Debatten om hvor lenge vi burde gi barna våre kun morsmelk har kommet og gått i mange år – i hvert fall siden jeg begynte å følge den for en 3 års tid siden. Og nå ruller den sannelig igjen. Den vekker tydeligvis sterke følelser også, det er liksom ikke måte på hvor steile de to leirene er. Jeg har mange ganger tenkt å si noe om den. Men så har jeg ikke giddet. Fordi. Virkelig. Jeg er lei. Dette er virkelig en veldig lite viktig debatt, dere!

Ai karamba altså. To bittesmå måneder av et helt liv – det kommer til å gå så innmari fint uansett hva dere gjør, mammaer! Dere kan begynne å supplere morsmelken akkurat når det passer dere en gang mellom 4 og 6måneder. Babyen faller ikke død om uansett. Han får ingen alvorlige mangelsykdommer. Ingen lærevansker, psykisk sykdom, tilknytningsproblemer, kroniske lidelser, kreft eller annen styggedom på bakgrunn av akkurat dette valget hellet. Tro meg, det kommer til å gå så fint, så.

Jeg har lest masse, masse om dette, men ettersom jeg er høygravid, sur og sliten (og igjen, sykt lei denne tulledebatten), forbeholder jeg meg retten til ikke å legge ut linker og refleksjoner og synsinger rundt dette. Det finnes ikke dokumentasjon for at det ene er et veldig mye bedre alternativ enn det andre, og da mener jeg oppriktig talt at det er barnets foreldre som vet best. Har du lyst å gi barnet fast føde nå? Virker barnet klart? Sultent? Vokser det som det skal, eller virker det som hun trenger noe mer mat? Er du pisslei av å amme døgnet rundt? It’s up to you!

Hvis du nå skulle presse meg litt, for å si om jeg heller mot den ene eller andre retningen (sånn hvis du absolutt ikke klarer å bestemme deg og må ha noen andre til å fortelle det i klartekst) – så ville jeg likevel gått for oppstart av fast føde heller litt før enn litt etter. Først og fremst fordi det funket for meg, så det er jo ikke et så veldig godt argument kanskje. Men jeg opplevde at vi fikk en fin ro rundt spising i de to månedene mellom 4 og 6 (jeg begynte på dagen 4 måneder, for jeg var en av de som var pisslei av å amme hver annen time hele døgnet, og den lange sønnen min var skrubbsulten) – det var aldri noe pes om at vi måtte få til fulle måltider og sånt. Vi kunne i ro og mak smake oss fram, og morsmelk var helt klart den viktigste næringen han fikk uansett. Noen dager glemte jeg til og med helt å gi han grøt eller mat, og da gikk det fint med bare pupp da og. Det var en veldig behagelig start for oss begge syns jeg. Men sånn trenger det jo ikke å være for dere, og hvis du føler at dere ikke er klar – ja, da er dere sikkert ikke det.

I tillegg er det noen argumenter for tidlig oppstart jeg syns er ganske gode (jeg syns de er godt oppsummert her, og det står noen fornuftige refleksjoner rundt det her). Og jeg har egentlig ikke helt klart å finne et godt argument for hvorfor det skulle være bedre å vente til 6 måneder (selv om jeg ikke tror det er skadelig, på noen måte, for friske barn som vokser som de skal). Men igjen: dette er ikke hamret i stein, det er ikke fasitargumenter, og egentlig ikke nok til klart å si at det ene alternativet er mye bedre enn det andre. Jernmangel hos små barn er nok et problem, og kanskje kan dette bøtes noe på med tidlig oppstart. Og det er en del som tyder på at allergier og intoleranser kanskje kan forebygges dersom fast føde gis under en stor «morsmelksparaply» – og jeg tror personlig dette er lettere å få til når man begynner tidlig. Nettopp fordi man da kanskje føler at man kan ta seg god tid.

Jeg kommer i alle fall til å begynne å prøve rundt 4 måneder med lillebror også. Funker det ikke, så venter jeg litt til. Det er ikke verre enn det. Og debatten er faktisk ikke vanskeligere enn det heller.

Enkelt og greit syns jeg fasiten rett og slett bør være: «dere kan introdusere fast føde fra 4-6 måneders alder». Sånn, da har jeg løst helsedirektoratets umulige problem så lett som bare det! De kan få lov til å bruke formuleringen min uten et altfor stort honorar også…

Trenger ikke mer hokus pokus enn det vet dere. Så kan vi heller bruke debattsidene i Aftenposten til viktigere ting. Sånn som hvordan vi skal oppdage barn som mishandles eller ikke har det bra. Hvordan vi kan bekjempe mobbing. Hvordan vi kan hjelpe barn som har flyktet fra krig og er utsatt for store psykiske og fysiske traumer. Hvordan vi kan hindre fødselsskader, svangerskapsdepresjoner, oppdage alvorlig sykdom, støtte familier med funksjonshemmede barn, holde ungdommen vår borte fra narkotika og rus og sørge for at ingen trenger å vokse opp i sult, nød og fattigdom.

Kos dere med melk, mat eller skitkost fra MacDonalds (som jeg serverte guttungen til middag i går, nettopp fordi jeg var sliten, sur og lei – det overlever han også helt fint en gang i blant. Men kanskje ikke gi det til babyer, da…). Og god helg!