Det er et par ting jeg skulle ønske noen hadde fortalt meg før jeg fødte. Det vil si, det er helt sikkert noen som har sagt det til meg, eller jeg har lest det et eller annet sted, men det var i alle fall langt borte når babyen plutselig lå der i armene mine og hele livet var snudd på hodet.
For eksempel var jeg ikke forberedt på at jeg skulle forvandles til et hormontroll uten sidestykke. Jeg trodde sånt var forbeholdt gravide, jeg, ikke nybakte mødre. Altså, jeg var selvfølgelig klar over at det ville komme store følelser og barseltårer og alt det der. Men her befant jeg meg plutselig i en karusell av fysiske og psykiske dimensjoner, og man vet veldig godt at man ikke kan hoppe av, for å si det sånn.
Eitrende sinna, ravende gal, overstadig lykkelig lite lykketroll/mammatroll/hormontroll
Misforstå meg ikke, det var ikke det at det var så fælt, for det var det egentlig ikke. For noen er det nok det tror jeg, ikke bare de som får alvorlige depresjoner, men mange føler seg bare nedfor og lei seg en stund etter en sånn svær livshendelse. Heldigvis for meg følte jeg det ikke sånn. Det var bare så veldig – voldsomt.
Man kan bli rent overrumplet over de brå fysiske forandringene. Melken spruter på de mest aparte tidspunkt, eller kommer slett ikke som den skal, puppene lever i alle fall sitt helt eget liv. Man svetter seg gjennom klesskift og hetetoktene kommer på rad og rekke. Jeg sov nesten ikke, men var ikke trøtt, det var som både hode og kropp, hver lille celle i hele meg, fokuserte på den lille, rare bylten som plutselig bodde sammen med oss. Jeg følte meg så primitiv, som et dyr eller noe, det var som om hormonene og fysikken hadde tatt over styringen helt, og jeg kunne ikke kontrollere noe som helst lenger.
Og så sint jeg plutselig kunne bli! Jeg kan vel ikke vri meg ut av at jeg er en dame med et visst temperament, men jeg eier da skam her i livet. Nå kunne jeg finne på å ringe mannen min på jobb og skjelle han huden full for at han hadde glemt å ta ut søpla. Oh boy, det var mye kjefting på grunn av litt (mye) ekstra søppel. Greit nok, han kunne jo godt ha tatt ut de bleiene, men skillsmissegrunn er det vel neppe at han glemte det. Jeg tror jeg minst to-tre ganger daglig de første ukene helt seriøst vurderte å skille meg. Jeppsi pepsi, fikk jeg det for meg, dette må da være mye lettere å gjøre alene enn sammen med den douchebagen av en mann. Glemt søpla, liksom! Hvordan våger han?
«Glemt» søpla, du liksom. Han gjør det garantert for å plage meg!
Like fort som hormonene svingte skjønte jeg jo selvsagt at jeg ikke var sint på han likevel, og jeg visste jo at jeg aldri kunne klare dette alene, så da ringte jeg han igjen, oppløst i tårer fordi han nå helt sikkert ville forlate en gal skrulle som meg. Ai, den snille, snille mannen min! Han bare smilte og roet meg ned og ble etter hvert superflink til å huske søpla, for å si det sånn. Og så snudde humøret mitt, igjen, og jeg var overlykkelig og nesten litt rusa på livet og søvnmangel, for tenk, så heldig jeg er.
Det er i alle fall litt av en overgang, den hormonstormen men utsettes for etter en fødsel. Det er helt greit, det går over (selv om jeg i blant skylder på den fortsatt). Tror ikke det er tegn på at forholdet er i fare at du plutselig helt seriøst tenker at skilsmisse er eneste utvei. Har snakket med mange i ettertid som har hatt det ganske likt i alle fall. Men det kan jo være en fordel å vite at det kan bli sånn. Hvis du er som meg, så har du glemt det når du står på, så gi mannen din et hint i forkant og, du. Men mannfolk: aldri aldri fortell henne at «nå er det hormonene som snakker» eller noe i den duren. Bare smil pent, ti stille og ta med deg søpla når du går.
På tjukka 