La oss snakke litt mer om denne bekkenbunnen vår, damer. Den bekkenbunnen. Det snakkes altfor lite om den, syns jeg!

Den får virkelig kjørt seg, gjennom graviditet og ikke minst fødsel, stakkars. Og for å være ærlig, konstuksjonen var i grunnen ikke helt tipp topp i utgangspunktet syns jeg. Ikke er vi særlig gode på å føde (mor- og barndødeligheten hvis man føder uten medisinsk hjelp og kompetanse er jo skyhøy, i motsetning til hos de aller fleste andre pattedyr), og ikke funker understellet noe særlig sånn etter vi har født heller. Sånn relativt sett i alle fall.

Før jeg fikk barn tenkte jeg nok at inkontinens (og i hvert fall fremfall, eller underlivsprolaps), var noe som hendte gamle damer, slappfisker og ja, i hvert fall ikke meg. Det tenkte jeg strengt tatt litt etter første fødsel også. Alt kjentes ganske raskt normalt ut der sør, og jeg hadde i grunnen ingen problemer syntes jeg. Jeg trente bekkenbunnen regelmessig i noen uker, men så funket det så fint, så da gadd jeg ikke lenger.

Det var først når jeg ble gravid med nummer to at jeg kjente at, jeezes, denne bunnen har blitt satt under press, gitt! For så satt jeg der da, plutselig, på badegulvet og spydde av den helt sedvanlige svangerskapskvalmen, og for hver brekning så kom det sannelig litt tiss og. Ikke alltid så rent lite heller, forresten, men det trenger vi kanskje ikke utdype i detalj. Blæra måtte tømmes før enhver aktivitet, ellers gikk det jo helt galt fatt, og gosh og gru – hostekuler, nei. Det funket i hvert fall ikke.

Det kom seg når ungen var ute altså, heldigvis. Og som sist: jeg trente knipeøvelsene mine religiøst i noen uker, syntes alt fungerte fint, og ble slapp igjen (dobbel bunn i den forresten. Eeehhh…). Saker og ting er ikke som det engang var. Det fungerer fortsatt greit, men jeg må virkelig konsentrere meg og anstrenge meg når jeg trener litt hardt, og den blæra bør ikke være særlig full før fysisk aktivitet altså.

Og, jeg er sannelig ikke sikker på om den bekkenbunnen der tåler enda en graviditet. Det kjennes i alle fall virkelig ikke sånn (ikke at jeg planlegger det heller altså, men, dere forstår). Jeg tør ikke helt tenke igjennom hva jeg ville måtte ofre av understell om jeg skulle få det for meg å få enda en liten bylt.

Men. Jeg skulle ikke egentlig snakke så mye om meg selv. Det er bare det at det snakkes altfor lite om dette! Virkelig, det er jo kjempevanlig med inkontinens – en tredjedel av oss opplever det i en eller annen grad i løpet av de første 3 månedene etter en fødsel. Risikoen øker for hver fødsel, men det gjelder først og fremst mens vi fortsatt er (mer eller mindre?) unge – etter overgangsalderen er det faktisk ikke så stor forskjell på om vi har født eller ikke når det gjelder inkontinens for urin. Inkontinens for luft og avføring hender i aller høyeste grad det også, og oppfattes jo som langt mer alvorlig og hemmende for den det gjelder, men som regel etter større rifter. Vi burde snakke mer om begge deler! Takk til Sigrid Bonde Tusvik forresten, som har vært veldig åpen om sin store fødselsskade. Hør på Tusvik og Tønne-podkasten, historien begynner i en episode fra 05.04.2016 med den treffende tittelen «Rassrevning, gammal hore og Bjarte Hjelmeland». Gull, altså, takk takk takk for at hun deler. Men bare et lite PS: ikke gidd å hør på den om du sånn ca ganske snart skal føde ditt første barn, da. Da kan du lese hyggelige fødselshistorier fra meg heller, for eksempel. Den nevnte episoden er ikke for pyser.

Men, for å være åpen, og komme noen vei med hva vi skal gjøre med problemene, må vi først ha litt kunnskap. Jeg skal kjapt ta noen flere fakta, jeg snakker nå om urininkontinens:

• det er vanligere i graviditet enn før og etter graviditet – og mange opplever det for første (og kanskje siste) gang som gravide. Litt som jeg opplevde med nummer to, med andre ord. Rapporter sier at 7-60% av gravide har det, og kun basert på egen og venninners personlige erfaring: jeg mistenker at dette er langt vanligere i svangerskap nummer 2-3-4 enn i nummer 1. Når det er sagt: det går ganske greit over for de aller fleste, også uten tiltak, rett etter fødsel er over 70% tilnærmet symptomfri.
• Urininkontinens og underlivsprolaps er vel bortimot den eneste ulempen med vaginal fødsel i forhold til keisersnitt. Men effekten er faktisk ikke bevist særlig godt. Den største risikofaktoren virker å være graviditet i seg selv.
• Bruk av tang ved forløsning øker risikoen for underlivsprolaps, men ikke sikkert for urininkontinens. Vakum virker ikke å øke risikoen.
• Klipping (episiotomy) under fødselen har usikker effekt, mulig det beskytter litt sammenlignet med store rifter, men ikke mot de mer vanlige, små.
• Jo eldre vi er – jo større risiko for problemer med dette etter fødsel
• Jo større barna er, jo større fare for prolaps, men ikke sikkert for inkontinens.
• Og, som ved nesten alt annet når det gjelder graviditet og fødsel: overvekt og røyking hos mor øker risikoen.

Okei, jeg hadde så mye å si om dette, at jeg innser jeg må lage flere innlegg. Jeg begynner med åpenheten, slår et slag for den, og oppfordrer alle til å snakke med venninnene sine om dette. Fordi å dele hjelper. Og fordi kanskje venninnen din har masse plager, skammer seg skikkelig, og ikke syns det er noe kult, og da kan det være veldig fint for henne å høre at andre også har trøbbel. Eller at andre bryr seg i det minste. Så tar vi litt mer fakta i neste runde.

I neste innlegg skal jeg ta for meg trening av bekkenbunnen: hvor ofte, hvor lenge, hvor mye og hvordan. Så vitenskapelig jeg klarer. Og viktigst av alt, selvfølgelig: hjelper det? Sånn egentlig?

Kilder:

https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/28602038

https://www.uptodate.com/contents/urinary-incontinence-and-pelvic-organ-prolapse-associated-with-pregnancy-and-childbirth?source=see_link

https://link.springer.com/article/10.1007%2FBF02765817

http://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1002/ijgo.12232/abstract;jsessionid=8F47432B2AA456DFD9D081CE9DCB1BA8.f02t02

http://forskning.no/forebyggende-helse-trening/2014/10/knipe-eller-ikke-knipe