Den er jo egentlig noe kaotisk, denne førjulstiden med små barn. Det er litt for mange pakker som skal handles inn, alt for mange virus som vil vippe oss av pinnen, alltid et par for mange juleavslutninger i barnehagen, som man egentlig ikke har tid til og i tillegg skal man jo på død og liv kose seg så inderlig hele tiden. Det er juleverksted på juleverksted, pepperkakebaking og julegranhandling og julekalendre i bøtter og spann og man må jo ikke glemme å nyte julemusikken også så klart.

Likevel. Førjulstiden med små barn, den er altså så uslåelig fin. Det er jo derfor vi holder på med dette!

Jeg er helt overrasket selv, jeg, over hvor koselig jeg syns dette er. Det er full pupp dagen lang (bokstavelig talt), og natten må kanskje brukes til å skrive julekort og pakke inn kalendergaver, men det gjør jo ingenting. Det er så fint alt sammen, så mye forventning, så mye spenning. Å feire jul med små barn er rett og slett som å være liten selv igjen.

Det er bare ett problem. Og det er denne lettrørtheten, som altså bare vipper meg av pinnen hele tiden. Jeg er jo en sindig dame liker jeg å tro, men lettrørt har jeg alltid vært. En gang gråt jeg så mye at jeg begynte å blø neseblod av Love actually, og det er en helt sann historie. Før jeg fikk barn. Og så ble jeg gravid, og selv om den første julen med barn i magen var preget av kvalme og spying hver gang matlukten ble for sterk, småsippet jeg meg igjennom dagene bare ved tanken på at neste år, neste år, har vi med oss en til på dette.

Og årene etter? Ja, hvor skal jeg begynne. Jeg gråter hver gang vi synger Tenn-lys, jeg får klump i halsen av bare å henge opp kalendergavene, for ikke å snakke om når jeg ser forventningen i øynene på sønnen min når han løper ned trappa for å sjekke om nissen har husket å dra innom (det har han nemlig glemt noen ganger, men han klarer på mystisk vis å lure seg inn på morgenkvisten likevel). Luciatog og Snekker Andersen og Snøfall og nissegrøt og dorullnisser – det blir rent for mye for en stakkar, trøtt småbarnsmor.

Og det ble ikke det dugg bedre av å få en unge til – der man kanskje trodde at hjertet var fullt og tårekanalene ikke hadde plass til mer – så viser det seg at det er plass. Masse plass. Til tårer og snørr og ikke-så-elegant hulkegråt over pepperkakehuspyntingen.

Guttene mine koser seg åpenbart med forberedelsene, og lar seg heldigvis ikke vippe av pinnen av den rare, tårevåte mammaen sin. Og jeg, jeg gleder meg like mye som dem til atter en snufsete jul:-)