Dette FANTASTISKE bildet er lånt av @intetnyttfrahjemmefronten – følg hun på instagram, da!

Det nærmer seg 8. mars – og jeg syns det er en fin anledning til å snakke litt om nedprioriteringen av barselomsorgen her i landet. Fanen «Barselrevolusjonen» står midt på Youngstorget torsdag kl 18 btw 🙂 Dette er universelt – for oss alle i samfunnet, fra de svakeste til de sterkeste, for alle barn, kvinner, vi som jobber i helsevesenet, og ja, definitivt og menn – barselomsorgen trenger vern og en aldri så liten oppussing!

Nedprioritering av kvinnehelse, barnehelse og ja, vår generelle folkehelse skjer ikke lenger i det skjulte. Tvert imot, det har åpenbart blitt en helt sånn selvfølgelig, åpenbar greie, noe samfunnet bare gjør, og som vi alle på et vis bare skal gå med på virker det som. Det synliggjøres så veldig, sånn når et sykehus plutselig går ut med at nå er målet at fødekvinner skal hjem innen 6 timer etter fødsel. Det høres jo helt groteskt ut, alle skjønner det, og de kommer sikkert til å trekke det tilbake til slutt, det blir for mye pes for dem, men du må ikke la deg lure. Det begynner ikke med 6-timersregelen, og det slutter ikke der. Det er bare en bitteliten brikke, for alt jeg vet for å få fokus bort på hva som virkelig foregår.

Det som skjer, det er jo at kvaliteten på barseloppholdet har blitt så lav at kvinnene kjenner at de heller vil være hjemme uansett. Hva er poenget med å ligge på et sykehus hvis man ikke får hjelp uansett? Og hvis man har fire forskjellige ammehjelpere i løpet av et vanlig døgn, som alle gir deg forskjellig beskjed om hva som skal gjøres, og som ingen kommer når du ber om det (altså når babyen faktisk er interessert i å spise), så kan man jo vel så godt lese seg til det man kan, gråte over såre nipler i egen sofa, og fikse selv etter beste evne. Eller gi en flaske isteden, da.

Hvis maten er dårlig, sengene vonde, dopapiret hardt og hjelpen aldri kommer når du trenger den uansett – da blir det lett for ledelsen på Haukeland å overtale mammaene til å sette sitt hovne, sydde underliv i bilen og kjøre hjemover før fødenatten engang er over.

Og det er en del av et større bilde, det her. Det er en forventning som er laget til oss, en forventning om at dette er så naturlig, at vi er laget for det, at svangerskap ikke er en sykdom og vi skal jobbe fullt og føde raskt og ikke belaste helsevesenet med keisersnitt og sugekopper og sting og liggedøgn og ammeproblemer, men komme oss hjem, deilige oss til og publisere et bilde av den flate fødemagen vår på instagram før vi har rukket å si hemoroider (som vi selvfølgelig ikke skal ha). Som om det ikke koster en kalori å gro frem og føde ut et helt lite menneske. Tro ikke dette dukket opp med SoMe og bloggerne – dette er en villet greie fra folk med større makt enn som så. Så kan de sparte pengene brukes til å bygge garasjer og sånt.

Ikke bare er det kjipt gjort, det er helt latterlig historieløst. Ja, ikke bare historieløst, men kunnskapsløst på alle måter, og sannelig er det farlig og. Å lage barn og føde er hverken enkelt eller ufarlig for mennesker. Den «naturlige» mødredødeligheten for kvinner uten adekvat helsehjelp gjennom svangerskap og fødsel er latterlig høy – for bare litt over 100 år siden døde mor i 9 av 1000 svangerskap her i Norge – og tallet er ikke ulikt situasjonen i Øst-Afrika i dag (men bedre enn i Afghanistan, hvor så hårreisende mange som 1 av 11 kvinner anslås å dø grunnet svangerskap og fødsel. 1 av 11!). Og også hos oss, i dag, så skjer det. Sjelden, men det skjer. Hvert år, og vi vet til og med at noen av dødsfallene kunne vært unngått. Burde vært unngått. God svangerskapsomsorg krever spesialkompetanse, engasjement og tid. Tid, sa jeg.

Og la oss nå snakke om barna, da. De sultne, små, nyfødte barna, som nybakte usikre førstegangsforeldre skal ta med hjem i baksetet i bilen, nå altså 6 timer etter at de fikk hilse på hverandre for aller første gang. Ingen kurs kreves, ingen basiskunnskaper. Ingen spør deg egentlig om du er forberedt. Og de fleste er forberedt, gosh, så godt forberedt vi er! Sånn i teorien, så klart, men vi har googlet og lest bøker og gått på kurs og fødeyoga og sett ammefilmer fra det glade 90-tall og gjort det vi kan. Og babyklærne er vasket med riktig vaskemiddel og uten tøymykner såklart, og sengen er redd og der er det ingen sengekanter eller bamser eller ekstra tepper for det har vi jo lært at er farlig, og bilsetet er montert etter alle kunstens regler men  man føler seg jo ikke akkurat trygg likevel.

Og ingen legger engang merke til hun ene som ikke har forberedt seg. Hun som har nok med at livet i grunnen ikke var så greit til å begynne med, som ikke akkurat hadde planlagt dette svangerskapet i utgangspunktet, som har en kjæreste som blir litt for sint, og en jobb hun kanskje ikke helt mestrer og kanskje hun tar seg en sigarett i blant men det turte hun ikke si til fastlegen som uansett bare har 15 minutter på hver svangerskapskontroll, og jordmor fikk hun aldri gått til for der var det lang venteliste og hun visste ikke at hun måtte melde seg til det selv heller. Ikke var hun klar over at hun skulle ta folsyre før hun fikk beskjed på første svangerskapskontroll, men da var det jo allerede for sent. Og siden svangerskapet var ukomplisert og fødselen grei (syns jordmor i alle fall, hva hun selv syns var det visst ikke så farlig med), var det jo kort prosess og ut i taxien. Og jovisst fikk hun beskjed om å ringe om babyen virket slapp eller gul eller blek eller syk, men det er en nyfødt baby, og for å være ærlig har hun aldri holdt en nyfødt baby i armene sine før i hele sitt liv, og hvordan skal man vite at babyen er unormalt slapp? Eller blek? Eller gul? Og jovisst fikk hun beskjed om å avtale hjemmebesøk med helsesøster, men hun har hørt løse rykter om at det der egentlig er en konspirasjon og en barnevernskontroll og hjemme ser det egentlig ikke sånn helt ok ut akkurat nå, for hun har vært sliten og hatt vondt, og det trekker fra vinduene og hun har ikke orket å rydde på ganske så lang tid, så kanskje man bare skal droppe å ringe helsestasjonen sånn for sikkerhets skyld. Og egentlig så er mange ting i livet litt vanskelig for henne, og det er heller ikke så vanskelig å oppdage det. At hun bare trenger litt ekstra hjelp og støtte. Man trenger bare tid for å oppdage det. Bare litt mer enn 6 timer.

Og hva med hun som faktisk er skikkelig forberedt, og da mener jeg skikkelig forberedt. Hvor barnerommet står klart i all sin pastell, og dyre merkeklær i størrelse bitteliten ligger vakkert dandert på kommoden, veggene er dekorert av gravidebilder og ingenting mangler. Det var bare det at hun aldri hadde forestilt seg at å føde skulle være så grusomt, og at hun blør så mye og lukter så rart og har så vondt i de altfor mange stingene, og at hun er så inderlig inderlig sliten, men det kan hun ikke si til noen. Og når hun ser på bylten, den lille bylten som allerede er så pent dandert der ute på instagramprofilen hennes og som nyfødtfotografen alt har tatt 100 bilder av, så kjenner hun ingen ting. Bare tomhet. Og at hun gråter og gråter og alt skulle være helt perfekt og så er det bare helt, helt tomt. Men det sier hun jo ikke, ikke på instagram og ikke til helsesøster, selv om helsesøster kommer hjem til det vakre, velstelte huset deres og er der en hel time og prater og er virkelig veldig grei. Og kanskje, bare kanskje, men likevel kanskje, hadde de kunnet se det på barselavdelingen. Sett at hun ikke klarte å se ordentlig  på barnet sitt. Sett at smilet ikke nådde øynene, langt derifra, og sett at gråten ikke bare var vanlige barseltårer, men ren og skjær sorg over at ingenting og absolutt ingenting var som hun hadde planlagt og tenkt at det skulle bli. Kanskje hadde de sett det, om de bare hadde gitt henne bittelitt tid.

Og resten av oss? Vi som har hatt helt vanlige fødsler og svangerskap, som ikke er deprimerte og kanskje egentlig klarer oss sånn passelig greit der på sykehuset. Selv om vi er så slitne at vi ser i kryss, og melken slett ikke flommer over men puppene er vonde like fullt, og vi er engstelige for om vi klarer dette, men likevel klart vi klarer det. Og vi ser jo hvor hektisk det er, hvor lite hjelp det er å få, og det er nok best at vi kanskje drar hjem en dag tidligere enn planlagt likevel. Ok, så må vi tilbake dagen etter for en legeundersøkelse. Kanskje en ny legeundersøkelse dagen deretter og forresten. Og en blodprøve. Og en hørseltest. Joda, det er litt slitsomt å sitte en hel dag på korridoren med nyfødt baby og vente på alt dette, hadde kanskje vært ok med et rom men jojo, vi har det jo fint. Andre trenger det mer. Og den ammingen, den går kanskje ikke så bra, men de har jo en ammepoliklinikk hvor man kan få litt veiledning om en ukes tid. Så det ordner seg vel det og. Og jo, babyen var jo litt gul så man må vel inn til en ekstra kontroll for det og, men hey – det kunne vært verre. Og sett i retrospekt, sånn etter noen måneder, så kanskje man skulle revurdert det der med å dra hjem en dag tidligere enn planlagt likevel. Ikke at det ikke gikk bra, for klart det gikk bra, det var bare det at, tja. Det kunne vært godt kanskje, å bare subbe rundt på en avdeling, avsondret fra klesvask og søskenpass og barselbesøk og stadige turer tilbake til sykehuset. Om ikke sånn helt livsviktig, så bare litt godt.

Nei, vi fortjener bedre, og vi trenger bedre. Dette er et folkehelseprosjekt. Jeg, i kraft av å være lege, småbarnsmor og mammablogger (men ikke i samarbeid med arrangørene av Barselrevolusjonfanen, kanskje de tenker på noe helt annet), tenker at dette må være et minimum:

• Første svangerskapskontroll hos fastlege raskt etter positiv graviditetstest – ikke så mye fokus på den fysiske helsen her, men på tanker og følelser rundt graviditet, svangerskap, livssituasjon og eventuelle spesielle behov. Den neste kontrollen, med blodprøver og alt det der, kan tas rundt uke 12 med mindre noe tilsier annet
• Alle som vil bør kunne gå til jordmor til svangerskapskontroller, fastlege bør ta initiativ til dette hos spesielle grupper
• Et fastlagt, standardisert opplegg for kvinner som spontanaborterer – kontroll på sykehus, oppfølgingssamtale, god informasjon både før og etter. Ingen skal vel trenge å krangle på at de trenger sykmelding i noen dager for dette. Alle reaksjoner skal møtes med empati og tas på alvor
• Bedre bemanning på barselavdelinger
• Alle skal tilbys 2-3 døgn på barsel, ingen skal bes om å forlate avdelingen etter 6 timer (man skal selvfølgelig få lov å reise hjem før om man ønsker det selv og det er forsvarlig)
• Alle som skal veilede i amming må få et standardisert opplæringsopplegg, og i det aller minste, må hver klinikk klare å samkjøre sine ansatte slik at de gir sånn mer eller mindre like råd. Kunnskapsbasert så klart, ikke basert på gamle kjerringråd
• Hjemmebesøk av helsesøster – til alle førstegangsfødende og flergangsfødende som ønsker det eller har behov. Og alle med ekstra behov bør tilbys minst ett hjemmebesøk til (personlig mening det der altså, at flergangsfødende kan nedprioriteres om alt står fint til, til fordel for mer sårbare grupper som heller kan få flere besøk)
• Fortsatt fleksibilitet for familiene når det gjelder fordeling av foreldrepermisjon, men med bevaring av en viss mamma- og pappakvote

Kilder:

https://www.ssb.no/helse/artikler-og-publikasjoner/hvor-mange-kvinner-dor-i-svangerskap

http://tidsskriftet.no/2003/12/fodselshjelp-og-barselomsorg/dor-kvinner-av-graviditet-i-dag

http://tidsskriftet.no/2014/04/originalartikkel/modredodsfall-i-norge-2005-09