Aiaiai, det er en reklame det her altså, men guddameg så rørende likevel. Virkelig verdt en titt – men hent lommetørkle først!

Til dere som har vært mammaer ett år, eller to, eller en måned, eller kanskje bare en uke – gratulerer! Det er ikke bare lillegull som er verdt å feire spør du meg.

Det er en fare for at jeg ble litt mer rørt av denne enn vanlig er, lillemann fyller sitt første år om bare noen dager, og vi tenkte vi skulle slå til og feire han en hel uke til ende vi liksom. Og er slitne allerede selvsagt. Men også rørte og takknemlige og ikke minst fornøyde og høye på sukker etter gårsdagens feiring, den første i rekken.

Jeg er ikke akkurat godt trent når det gjelder barnebursdager, jeg har bare vært i noen få, og alle det siste året tror jeg. Hvis noen lurte, så er det ikke særlig avslappende, men det hadde jeg vel strengt tatt ikke ventet heller. Vi var i en del bursdager da vi bodde i USA, og ettersom USA er landet der man virkelig kan få kjøpt alt, gikk jeg litt bananas i en partybutikk der borte, og drasset med meg en haug stæsj til «the 1st birthday boy». Ikke særlig classy kanskje, men det er jo stas med pomponger, vimpler og bannere og. Og for en liten kar som har bodd nesten halve livet i «the land of opportunities» syns jeg det var på sin plass med en lett amerikansk svung over feiringen. Jeg fant også mye inspirasjon på etsy.com da jeg bodde der borte, og har fortsatt å handle litt småting, spesielt til bursdager og barnerommet. De har så utrolig mye fint – men det blir fort dyrt når man legger til både frakt og toll. Om man ikke handler kan man likevel finne mye inspirasjon, og noen fine, hjemmelagede gaver har jeg og fått tak i.

Når det gjelder babybursdag (eller – hjelpes, en ettåring er kanskje ingen baby lenger?!) – er det forresten innafor å ikke gi gave til sin egen lille? Jeg vurderte å pakke inn parkdressen jeg uansett måtte kjøpe til han, og liksom si det var gave fra oss, men for junior spiller det jo ingen trille. Førstkommende jul skjønner han vel fortsatt ikke stort av de gavegreiene, så jeg tenkte å droppe det da og… Jeg kan forsikre dere om at han ikke lider noen nød, han har fått langt mer enn han trenger og nesten mer enn han rekker å bruke, men burde kanskje foreldrene likevel gi noe til sin lille? Jeg hadde faktisk ikke tenkt på det i det hele tatt, men vi ga han ingen dåpsgave heller, og det er jo kanskje en sånn ting som han en gang i fremtiden vil spørre om. Eller…? Ai, må gruble ut en lur, minneverdig og fin dåpsgave gitt med en aldri så liten forsinkelse med andre ord.