ikke så ille tror jeg, så vi koste oss egentlig litt her hjemme mandag og tirsdag. Han var helt knust for å gå glipp av Lucia-toget, så vi bakte lussekatter og så Karsten og Petras vidunderlige jul, og hadde det i grunnen greit. Etter at ungene var i seng på tirsdag følte jeg meg fryktelig sliten, men tenkte det skyldtes et par intense innedager med to unger, av en eller annen grunn slo det meg ikke engang at jeg og kunne være smittet. Jeg hadde en masse jobb å gjøre (har en jobbfrist før jul, og det er jo ikke sånn at jeg får gjort noe på dagtid), og utsatte det heldigvis ikke til dagen etter, til tross for at jeg følte meg ganske kjørt.

Men jeg måtte krype til køys allerede 2130, og da begynte en liten ekkel magefølelse å vinke til meg. Noe var i gjære. Jeg ble seriøst livredd – dette går ikke!

2016-12-14-10-20-50

Natten ble lang og vond, for å si det som det er. Tror ikke jeg trenger å utdype nærmere, dere har vel vært der selv. Mellom slagene skulle selvfølgelig minstemann ammes også. Jeg kunne ikke fatte og begripe at det var noe melk igjen i den uttørkede kroppen min, men det var det åpenbart, for takk og lov sov han ellers godt. Åh kjære vene.

Et par julemirakler fikk oss gjennom dette: storebror var tydeligvis utslitt av sin egen runde, og sov til halv ti på onsdag. Det har aldri skjedd før. Aldri. Selve sjauen var ferdig på morgenkvisten der, og jeg klarte å få i meg litt å drikke før dagen var skikkelig i gang. Dessuten har jeg virkelig to veldig greie gutter må jeg få si altså, og glad i å se på TV de er da! Takk og lov. Og takk og pris herfra til evigheten for verdens beste bestefar, som ikke hadde noen livsviktige møter denne dagen, men kunne ta seg fri og kom og hjalp oss allerede midt på dagen.

2016-12-14-13-59-20

Og nå, på andre siden, når jeg ikke døde helt tross alt, nå føler jeg meg litt uovervinnelig egentlig. Ok da, helt utkjørt, men likevel. Dette trodde jeg ikke var fysisk mulig å komme seg igjennom, men her er jeg! Guttene mine la seg mette og rene og fornøyde (om enn litt understimulerte), og mannen kom hjem sent på kvelden og fikk ryddet opp i kaoset. Badet er klora og sengetøy og håndklær kokt halvt ihjel. Om ikke annet fikk vi svineriet unna før jul!

Og dere – igjen. Aleneforeldre: jeg bøyer meg i hatten. U rock!

2016-12-15-12-10-05

For mer fjas (og ganske mye sykdomssutring), følg meg på snapchat Siri På Tjukka (siriohet) og på instagram @pa_tjukka !

Om På tjukka

34 år gammel lege og nybakt 2-barnsmor. Holder på med en doktorgrad om noe helt annet enn svangerskapsomsorg og spedbarnstid, men med tanke på hva jeg har brukt av tid på research på de siste årene, er jeg vel bedre skikket til å skrive om nettopp det. Liker våren, god mat, reiser og mannen min. For ikke å snakke om superguttene våre. Syns mennesker som ikke er litt rare ofte er ganske kjedelige. Og ble skikkelig overrasket over hvor kjipt det kan være å være gravid - og hvor utrolig gøy det er å ha barn!
Dette innlegget ble publisert i Hverdag og merket med , , , , , . Bokmerk permalenken.

2 svar til Overlever man dette, overlever man alt

  1. Kristin sier:

    Å nei, stakkars menneske, det der er skrekken! Well done, for å ha kommet fra det med vettet og levende unger i behold! Det eneste som må være verre, er når man får det samtidig med at ungen spyr ned seg selv og sprinkelsengen. Det skjedde nettopp og hvordan det skulle gått om jeg var alene, orker jeg ikke tenke på :). Og ellers – skriv gjerne innlegget du ikke turte skrive om søvn. Vi er mange som ønsker andres tips og tanker. I verste fall får du stenge kommentarfeltet! Jeg måtte hente fram innlegget ditt om the four month sleep regression i går. For nå er jeg visst akkurat der, gitt. Og når ingenting annet hjelper, er de godt å lese at det er flere i båten.

    • På tjukka sier:

      Vet ikke om vettet fortsatt er i behold, men ungene lever i alle fall! Og takk for støtte og gode ord😊 søvn, ja. Jeg tenker stadig på det. Men så var det det der med å lykkes selv først da…(å. Så. Trøtt…)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s