I morgen fyller babyen min ett år. Ett år! Det vil si at han ikke er noen baby lenger, det faktisk (kudos for det utrolig glupe resonnementet, fru Påtjukka, kudos).

I alle fall – for et år det har vært! Mini og mamma har rocka, vi altså. Det vil si, rocka og rocka… Kost oss har vi i alle fall, og strevd og grått litt innimellom, blitt urimelig godt kjent, og muligens litt i overkant tett knyttet til hverandre.

Lillebror er litt av en kar! Lite visste vel mammaen hans om det – mens han lå i magen hadde jeg veldig store problemer med å tenke på han som noe annet enn en ny versjon av storebroren, og var litt lei meg for at jeg ikke helt klarte å glede meg så mye som sist. Hva skulle jeg med en storebror til, liksom? Men så kom det jo slett ingen kopi. Slett ikke. Fysisk er de bortimot klin like, men lillebror har ikke tenkt å kopiere seg gjennom livet i det hele tatt. For en morsom liten fyr han er – tøysete, bestemt, utforskende, veldig så for seg, og selvfølgelig den beste lille ungen noen kan forestille seg. Jeg lover, han er noe helt for seg selv – sånn helt objektivt sett 😉

Nå slår jo snart hverdagen inn igjen, og jeg skal begynne på jobb om en liten uke. Med storebror begynte jeg etter litt over 9 måneder, og det føltes helt greit den gangen, men av en eller annen grunn kjennes det ikke like greit nå. Litt usikker på hvorfor, for jeg ser egentlig på lillebror som en litt mer robust type enn storebror (selv om han er aldri så mammadalt, og antageligvis er jeg og ganske lillebrordalt). Jeg mistenker at det har noe med å gjøre at han er barn nummer to, og kanskje også vårt siste barn.

Vår siste baby. Nei, den tanken orker jeg faktisk ikke å tenke helt igjennom. Ikke nå i alle fall – tanken på å ikke ha baby i hus igjen er bortimot uutholdelig for meg akkurat nå. Til tross for at det er lenge siden han har vært noe særlig kosen og sovet på brystet mitt, til tross for at han ikke lutker baby lenger, men et utforskende lite barn, og selv om jeg vet at det som venter oss fremover er vel så gøy: han skal snart snakke, gå, oppleve verden på en helt annen måte, sove litt lenger på morgenen (?!), si at han er glad i oss, slutte med bleie, vogn, smokk, og plutselig en dag kan vi reise på ferie uten bæresele og prampack og kofferten full av bleier, og det høres jo så forlokkende ut.

Og likevel, så vemodig. Min lille skatt! Ikke bli stor for fort! Mammaen din henger ikke med i svingene.

Ute snør det i dag. I slutten av april, dagen før babyen min blir ett år. Og jeg kanskje ikke bør kalle han babyen min lenger. Og jeg, jeg føler meg i grunnen litt trist. Vemodig, rørt og takknemlig også altså, men akkurat nå, litt trist. Det er (nesten) så jeg håper han våkner fra duppen sin snart, for nå trenger jeg virkelig litt kos, latter og «suss» her (suss fra lillebror er jo i grunnen bare spising av mamma og mye sikling, men bedre suss skal man lete lenge etter).

I morgen, da skal det feires, så jeg får gjøre unna sutringen i dag. Og jeg kan jo alltids trøste meg med at jeg antageligvis er fruktbar enda en stund…;-)