Dette skrev jeg i uke 9: Nei, stemningen er ikke noe særlig når vi nå er sånn ca midt i uke 9. Optimismen fra doskålen sist uke har tatt seg ferie, for å si det sånn. Alle tipsene som hjalp så fint, hjelper slett ikke lenger, det er vel litt greia med kvalme. Alt som funker begynner man etter en stund å fobinde med kvalmen i seg selv, og da var man jo like langt. Forkjølet er vi og. Og mannen er bortreist nesten hele tiden. Mammahjertet gråter når lillemann sier «mamma leke», men mamma orker ikke annet enn å ligge på sofaen, og skrur på Tven isteden. Og det regner…

Ok, da har jeg sutret fra meg, nå teller jeg ned til dette snur som antageligvis bare er et par uker til, til legekontroll og ikke minst the magic 12! Da skal verden endelig få vite – og dere og – og hjertet mitt skal glede seg og juble som en annen tulling. Huba buba. Og vi trenger jo faktisk ikke mer enn to barn, så da kan jeg si meg helt ferdig med denne grufulle kvalmen, aldri mer. Tror jeg, i alle fall…;-)

Og etter det fortsatte det på samme viset i noen uker. Ikke bare et par uker til i alle fall. Helt frem til uke 16 faktisk, så jeg merker at jeg ikke trenger å dele alle de innleggene med dere, det er liksom mer av det samme. Jeg tror jeg blir bedre, så blir jeg dårligere, så blir jeg sur, så tror jeg jeg blir bedre igjen, osv. Ikke særlig spennende med andre ord.

Men dere, det gikk over! Og jeg kom til både uke 12 og 14 og nå uke 22. Mellom uke 14 og i dag har jeg egentlig ikke skrevet så mye som ikke er publisert, jeg var i San Fransisco og snakket litt om det, og jeg syns det var deilig å ha fullført første trimester, fikk høre den fine hjertelyden, og ikke minst se lille bølle på ordinær ultralyd i uke 20-21. Så nå tror jeg at jeg sier meg ajour faktisk, ingen flere slike tilbakeblikk, men litt mer leve i nuet. Om jeg orker og rekker da 😉 Ja, for tiden flyr og det er jul og altfor mye å gjøre, og denne babyen i magen min er en energisugende liten røver har det vist seg…

Og ja forresten. Den verste kvalmen er allerede glemt. Og jeg tenker at jeg nok muligens orker det en gang til etterhvert likevel… Vi får se!

Det første, kleine magebildet. Jeg lover dere skal slippe mange flere. Men har pønta meg og greier og greier, her ca i uke 16. Og hvem skulle tro at det skulle være så sinnsykt vanskelig å ta speilselfie lizm?! Ikke rart at toppbloggerne ser på dette som en fulltidsjobb sier jeg bare…