Bør permisjonen deles likt mellom mor og far?

Denne debatten er nå gjort aktuell igjen i forbindelse med at likestillingsombud Hanne Bjurstrøm har gått ut og sagt at foreldrepermisjonen bør deles likt mellom mor og far, med 20 uker til hver, i tillegg til 9 ekstra uker til mor av medisinske årsaker. På samme tid har flertallet på stortinget endret seg, og det kan virke som vi snart kommer tilbake til en ordning hvor far må ta minst 14 uker av permisjonen. Eller. Må og må. Han jo ikke, det er ikke tvungen permisjon. Men hvis han ikke gjør det, får heller foreldrene ingen penger fra staten for disse ukene.

Debatten rundt dette syns jeg alltid ender med å bli så innmari virkelighetsfjern, lite realistisk, rett og slett. Og begge sider av saken (om det nå er en sak med to definerte sider, da) glemmer stadig noen helt utrolig viktige punkter. Sånn for oss som skal leve med resultatene av alle eventuelle endringer, mener jeg. Derfor vil jeg gjerne si hva jeg tenker om saken.

Og først må jeg understreke to viktige ting. Det ene dreier seg om meg, som yrkesaktiv kvinne og mor, ettersom i det siste innlegget jeg leste, som var skrevet av en svært så nedlatende dame, som mente at alle som var for mest permisjon bare hadde jobber, og ikke karrierer. Hun uttalte ikke ordene, men hun mente åpenbart at mammaer som ikke var opptatt av karriere, men fornøyd med å ha en jobb, ikke burde ha noe de skulle sagt i denne saken. Av en eller annen grunn. Vel. Jeg er svært glad i jobben min, og har en lovende og skikkelig bra karriere også. Jeg er ambisiøs, jobber langt mer enn full stilling, og er god på det jeg gjør. Tjener godt gjør jeg og, omtrent det samme som mannen min (sånn bortsett fra akkurat nå, når jeg forsker, jeg skal ikke skryte på meg noe). Jeg kunne aldri tenke meg å være hjemmeværende, det hender seg vel jeg skulle ønske at jeg kunne jobbe litt mindre til tider, men jeg syns egentlig hverdagen fungerer fint og livet leves godt på denne måten. Krevende og morsomt på jobb, krevende og morsomt hjemme, full fart, tut og kjør.

Det andre er årsaken til at vi har foreldrepermisjon. Det har i alle fall mange misforstått. Vi har foreldrepermisjon for barnets og for samfunnets del, dere. Best mulig start på livet, rolige og ordnede forhold, for å unngå at barnets ankomst også fører familien inn i fattigdom, sørge for trygg og god tilknytning til omsorgspersoner. Rent medisinsk kan vi også argumentere for den: tilrettelegge for amming, hindre altfor mange infeksjoner de første levemånedene og så videre. Vi får ikke penger av staten fordi vi som foreldre fortjener det for jobben vi gjør. Jovisst hadde vi fortjent det, herregud, men det er ikke derfor vi får et års betalt fri. Og skulle vi fått betalt ut fra hvem som hadde fortjent det mest, så trenger vi vel ikke lure på todeling, eller? Altså, mor har gått gravid, det er pokker ingen piknikk, hun har født, hun har blødd, grått, ammet, tisset på seg, skal fortsette å tisse på seg, og ja, altså jeg vet ikke hvor jeg skal begynne engang. Rent biologisk har ikke far gjort seg fortjent til stort. Praktisk har han selvfølgelig ofte det, men likevel. Dette er ikke en konkurranse om hvem som har fortjent å være mest hjemme. Staten betaler oss ikke fordi vi fortjener det, de gjør det fordi det er best for barnet, og for samfunnet, i og med at vi kan holde oss yrkesaktive på denne måten, få flere barn, friskere barn, og ja, i det hele tatt. En lang foreldrepermisjon er et fantastisk gode, men det er ikke noe vi får fordi vi har gjort oss fortjent til den. Den er ikke alderspensjon heller, akkurat. Sånn sett står selvfølgelig også staten fritt til å fordele den som de vil og synes er best ut fra et samfunnsperspektiv.

Okei. Hva vil så en todeling av foreldrepermisjonen føre til? Hvis man tar ut 100% foreldrepenger vil mor kunne være hjemme i ca 6 måneder, før far tar over, og får være hjemme i litt under 5. At det vil være bra for likestillingen er jeg ikke i tvil om. Vi vet jo det, at far tar den kvoten han er tildelt fra staten, det har effekten av å gå ned fra 14 til 10 uker vist oss. Vi kan selvfølgelig diskutere om det egentlig burde vært sånn, men det er nå sånn. Jeg anser oss som ganske bevisste folk, opptatt av likestilling og at begge skal få ta vare på karrierene sine, men vi gjorde det også slik. 14 uker til far med baby 1, og 10 uker med baby 2. At far hadde fått 20 uker hjemme tror jeg absolutt ville være veldig fint, jeg er sikker på at likestillingen i de tusen hjem ville økt, og likestillingen i arbeidslivet hadde antageligvis økt enda mer, i det det blir like attraktivt (eller uattraktivt) å ansette kvinner som menn i verpeklar alder. Ingen tvil i min sjel!

Men ofrer vi ingenting på veien? Vi gjør jo det, dere, vi gjør jo det. Jeg er så uendelig takknemlig for at jeg har fått være hjemme med barna mine i lenger enn 6 måneder. Veldig takknemlig! Jeg har bodd i USA med baby, og dette er ingen selvfølge. En venninne med tvillinger gikk tilbake i full stilling etter 2 måneder, mens hun fortsatt fullpumpet. Dette var helt vanlig og ble sett på som en selvfølge, hun klaget ikke. Det er klart, det går an, og jeg er sikker på at barna hennes har det godt også. Men jeg er så glad jeg slapp!

For vi må være ærlige – hvis mor skal tilbake i full jobb etter 6 måneder, er det helt umulig å fullamme så lenge (eller, amme mye også for den saks skyld) for de aller fleste. Ammefri, ammefri, roper likestillilngsentusiastene. Men ammefri et oppkonstruert gode laget av og for byråkrater og politikere med kontorjobb og fleksitid. Det er ikke alle som har det sånn, dere. Når man tenker seg om, ganske få har det sånn egentlig. Mitt eget yrke: 19 timer lange nattevakter – hva gjør man? Amme før man går og etter man kommer hjem, fortsatt 19 timers brystspreng igjen. Jo, man pumper må vite. For det har man jo tid til, eller? Jeg har hatt utallige vakter jeg ikke har rukket å spise eller gå på do, det er helt vanlig, men få tid til å pumpe? Og hvor pokker skal man pumpe? På en skitten sykehusdo? Vi vil vel alle sette pris på at legen som tar imot oss når vi er alvorlig syke sånn midt på natten ser ut som Pamela Andersson, sånn rent bortsett fra at hun er gjennomvåt av morsmelk, da. På dagtid får man kanskje i teorien ammefri, men arbeidsoppgavene er jo de samme i krevende yrker med litt tempo. Det være seg leger, sykepleiere, advokater, ingeniører, lærere… You name it. Oppgavene er jo like mange og krevende, de må bare på magisk vis kunne gjøres unna på kortere tid. Fordi du må jo amme. Eller pumpe. På den skitne doen. Og hva om du har lang reisevei? Jobber i Nordsjøen? Har en stilling som krever at du reiser litt?

Og ærlig talt: man går ikke fra fullamming til fulltid på jobb ved å knipse. Fullamming tar langt mer enn to timer av døgnet. Jeg har begynt å gi mine barn fast føde fra 4 måneder, likevel ammet vi jo seriøst mye ved 6 måneder, det tok lang tid å trappe det ned til et fornuftig nivå som kunne la seg forene med lange dager borte fra hverandre. For ikke snakke om nettene. Så kan du godt si, var det så viktig med denne ammingen da? Kanskje likestilling er viktigere? Okay, kanskje det. Men si det da. Si at det er viktigere med likestilling mellom mor og far enn at barnet får morsmelk utover 6 måneders alder, vær nå ærlig. Ikke pakk det inn i ammefri. Ammefri er en spøk og en fornærmelse mot folk med helt vanlige, men krevende jobber. Eller karrierer om du nå insisterer. Hvis du vil at morsmelk skal ofres på likestillingens alter, så vær i alle fall ærlig om det. Så kan vi heller ta den debatten.

Tilknytning da? Det argumentet kan nok gå begge veier, tilknytning til mor rives opp, men barnet vinner viktig tilknytning til far. Jeg har ikke funnet noen overbevisende forskning som på noen måte tyder på at det er skadelig for barnets tilknytning å gå over fra mest kontakt med mor til mest kontakt med far ved 6 måneder. Hvordan det kjennes for en nybakt mor derimot? Antageligvis ganske annerledes for en del av oss. Det var ikke enn fiber i min kropp som stolte på at min veldig flinke, gode og snille mann kunne gjøre en like god jobb som meg da barnet vårt var 6 måneder. Jeg syns fortsatt alt var så veldig… Biologisk? Det var fortsatt så små, vage signaler, mye hormoner i omløp, jeg visste alltid lenge før han om noe var galt, det var sykdom på gang, hard mage, kløende eksem, ja, alt egentlig. Kanskje alt skyldtes at det faktisk var jeg som var hjemme, men det kjentes ikke sånn. Og skal man ikke av og til, bare av og til, få lov til å stole på følelsene sine? På biologien? På at vi er programmert til dette, til å klare det? Til å kjenne hverandre? Det var ikke så mye mer tid som skulle til for vår del, når baby var 9 måneder var vi helt klar til overtagelse, og alle hjerter gledet seg. Ammingen var mulig å trappe ned til et kontrollerbart nivå, baby var lettere å tyde for far, og mor gikk tilbake på jobb med lette skritt, slappe ikke-sprengte pupper og et relativt klart hode. Det har jo noe å si det siste der og.

Kunne vi ikke la det være bare bittelitt valgfrihet for familien igjen? Kan ikke den moren som ikke trives med hverken amming eller bleieskift få lov til å gå tilbake til jobb etter 3 måneder mens den strålende pappaen tar over med trygge hender? Og den familien som føler at barnet er veldig sensitivt og trenger lenger kontakt med bare mor, få lov til å puste litt før de bytter? Kan mor som jobber i Nordsjøen slippe å sitte der og pumpe på do, mens far bysser en utrøstelig sulten unge som nekter å ta flaske og blir altfor hard i magen av grøt i to uker i strekk? Går det ikke an å stole bittelitt på at familien kan fordele i hvert fall noen av de ukene vi er så utrolig heldige å få?

Jeg syns 14 uker til far var topp, jeg. For oss var det perfekt at jeg kunne være hjemme i rundt 9 måneder. Jeg personlig syns 10 uker til far var litt lite, men det var vanskelig å overbevise mann og hans jobb om det. Kanskje far burde ha mer og, jeg kan godt gå med på det, men må det gå på bekostning av valgfrihet og tiden til mor? Jeg syns ikke umiddelbart det er riktig å øke lengden på foreldrepengene, pengene må jo komme fra et sted, men kanskje økt fleksibilitet kunne vært en løsning. Altså at man kan ta fri lenger med mindre lønn. De gjør noe sånt i Sverige, og pappaene der tar visst mye fri med barna. Og så kan familiene få lov til å ha noe å si, om ikke full kontroll på alle ukene selv. For er det ett tiltak som har hatt fantastiske effekter når det gjelder likestilling, papparollen og barnas mulighet til å kjenne og oppdras av to likestilte foreldre, så er det pappakvoten. Heia pappakvoten! Men heia litt realisme og, da 🙂

 

Om På tjukka

34 år gammel lege og nybakt 2-barnsmor. Holder på med en doktorgrad om noe helt annet enn svangerskapsomsorg og spedbarnstid, men med tanke på hva jeg har brukt av tid på research på de siste årene, er jeg vel bedre skikket til å skrive om nettopp det. Liker våren, god mat, reiser og mannen min. For ikke å snakke om superguttene våre. Syns mennesker som ikke er litt rare ofte er ganske kjedelige. Og ble skikkelig overrasket over hvor kjipt det kan være å være gravid - og hvor utrolig gøy det er å ha barn!
Dette innlegget ble publisert i Amming, Barseltid, Uncategorized. Bokmerk permalenken.

10 svar til Bør permisjonen deles likt mellom mor og far?

  1. Kristin sier:

    Så hjertens enig! I mine ører rimer ikke feminisme med å gå tilbake til jobb 6 måneder etter fødsel. Feminisme er å ta vare på og verdsette tradisjonelt kvinnelige omsorgsoppgaver også. Og når poden passerer 6 måneder – det er jo da det begynner å bli gøy! Han prater mer, kommuniserer med hele ansiktet og viser endelig at du DU er den viktigste personen på jord. Og pappaen da:) Her har vi akkurat byttet (ved 10 måneder) og det går forbløffende fint. Perfekt tidspunkt. Og jeg er byråkrat med ammefri! 🙂 🙂

    • På tjukka sier:

      Så fint å høre! Også fra en byråkrat med ammefri, hehe 😉 Ja, det er utrolig mye gøy som skjer i den alderen også – og en VIKTIG oppgave, på lik linje med all annen jobb, er det å være omsorgsgiver.

  2. Ida sier:

    Kunne ikke ha vært mer enig! Her har vi gått for 59 uker i begge permisjonene slik at sambo har kunnet ta 14 uker selv om de begge er født etter at pappapermen ble redusert til 10 uker, handover rundt 9.5 mnd er helt perfekt syns vi 🙂 Storesøster tok for øvrig ikke flaske før hun var 7.5 måned og begge ungene har brukt laaang tid på å komme opp i brukbare mengder med vanlig mat til tross for at vi begynte med annen mat fra 4-månedersalderen begge ganger, så pappaperm fra 6 månedersalderen ville ha vært særdeles stritt i vårt tilfelle.

  3. Elin sier:

    Helt enig! Takk for et velskrevet innlegg. Har tenkt på akkurat det samme. Synes ofte barnets perspektiv og amming glemmes bort i debatten.

  4. litlo sier:

    Jeg er så enig! Nå er minsten blitt 4 mnd og verken jeg, han eller far hadde vært klar om to måneder. Ikke tar pjokken flaske og mat syns han er en plage. Jeg har selv grøsset nedover ryggen på tanken om «ammefri». Jada, ammefri når man er konduktør. NSB har dårlig nok rykte om ikke togene skal stanse en times tid for konduktøren skal pumpe, eventuelt to timer fordi hun må løpe hjem. Da hadde likestillingspipa fått en litt annen lyd ja.

  5. Hanne Løberg sier:

    Dette var et SÅ BRA innlegg. Takk for at du skrev det.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s