Når man blir gravid forventer kanskje både en selv og omgivelsene at en blir litt i overkant følsom, lettrørt og kanskje til og med noget ustabil sånn rent emosjonelt. Det var jeg og forberedt på, og irriterende nok var det sant som de sa. Tårene var liksom alltid like om hjørnet.

Men så skulle det vise seg at det ikke gikk over! Og det hadde jeg ikke forventet. At et fornuft stykke kvinnfolk skulle kunne bli så lettrørt etter å ha fått barn, det hadde jeg vanskelig for å tro. Men det er virkelig helt ekstremt.

For altså. På fredag trillet tårene av det litt brokete luciatoget i barnehagen. På søndag gråt jeg da jeg skulle synge «Tenn lys» til frokosten. Sønnen så bittelitt rart på meg kan du si. I går gråt jeg da en dame jeg aldri har truffet engang, men følger på instagram, var blitt gravid etter prøverørsbehandling. Og i kveld. I kveld gikk jeg inn på rommet til lillemann etter at han hadde sovnet for å bre over han. Han var så søt der han lå, sov så fredelig, med et bittelite nesten uhørlig snork for hver innpust. Det snorket der altså. Vippet meg helt av pinnen. Ja, jeg gråter litt enda ser det ut som.

Og snart er det jul, og hvordan i all verdens land og rike skal det gå? Jeg kommer jo i verste fall til å tute meg gjennom hele feiringen. På lørdag skal vi se «Love actually» – som vi gjør hvert år selvsagt, og jeg har begynt å grue meg allerede. En gang gråt jeg så mye av den filmen at jeg begynte å blø neseblod (true story), og det var før all denne mammalettrørtheten kom og tok meg. Skal jeg gråte meg dehydrert denne gangen? Fjerde verset av adventssangen venter om noen dager, vet ikke om jeg klarer å gjennomføre den, jeg gråter av avslutningssangen på «Jul på månetoppen», jeg får klump i halsen av juleavslutning på jobb og jeg er søren klype meg ikke gravid en gang. Hva om jeg skulle bli det igjen – vil det bli dobbelt opp da?!

God lettrørt førjulsstri alle verpehøner og mammaer og andre sippunger 🙂