Kjære landskvinner og menn!

Nå kommer det et livstegn fra denne kanten (shock! horror!), hvor jeg skal forsøke å ikke unnskylde mitt fravær så altfor mye. Men jeg syns jeg skylder et livstegn.

Det står til liv! Så vidt 😉 Fraværet skyldes ikke at jeg er gravid igjen (takk og lov, det hadde tatt seg ut sånn midt oppi det hele), selv om jeg tviholder på På tjukka-tittelen min. Eller, gravid og gravid, jeg kan jo si at jeg er ganske så høysvanger med ei aldri så litta doktorgrad, eller? Planen har nemlig vært å levere inn graden min 1. april, og det nærmer seg jo med stormskritt

Det er bare det at de siste månedene ikke har gått helt smooth sånn jobbmessig, og det er på ingen måte spikret i stein at jeg får levert når jeg skal. Det er kjipt å tenke på, men jeg prøver å fokusere på at det ikke er verdens undergang heller. Men ledig tid går enten til jobb, barna – og hvis jeg har noe til overs blir jeg som regel pent nødt til å flate helt ut, eller koble av med noe som inneholder alt annet enn en PC-skjerm, Research og skriving. Med andre ord – absolutt ikke blogging.

Jeg savner det, jeg gjør virkelig det. Men det er litt godt også, å bare legge den helt fra seg. Jeg føler meg ikke ferdig med den, på ingen måte, men jeg kan ikke love noen sånn umiddelbar bedring heller. Planen er at jeg skal tilbake til klinisk arbeid på sykehuset igjen når jeg leverer, og det antar jeg blir en utfordrende overgang. Forskning er hardt arbeid det altså, men med småbarnshverdagen vår er jeg rimelig sikker på at jeg kommer til å savne fleksibiliteten forskningen innebærer relativt mye. På den andre siden gleder jeg meg veldig – denne doktograden har tatt 5 år++, 2 barn og mye av livet, det skal nok smake særdeles godt å få den ferdig. Og det blir fint å treffe mer pasienter igjen og.

Jeg tror det skal bli en bra grad da, sånn til slutt. Det kjennes ikke så verst, jeg føler meg stolt og fornøyd, selv om det har vært noen hikkups den siste tiden. Ekstra stolt er jeg av min første artikkel – den kan du lese her om du er spesielt interessert 😉 Virkelig, jeg jobber med en sær sykdom, så jeg har ikke så innmari stort publikum. Derfor benytter jeg anledningen til å skryte litt utover verdensveven også. Mixed connective tissue disease (MCTD) har du antageligvis ikke hørt om før, tipper jeg? I alle fall, jeg har sett på de pasientene som har fått denne diagnosen som barn, undersøkt de på kryss og tvers, beskrevet og sammenlignet med en kontrollgruppe. Det er en autoimmun sykdom, immunforsvaret går a-wire og angriper egen kropp, og disse pasientene får typisk likfingre, leddbetennelser, stram hud, lungesykdom og muskelbetennelser. Pasientene mine er helt fantastiske forresten, de stiller opp på alt tross sine plager og greier, er så ivrige på forskningen og jeg beundrer de virkelig. Det blir en masse artikler ut av dette håper jeg, men 3 skal inn i graden min. Foreløpig er bare en publisert, så jeg svetter som sagt litt, men vi får peise på sånn på slutten. Jeg har stor tro på at forskningen min faktisk kan bety noe for disse pasientene og behandlingen av dem, så det kjennes bra i alle fall.

Okay, jeg ville bare gi et livstegn. Jeg er så glad for at det fortsatt er litt besøk her av og til, selv om jeg ikke oppdaterer for tiden. Vi snakkes ❤