På tjukka

Eller, nesten 10 + 10 egentlig. Ja, for vanlige svangerskap er jo faktisk lengre enn 9 måneder. Mitt elefantsvangerskap ble i alle fall langt nærmere 10 enn 9 til slutt. Så i disse dager har jeg vært mamma like lenge som jeg var gravid, og da er det kanskje på sin plass med en liten statusrapport – og kanskje et lite hint om hva du har i vente.

For det første kan jeg trøste de gravide som ikke syns det er ubetinget kult å gå rundt og svette og pese for tiden med at de 9 månedene etter fødselen har gått veldig, veldig mye fortere enn de 9 månedene før. Ikke et sjokkerende faktum kanskje, men jeg kan bekrefte at det de sier er sant. Oh boy, som tiden flyr med baby i hus. Og ja, jeg syns det er uendelig mye morsommere å være mamma enn å være gravid. Likevel, nå har jeg kommet til et punkt hvor jeg ser gravide damer og tenker «Åh, sukk! Så koselig og romantisk å gå gravid. Heldige henne, som hun stråler. Gleder meg til neste gang jeg». Hjernen er med andre ord god på å glemme det som bør glemmes for å sikre videre overlevelse av arten. Det gjelder selvsagt fødselssmertene også forresten, jeg vet jo godt at det gjorde sinnsykt vondt, men jeg husker altså egentlig ikke i det hele tatt hvordan det kjentes. I overmodige stunder tenker jeg til og med at jeg skal kjøre ABC neste gang, før jeg tar meg i det og ler godt. Saklig. Drugs er digg og jeg takker ja til alt de har å by på neste gang og.

Jeg ble fortalt at jeg skulle gi kroppen min ett år før den var tilbake der den var før. Det kan vel også stemme ganske godt, selv om jeg har følt meg bra lenge nå. Jeg syns jeg ser ut omtrent som før, magen ser til og med nesten lik ut, ihvertfall når jeg står. Huden er liksom litt løsere der, men det tror jeg egentlig bare er jeg som legger merke til. Og selv om jeg har mye sterkere magemuskulatur enn jeg hadde før jeg ble gravid (har trent, se! *stolt*), så blir den altså helt fascinerende stor og og jeg ser rimelig høygravid ut hvis jeg spiser et litt vel stort måltid. Det merker jeg at jeg kan leve helt fint med. Frontpartiet bevares av vedvarende amming, jeg frykter litt hva jeg har i vente på den kanten etterhvert, men det finnes da push-up. Den største overraskelsen kroppsmessig kom da jeg hadde gått ned de fleste graviditetskiloene (det var mange) – da så jeg meg i speilet og kunne sjokkert konstantere at rompa mi var borte. Forduftet. Helt flat, slapp og trist, som et skikkelig gammelt sutrefjes. Hva skjedde?! Tja, hvem vet, men jeg har snakket med mange som har registrert det samme. Jeg har gått til en flink fysioterapeut som kunne bekrefte at det var vanlig, så det har kanskje med holdningen å gjøre, at vi inaktiverer de musklene ettersom tyngdepunktet endrer seg eller noe. I alle fall, jeg vil si den er tilbake på plass nå, den også. En liten innsats på styrkerommet har jeg lagt ned, men jeg vil tro den hadde krøpet tilbake med tiden med annen aktivitet og. Når det gjelder trening etter fødsel – ikke stress med det om det kjennes for tidlig. Jeg hadde en slags formening om at jeg skulle tilbake på SATS etter 6 uker, men det kjentes helt galt. Bruk energien din på å kose med babyen, gå turer og knipe, treningslysten kommer etterhvert som overskuddet sniker seg tilbake. Men jeg må si det gjorde godt for en sår nakke og vonde skuldre etter timesvis med amming å komme i gang med litt enkel, lett barseltrim (til dere som bor i Oslo trente jeg her – det anbefales for å komme i gang igjen etter en fødsel).

For det tredje kan jeg bekrefte at søvn fortsatt er noe av det jeg tenker aller mest på. Det har det vært siden jeg ble smelt på tjukka. Først fordi jeg aldri kunne få nok, jeg sov og sov og sov. Så fordi alle sa jeg måtte sørge for å sove nå før babyen kom, og jeg var trøtt og skulle gjerne sovet jeg, men svær mage, rastløse ben, liten blære og vondter både her og der satte en effektiv stopper for det. Deretter det åpenbare – en liten baby. Og så en litt større baby som sikkert burde sove natten igjennom hver natt, men som slett ikke alltid gjør det likevel. Ja, og så syns han også at 5 er et bra tidspunkt å stå opp på for tiden. Jeg lurer fortsatt på når jeg endelig skal slippe å tenke så mye på søvn, men jeg begynner å ane at det kan ta sin tid. Hvis du bekymrer deg fælt for dette kan jeg berolige deg med at jeg syns det går mye bedre enn fryktet å leve med så lite søvn altså. I begynnelsen hjalp hormonene voldsomt tror jeg, for ærlig talt, jeg kan ikke huske at jeg sov i det hele tatt de første ukene, jeg, men også nå når de ikke trer like støttende til syns jeg det går overraskende greit. Det blir mye kaffe selvsagt, men det er jeg jo glad i. Så vil tiden vise om det går like greit etter barnehagestart, med to fulltidsarbeidende og sykt barn. For ikke snakke om om vi får flere små…

Det er fortsatt søvn det går i…

Et sett kledelige mørke ringer under øynene har jeg altså pådratt meg. Håret mitt er en historie for seg selv, men den lekre etterveksten er ikke fullt så plagsom lenger. Verre er det at jeg har blitt så fryktelig lettrørt. Litt mer markerte «linjer» i ansiktet kan jeg ikke vri meg unna, men jeg skylder på at det er fordi jeg smiler mer. For virkelig, det er fryktelig moro det her altså, og alt i alt har det ikke kostet stort, i alle fall ikke med tanke på hva man får igjen. Jeg har nok gjort det meste jeg sa jeg aldri skulle gjøre om jeg fikk barn noen gang (for eksempel skifte bæsjebleier på stua – fysjom!), men jeg føler likevel at jeg ikke har lagt alt jeg var og likte å gjøre før helt på hylla. Likevel, det er ganske uvirkelig det der – at den lille ikke alltid har vært her liksom. At jeg var noen før han. Næ, kan ikke tenke så store tanker (det var den lettrørtheten) – det er helg og her sitter vi med fredagspizza, fotball-VM og rompa godt plantet i sofaen. Det var sånn det skulle bli – og jeg kjenner at det egentlig er ganske fint 🙂

God fredag! Den blå kua er selvskreven gjest 🙂