Tusen, tusen takk for alle gratulasjoner og hyggelig tilbakemeldinger på forrige innlegg, dere! Det var veldig stas for for meg, som jo tross alt er litt sånn småambivalent med å være så privat og utleverende her på verdensveven. Men nå vet altså got over 8000 mennesker (!) at jeg er gravid, så det spørs om den skansen der har fallt en gang for alle. Det har i alle fall vært bare hyggelig, og jeg er kjempeglad for at dere vil være med meg på ferden. Virkelig veldig, veldig glad.

Nå er jo første trimester er faktisk over – og det er ganske deilig skal jeg si dere. Jeg har vært gjennom dette før en gang, og jeg hadde vel ikke riktig glemt hvordan det var, men det satt nok litt langt bak i hodet likevel.

Jeg var spent, og gruet meg litt, og tenkte at det nok blir mye verre enn sist, ettersom jeg tross alt har en toåring å ta vare på hjemme og ikke kan hvile like mye som jeg gjorde første gang jeg gikk gravid. Men det har ikke gått så verst, sånn grovt sett syns jeg. For det første har jo tiden gått litt fortere denne gangen – takk og lov for det! Det kjennes som det plutselig nesten var over, uten at jeg googlet hundre ulike uke-for-ukeoppdateringer, uten at jeg har telt dager og minutter heller. For det andre har jeg jo etter å ha skrevet denne bloggen og googlet avsindig mye, lært meg noen triks på ferden (de kommer). Og jeg har også en mer fleksibel jobb enn jeg hadde sist, og har hatt mulighet til å ta det rolig når jeg har trengt det (som strengt tatt har vært hver eneste dag de siste 7-8 ukene, så jeg ligger litt etter kan du trygt si…). Men den viktigste årsaken til at jeg syns det har gått bedre tror jeg egentlig er at jeg var forberedt denne gangen. På at det egentlig suger ganske mye bolle å være gravid i første trimester, mener jeg.

Surmulingsselfie (med brødskive med hvitost, min faste følgesvenn de siste ukene) fra ca uke 8 tror jeg. Noen spurte hvordan det gikk med meg… Formen er heldigvis stigende nå!

Altså, naivt nok var jeg virkelig ikke det forrige gang. Jeg hadde aldri forestilt meg at jeg skulle bli kvalm og føle meg syk – for jeg hadde da lært at graviditet slett ikke er noen sykdom. Jeg gledet meg så inderlig til å stråle, gløde, være så lykkelig og glad! Planen var å være en sånn spreking som trente regelmessig, jobbet fullt til termin, ikke la på seg mer enn bittelitt og i alle fall ikke sutret. Og så gikk det liksom ikke helt sånn da. Fallet ble liksom så stort sist, men nå har jeg ikke hatt en eneste forventning til meg selv disse første tunge månedene. Orker jeg ikke trene blir det ingen trening. Jeg kan ta det igjen senere. Orker jeg ikke spise sunn mat, så gjør jeg ikke det. Orker jeg ikke jobbe får jeg be om en sykmelding, da. Det er jo ikke verdens undergang det heller. Og sofaen er jo laget for å brukes, eller hva? Så der har rumpa mi befunnet seg skremmende mye de siste ukene. Det er ingen stor sak, jeg har ikke tenkt å fortsette sånn for resten av livet – dette er unntaksstilstand og det er helt ok. Det er veldig befriende å innse det i alle fall – det blir bedre og jeg kan hente inn det tapte senere.

Likevel, det er godt det er over uansett! Jeg er fortsatt ikke i toppform akkurat, men den er stigende. Og det er så deilig at redselen for spontanabort kan pakkes litt bort, det hjelper å kunne glede seg over det hele. Jeg har til og med handlet en aldri så liten sak – det var koselig. Og nå gleder jeg meg til å snart ta opp igjen et sosialt liv – beklager fraværenheten venner, jeg kommer sterkere tilbake!