Lørdagens shoppingtips er disse fine skinntøflene til babyen:
De er supermyke og veldig gode når den lille begynner å bevege på seg, særlig når de begynner å reise seg opp. Sklisikre og fine. De finnes i masse babybutikker men er ofte veldig dyre, derfor ble jeg så glad da jeg fant de her på eBay for en slikk og ingenting – rundt 70 kroner per par inkludert frakt.
Kvaliteten er super og tøflene kjempesøte – veldig fine gaver også!
Bildet er lånt fra eBay.com
For noen dager siden kom det opp et aldri så liten pling på wordpresskontoen min – jeg har skrevet 100 blogginnlegg. Det vil si, dette er nummer 103 eller noe, men jeg trenger som regel ikke slite for å finne en anledning til å feire noe som helst jeg da – så ja, hurra for 100 innlegg!
Dette kvalifiserer til å kalle seg en vaskeekte blogger, syns jeg. Da jeg først begynte å blogge var jeg virkelig så utrolig flau over det at jeg knapt turte å snakke med mannen min om det engang. Men det måtte jeg, for jeg trengte litt teknisk hjelp, se. Så hver gang jeg spurte han om noe lagde jeg hermetegn med fingrene mine hvis jeg skulle si «bloggen min». Ja, og jeg hadde tenkt å være helt dønn anonym, aldri personlig, i hvert fall ikke privat. Det har endret seg ganske mye ser jeg, heldigvis kanskje. Jeg er i hvert fall ikke flau lenger, men det er fortsatt ikke det første jeg forteller nye folk jeg treffer. Vet ikke helt hvorfor det av og til kjennes litt pinlig å være en blogger egentlig, det er da vel en hobby god som noen det.
Morsomt syns jeg i alle fall det er å blogge – nesten ubetinget gøy. Og det var litt overraskende kanskje, jeg visste ikke noe om denne verdenen. Jeg at man får interaktive bloggevenner og det er jo riktig så kjekt. Og så er det utrolig hyggelig med kommentarer. Og ikke minst det faktum at folk faktisk gidder å lese det jeg skriver, da. Det er jo veldig gøy syns jeg. Veldig mange bloggere vil sikkert le godt av hvor «mange» lesere jeg syns er mange, men det er jo helt utrolig for meg som aldri har gjort dette før å få over 1000 besøkende på det mest leste innlegget mitt – som for øvrig er Fødebagen/sykehusbagen (litt overraskende?). Stor stas for meg det altså, tenk om noen faktisk har pakket den der svære bagen basert på tips fra meg? Det er jo en aldeles festlig tanke 🙂
Jeg sa nesten ubetinget gøy – men egentlig er bloggingen i seg selv bare gøy. Blogger man leser man nødvendigvis mange andre blogger og, og det er jo også stort sett moro. Men spesielt i begynnelsen merket jeg at jeg ble litt vel påvirket av alt sammen – det er en del mammablogger der ute som er ganske så dømmende og kategoriske vil jeg si. Så som førstegangsmamma ble jeg faktisk litt lei meg og stresset når jeg leste innlegg av folk som mente jeg gjorde det ene etter det andre feil – det være seg at jeg ga sønnen min grøt, fra Nestle til og med (gud forby skriker noen bloggere høyt – det er djevelens verk! Babyled feeding er den store trenden i bloggolandia ser det ut som, bare søl spør du meg, men jeg fikk nå plutselig dårlig samvittighet for at jeg ga sønnen min industrilaget grøt likevel da), at jeg helt selvvalgt sender han i barnehage når han er ett år gammel (tilknytningen kvinne! Hvordan kan du utsette han for noe så grusomt?!), at jeg har et rent egoistisk ønske om at han skal sove natten igjennom (ikke at det ønsket har tatt meg så langt, men det er nå en annen sak), at jeg beskytter han for lite (bruker ikke sele på han i vogn og stol for eksempel), eller kanskje rent for mye (jeg lar han ikke leke med kniver, men noen synes visst jeg burde det og faktisk) – for i bloggverdenen er begge deler fryktelig farlig – så hvordan skal man gjøre det da? Jeg er i alle fall litt overrasket over hvor påvirket jeg ble da jeg virkelig begynte å lese mange blogger. Det er jo selvfølgelig akkurat det som er poenget med blogger og – at det er lav terskel for å dele sin personlige mening om alt mulig rart, så jeg innrømmer glatt at jeg bare må tåle det. Så jeg har kanskje blitt litt mer kresen på hva jeg leser, selv om jeg er så fryktelig nysgjerrig, så jeg titter nok innom en og annen jeg er veldig uenig i blant også. Jeg håper bare virkelig at ingen tenker at jeg og er sånn – en som forteller dem hva de gjør galt, det er i alle fall det siste jeg vil, så i tilfelle må dere gi streng beskjed.
Jeg ser at bloggen har endret seg mye, den observante leser legger kanskje merke til at jeg ikke skriver så mange innlegg som krever litt forarbeid og research for tiden. Åpenbar årsak til det – gidder ikke, orker ikke, har ikke tid. Jeg har igjen nesten halvparten av uke-for-ukeinnleggene, tror ikke de blir ferdig med det første. Litt morsommere er det med Kan-jeg-innlegg, men det blir så likt det jeg jobber med hele dagen, at jeg ikke riktig orker å sette meg ned med disse på kvelden også. Så da drodler jeg litt om livet isteden. Men jeg skal bli ferdig, jeg lover, vet bare ikke helt når.
Ellers har jeg innsett at jeg må prøve å lage en litt mer estetisk pen blogg. Rett og slett fordi jeg har blitt glad i pene blogger selv. Jeg er ikke så veldig kunstnerisk av meg egentlig, og i hvert fall ikke særlig flink på data, så vi får se hvordan det går. Første trinn er i alle fall å ta flere av bildene selv. Jeg skal få meg et ordentlig profilbilde også, og en eller annen header som jeg på et vis har laget selv. Hadde tenkt ut en lur ide og til og med – skulle få hjelp av noen til å redigere et bilde av en positiv graviditetstest slik at det skulle stå «ikke gravid» ved minusmerket og «oh shit/herrejemini» eller noe i den duren for plussmerket. Men skulle du sett, jeg fant en blogg som hadde gjort akkurat det! En kanadisk graviditetsblogg, som jeg nok hadde lest før og, så jeg tror egentlig ideen kom ubevisst inn i hodet derfra. Bloggen er bare helt fabelaktig festlig, og hvis dere kikker innom ser dere hvor jeg henter veldig mye inspirasjon. Så da utgår den. Noen andre ideer til header?
Og så har jeg tenkt å lage en sånn ordentlig bloggroll – som viser hvilke blogger jeg leser, ikke bare de som er på wordpress. Har prøvd en gang, men fikk det ikke til. Noen som vet hvordan jeg gjør det? Jeg har en del venner som ikke leser så mange blogger, bortsett fra min da, selvsagt, så jeg vil gjerne tipse disse om hvor mye moro og bra mammablogging som finnes der ute 🙂
Når det gjelder profilbilde syns jeg jo egentlig at jeg burde ha et bilde av meg selv som gravid. Men jeg har virkelig veldig få festlige bilder fra den tiden – dette galskapsbildet her er vel det eneste som ikke er sånn teit «holde-seg-rundt-magen-og-smil-lykkelig-og-fårete»-bilde. Og ærlig talt – jeg er for forfengelig til å bruke det. Haha, jeg ser jo klin gæren ut! Her tar jeg altså et selfie fra en særdeles lite latterende vinkel, langt på overtid, kvelden før jeg skal inn på sykehuset for induksjon. Gira, lettet, veldig klar, absolutt ikke klar, tilnærmet psykotisk av angst, frykt, lykke, glede, søvnmangel og utslitthet – og det til og med før kaoset har begynt på ordentlig:
Jaja, nå har jeg delt det, det er jo et utrolig festlig bilde syns jeg, men aldri i livet om jeg setter det som profilbilde. Jeg får gruble ut et annet bra motiv, jeg har vel noen kaotiske barseltidsbilder og liggende…
Tusen takk for at du leser, liker, misliker, kommenterer, spør, kritiserer og skryter! Jeg syns dette er så morsomt takket være deg, og har ikke tenkt å gi meg med det første 🙂
Unødvendig å si: mammaen (som maser om lue) er blå, pappa grå. Noen som trodde det var omvendt?
Til tross for den hyggelige starten ble det etterhvert en diskusjon om hvem som skulle hente i barnehagen. Egentlig en no-brainer, det var så klart pappaen i dag. Men mammaens dag var effektiv og bra, så hun bestemte seg for å være litt kul og samle opp litt goodwillpoeng til senere ved å ta hentingen. Pappaen ble glad, men ombestemte seg da han begynte å forstå hva som ble forventet av han til gjengjeld…
Trodde du vi var ferdige nå? Neida, mammaen innså at hun ikke kom til å rekke å jogge hjem fra jobb, vi skulle ha gjester og alt så det var ingen sjanse i havet faktisk, og da kunne hun jo like gjerne være litt grei likevel da. Hun var jo også blitt mør, blid og ganske så forelsket av de søte diktene. Så hun gjorde han glad:
Konklusjon: vi forstår fortsatt ikke hvordan folk får til å ha flere enn ett barn. Men alt blir morsommere når det rimer. Og ja, pappaen er mye bedre enn mammaen til å dikte, åpenbart. Håper du har hatt en fin ukestart!
Jeg vet at det trengs – for virkelig, det er en jungel der ute. For vordende førstegangsforeldre flest er kanskje det å bestemme seg for hvilken barnevogn man skal ha noe av det vanskeligste man gjør. Jeg googlet til krampa tok meg og svettet i utallige butikker, til slutt måtte jeg bare bestemme meg for en, og aner selvsagt ikke hva jeg går glipp av med andre vogner. Det jeg syns var aller vanskeligst med å kjøpe barnevogn var at det var så vanskelig å be om råd – både fra venner og hos dr. Google. Dette grunnet et interessant psykologisk fenomen som jeg ikke riktig husker navnet på – men man blir altså langt mer vennlig innstilt til ting man har brukt mye tid, energi og ikke minst penger på. Så hvis du tar en luremedisin du har brukt mye penger og energi på å anskaffe, er altså placeboeffekten langt større enn om du bare har fått utdelt den samme luremedisinen. Artig, ikke sant?
I praksis betyr det altså at nesten alle er villige til å forsvare sitt valg av barnevogn inntil det komiske. Det var alltid et ypperlig kjøp, og man er altså så fornøyd. Det bikker selvsagt over i det motsatte om man er riktig misfornøyd, men etter all googlingen tror jeg jeg kan konkludere med at de fleste barnevogner av et anerkjent merke som selges i dag egentlig er ganske greie. Det virker som det er få som er skikkelig misfornøyd i alle fall, langt fler som bare elsker barnevognen sin.
Ok. Så for å unngå å lure mine lesere (ja, jeg brukte mye energi, tid og penger på å kjøpe barnevogn), skal jeg med en gang avsløre hvilken vogn vi har. Den er ikke særlig spennende, men kanskje den trausteste vognen i gata – en Emmaljunga city cross. Ganske godt fornøyd så langt, men for all del, petite er den virkelig ikke. Det beste med den er at den virkelig er dønn solid, etter ett års nokså hard bruk virker den ikke slitt i fjæringen i det hele tatt, noe som ikke er en selvfølge har jeg forstått. Funker på all slags føre. Da jeg bodde i USA må jeg innrømme at jeg følte meg som en idiot med den en gang i blant, for sett med utenlandske øyne er den gigantisk, klumpete og lite fleksibel. Den er ikke særlig artig å pakke ut og inn av bil heller, og er ganske stor sammenlagt. Igjen – jeg er godt fornøyd, men har hatt bruk for en reisetrille i tillegg. Så, da skal jeg forsøke å ikke la mine meninger forkludre innlegget videre. Ja, jeg har heller ikke efaring med så mange vogner, så jeg kan vel ikke egentlig komme med noen produktanbefalinger (selv om jeg kikker, spør og prøver venners vogner hele tiden).
På mitt livs aller første trilletur! SÅ stolt 😀 Tror dette var 4 dager etter fødselen, vi kom ikke langt kan du trygt si, men vognen gjorde jobben sin rundt hjørnet i alle fall.
Så hva gjør man da, når mammaforumene forvirrer mer enn de hjelper, og det er altfor mange vogner å velge mellom? Man puster med magen, leser På tjukkas fabelaktige blogg og tenker som følger:
1) Du må innse at den perfekte barnevogn ikke finnes. Du kommer aldri til å finne vognen som har alt, dessverre, det sier seg selv. Stabilitet går på bekostning av fleksibilitet, solide vogner veier mer osv. Sorry, men det går faktisk litt lettere å lete når man har innsett dette.
2) Så bør du prøve å tenke bittelitt fremover. Dette lyktes jeg selv dårlig med, jeg var liksom så forberedt på å få en baby, men ikke riktig på at babyen skulle bli et lite barn. Bagdelen er jo søt, men sportsdelen er den som skal brukes lengst, og helt klart hardest. Så bruk mer tid på å vurdere denne enn bagen. Hvilke finesser trenger egentlig en bagdel uansett?
Deretter kan du begynne å eliminere:
3) Trehjuling eller firehjuling
100% smakssak, du må bare prøve. Ikke bare på butikken, helst i eget nærmiljø og i hvert fall opp og ned på fortauskanter. Lån venners vogner for en liten trilletur er vel det beste tipset, men hvor ofte gidder man det liksom. Vel, jeg syns trehjulinger er altfor vinglete og ustabile, men jeg innbiller meg at man venner seg til det med tiden. Det er også forskjell på trehjulinger selvsagt, hvis du ønsker litt mer stabilitet, se etter en med ganske lavt tyngdepunkt. Dette er viktigst når det gjelder sportsdelen. Når du har bestemt deg for dette har du plutselig eliminert halvparten av alle vogner – hurra for det! Ok, litt mer komplisert er det nok, for det finnes en mellomting – firehjulinger med svingbare forhjul. Igjen, du må bare prøve, helst in real life.
4) Er det viktig for deg at sportsdelen kan vende både forover og bakover?
Hvordan i alle dager skal man så vite det, da? Nei du, hvem vet, men dette er et nyttig elimineringspunkt, fordi det er faktisk ikke så mange vogner som har muligheten til begge deler. Jeg må innrømme at jeg ikke trodde dette var særlig viktig for meg, og det var tilfeldig at vognen jeg endte opp med å kunne vendes begge veier. Men jeg må si jeg har satt veldig stor pris på det altså. Det er hyggelig å kunne snakke med sønnen min når vi går tur, selv om han nok selv helst vil kikke forover. Det ga meg også muligheten til å bytte til sittedel tidlig, sønnen min var bare 4 måneder da vi flyttet til USA, og da slapp jeg å ta med bagen hele veien.
Så, av vognene som nå gjenstår, må du nesten prioritere hva som er viktigst for deg:
5) Skal du forsøke å slå flere fluer i en smekk, og kjøpe en vogn du kanskje også kan jogge med?
Gå i tilfelle for en trehjuling med store hjul. Hvis dere har tenkt å jogge skikkelig mye med barnevogn har jeg hørt rykter om at man uansett bør ha en spesialvogn til formålet, men for mange mosjonister tror jeg man fint kan bruke en litt solid trehuling til dette, for eksempel Babyjogger sine (vi jogger med vår reisevogn Babyjogger city mini, det går greit for oss, som bare bruker den i by og ikke løper hverken særlig langt eller fort, men hjulene bør nok være større og vognen ha litt bedre fjæring om man har tenkt å løpe en del).
I følge ryktene en vogn som kan brukes både til jogging og vanlig trilling, Babyjogger city elite. Bildet er lånt fra babyshop.no
6) Reiser dere mye, og hvordan reiser dere? Mye bilkjøring – tenk på sammenslåing. Er dere så mye ute og flyr at det er verdt å investere i en reisetrille i tillegg etter hvert, eller vil du helst bare ha én vogn? Dere trenger neppe 4 separate vogner til ett barn for å fylle behov for vanlig trilling, soving i barnehagen, reising og jogging, med mindre dere har ubegrenset med både plass og penger, selvsagt.
7) Vil du ha noe som er skikkelig solid, lever lenge, kjører godt på alle underlag og ikke blir ødelagt, eller prioriterer du en som er mer fleksibel, lett i vekt og liten når den er lagt sammen. Det finnes selvsagt vogner som overlapper på egenskaper, men jeg er redd du ikke kan få alt.
8) Behvov for å bære bagen med baby oppi litt? For eksempel om du bor i leilighet uten heis. Prøvebær bagen i tilfelle med litt vekt i (og ikke kjøp duovogn fra Emmaljunga, den bagen er fryktelig vanskelig å bære!)
9) Design. Det er jo lov å la seg rive litt med av en lekker liten sak. Men denne står vel neppe høyest på de fleste lister.
Det var 9 punkter det. Bittelitt hjelp? Det vanskeligste for meg var nok å innse at jeg ikke kom til å få alt. Men hva nå om jeg skulle kjøpt vogn på nytt, hadde jeg valgt den samme? Nja, litt usikker. Jeg er som sagt fornøyd, men syns den er litt stor og klumpete, spesielt er den jo ubrukelig til bilturer. Tenk deg nøye om før du kjøper en vogn som er enda større enn citycross i alle fall. Jeg tror jeg ville tatt meg bryet med å vurdere Bugaboo Buffalo nøye i alle fall, den har fått mye skryt, og det ser ut som det er den vognen «alle» nybakte mammaer i Oslo triller rundt med for tiden. Jeg får litt plastikkfølelse av den, og klarer ikke helt å tro på at den er særlig solid, men det sies at jeg tar feil. Ellers har jeg blitt ekstremt glad i reisetrillen vår fra Babyjogger, så kanskje jeg skulle gitt dette merket en sjanse, selv om det er en trehjuling, som jeg egentlig ikke liker. I alle fall er det ikke så veldig aktuelt, nå har vi jo vogn, og den er ikke slitt engang. Og jo da, jeg er godt fornøyd med den altså.
Den er grådig lekker i alle fall, denne fra Bugaboo. Bildet er lånt fra babyshop.no
Ps: jeg syns egentlig det er litt teit å ha kjelleren full av barnevogner, men jeg lever jo ikke som jeg lærer. Etter ett år med barn i hus har vi faktisk eid 4 barnevogner! Litt flaut? Vi har «bare» 3 nå da, og den siste er sovevogn til barnehagen. Jaja, igjen, det var mange ting jeg sa jeg aldri skulle gjøre når jeg fikk barn som jeg har gått glatt tilbake på, for å si det sånn…
7 vitaminer og mineraler! Fantastisk! Bildet er lånt fra wikipedia
Nå fikk jeg litt USA-lengsel, så da skal jeg om den supernorske damen jeg faktisk er synke ned i sofaen med helnorsk fredagspizza, helnorsk italiensk rødvin og helnorsk smågodt. Og gå en skikkelig lang tur imorgen, selv om det regner litt. Slikt driver man ikke med over there. God helg ønskes alle!
Det er visst en ny trend som blåser over landet sies det. Aftenposten kan i dag melde at det er moderne for gravide å slanke seg for å få små, søte barn. De har ikke funnet eksempler på arten, men de blir stadig flere kan man melde.
Jeg har forsåvidt skrevet om dette før, eller det vil si, ikke giddet å skrive om dette før – for andre medier har meldt i fra om det samme. Men siden det nå kommer igjen får jeg nesten ta meg bryet da. Først av alt – jeg tror ikke helt på det. Etter å ha googlet altfor mye graviditetsrelatert, befunnet meg på diverse gravidechatteforum, snakket med venner, gravd og grublet er konklusjonen – gravide som slanker seg for å få små barn er en meget sjeden rase. Gravide som går ekstremt langt for å ikke gjøre noe som helst galt, eller noe som på noen måte kan skade fosteret sitt derimot, de florerer det av. Overvektige gravide som under oppfølging av helsepersonell forsøker å få bukt med vektproblemene sine, de finnes også. Og gravide med spiseforstyrrelser i utgangspunktet er det dessverre ikke så få av, og deres sykdom forsvinner selvfølgelig ikke med graviditetstesten. Så finnes det kanskje en bitteliten gruppe kvinner som er ekstremt opptatt av perfeksjon, fasade og sukkerfri glasur smurt over ansikt og liv, som sikkert ønsker seg små søte barn, og i alle fall en meget slank kropp, som begrenser matinntaket sitt med dette i bakhodet. Jeg våger å påstå at denne gruppener ekstremt marginal, ikke er modne nok til å få barn i utgangspunktet, og hadde det ikke vært slik at trenden i samfunnet var å være veldig tynn og veldig trent, hadde de gått til skumle og farlige skritt for å følge andre trender. Og denne gruppen tror jeg er så liten og pussig at de både må fanges opp av helsevesenet direkte og at de trenger hjelp langt utover nok mat. Jeg tror ikke et sekund at det dreier seg om så mange at det kan kalles en trend, før noen viser meg forskning som viser det i alle fall. Eller klarer å oppdrive et par eksemplarer av arten om ikke annet – hvor er dere alle dere som slanker fosteret deres?
At mange gravide er bekymret for å legge på seg, misfornøyd med at kroppen forandrer seg og redde for at de ikke skal se bra nok ut etter fødselen derimot, det tror jeg helt sikkert er sant. Sikkert langt flere enn før og. Men det er da virkelig en varslet katastrofe og ingen bombe akkurat, og absolutt ikke det samme som å ønske seg et sultent, magert barn. Det har ikke så mye med graviditet å gjøre som det vannvittige kroppsfokuset i samfunnet generelt, det er da ikke rart at gravide kjenner på det samme som andre folk. Det går jo ikke en dag uten at noen (en avis, et magasin eller en eller annen ekspert) skal fortelle oss hvor farlig det er å spise karbohydrater, fett, frukt eller brød, veie litt for mye, trene litt for lite, ikke være flink nok på alle måter hver enda dag. Når man så i tillegg skal forandre seg så mye på kort tid, måles og veies opp og ned og i mente og stadig diskutere vekt og kosthold med nye helsearbeider i ni måneder, ja, da er det faktisk litt vanskelig å ikke bli litt i overkant opptatt av sin egen vekt. Jeg kikket over helsekortet mitt nå, og registrerer at jeg ble veid intet mindre enn 14 ganger i løpet av mitt stort sett helt ukompliserte svangerskap. 14 ganger! Hundre prosent normalvektig i utgangspunktet, men ihvertfall ikke funnet for lett etterhvert. Det er jo ikke sånn i 2014 at man diagnostiserer svangerskapsforgiftning og andre skumle tilstander på bakgrunn av vekt lenger, jeg syns jeg ser for meg jordmor ringe inn til gynekologisk avdeling «ja, hun har jo lagt på seg 3 kilo på to uker, men har helt normalt blodtrykk og ingen proteiner i urinen, jeg sender henne med ambulanse nå». Nei, det er ikke sånn det gjøres lenger. Den gangen jeg hadde lagt på meg uhorvelig mye på en uke spurte legen meg hvorfor og jeg svarte som sant var at jeg hadde sittet i en solseng og spist potetsalat direkte ut av boksen med skje, og så var vi ferdig med det. Ingen blålys inn på gyn i alle fall. Noen skjennepreken var unødvendig, jeg visste jo utmerket godt at hverken barnet eller jeg hadde behov for mer potetsalat, og at flesket ikke kom til å renne av sammen med fostervannet. Ingen skulle få ta fra meg potetsalaten min likevel.
Vi blir ikke kvitt kroppsfokuset i media med det første. Eller siste. Og hvis vi nå skulle få tabloidene til å holde kjeft, så er blogger og sosiale medier fortsatt der for å fortelle deg hvor farlig det er for deg og barnet om du har fettprosent over én, ikke løper intervaller til riene er godt i gang og at du er en komplett sakkosekk om du ikke har sixpack fire dager etter fødselen. For ikke å snakke om velmenende helsemyndigheter og kostholdseksperter av ymse slag – vektoppgang er det samme som mislykkethet, det har dagens unge kvinner visst siden barneskolen. Likevel er jeg helt sikker på at den store majoriteten av vordende mammaer vet at barnet trenger god næring, og at kroppen forandrer seg er en liten pris å betale for et friskt og lubbent lite barn. Ja, og det er jo egentlig ikke så mye man kan gjøre med barnets vekt. Med mindre man har diabetes er den først og fremst bestemt av genetiske forhold eller sykdom. Tro det eller ei, min fødsel måtte settes i gang på grunn av vekstavvik, tross i de uhorvelig mengdene med potetsalat. Så så mye hadde frøken Viola Nathalie fra Montebello igjen for å nekte seg annet enn kokt salat gjennom svangerskapet – hun fødte en fire kilos liten godplugg likevel hun. Og vet du hva – hun elsket han over alt på jord fra det øyeblikk hun så han. Og at kroppen ikke så ut som før ved hjemreise fra barsel, det var ikke så viktig lenger. For de aller fleste av oss er det fortsatt helt andre ting som betyr noe når man har satt et barn til verden.
Det ble visst litt vel mye potetsalat i går…
Når man får sitt første barn, ja, da lurer man på mye rart. Man kan ha studert og lest og gravd i månedsvis, vanskelig blir det uansett. Og så går det seg til med tiden, det gjør virkelig det. Nå har jeg hatt barn i ett år, og jeg grubler ikke fullt så mye lenger. Bare ganske mye. Og ganske mye er jo greit nok.
Men nå har hverdagen kommet her. Det er to fulle jobber og ganske mye overtid egentlig, barnehage, fortsatt mildt sagt varierende med nattesøvn, et så langt nokså mislykket forsøk på å ha egeninteresser utover TV og PC-tid, et litt mer vellykket forsøk på å holde kroppen sånn nogenlunde i form, og ja, et ganske vanlig småbarnsfamilieliv tror jeg. Litt slitsomt, og veldig morsomt faktisk, men noe ganske annet enn det var før tassen meldte sin ankomst. Den gangen vi var DINKS – eller «Double Income No Kids», spiste ute flere ganger i uken, var på quiz hver torsdag, på byen midt i uken, på Øya-festivalen, alltid hadde en liten helgetur å se frem til, gikk på teater og kino, jobbet masse og ja, du vet (ok da, hvis du lurte – jeg idylliserer nok en hel del, vi var ganske bedagelig anlagte før og. Men hadde tid til å se mye TV-serier da, om ikke annet). Morsomt da, morsomt nå, av og til slitsomt begge deler, bare ganske forskjellig.
Men det jeg nå lurer på. Sånn virkelig, virkelig mye lurer på – er hvordan i all verdens dager og riker går det an å ha flere enn ett barn?! Ja, det lurer jeg virkelig veldig mye på for tiden.
Jeg har bare en. Her har jeg lånt en annen. På lørdag får jeg besøk av 6 til. Kaos blir det uansett, men hvordan får folk det til egentlig?
Aiaiai, det er en reklame det her altså, men guddameg så rørende likevel. Virkelig verdt en titt – men hent lommetørkle først!
Til dere som har vært mammaer ett år, eller to, eller en måned, eller kanskje bare en uke – gratulerer! Det er ikke bare lillegull som er verdt å feire spør du meg.
Det er en fare for at jeg ble litt mer rørt av denne enn vanlig er, lillemann fyller sitt første år om bare noen dager, og vi tenkte vi skulle slå til og feire han en hel uke til ende vi liksom. Og er slitne allerede selvsagt. Men også rørte og takknemlige og ikke minst fornøyde og høye på sukker etter gårsdagens feiring, den første i rekken.
Jeg er ikke akkurat godt trent når det gjelder barnebursdager, jeg har bare vært i noen få, og alle det siste året tror jeg. Hvis noen lurte, så er det ikke særlig avslappende, men det hadde jeg vel strengt tatt ikke ventet heller. Vi var i en del bursdager da vi bodde i USA, og ettersom USA er landet der man virkelig kan få kjøpt alt, gikk jeg litt bananas i en partybutikk der borte, og drasset med meg en haug stæsj til «the 1st birthday boy». Ikke særlig classy kanskje, men det er jo stas med pomponger, vimpler og bannere og. Og for en liten kar som har bodd nesten halve livet i «the land of opportunities» syns jeg det var på sin plass med en lett amerikansk svung over feiringen. Jeg fant også mye inspirasjon på etsy.com da jeg bodde der borte, og har fortsatt å handle litt småting, spesielt til bursdager og barnerommet. De har så utrolig mye fint – men det blir fort dyrt når man legger til både frakt og toll. Om man ikke handler kan man likevel finne mye inspirasjon, og noen fine, hjemmelagede gaver har jeg og fått tak i.
Når det gjelder babybursdag (eller – hjelpes, en ettåring er kanskje ingen baby lenger?!) – er det forresten innafor å ikke gi gave til sin egen lille? Jeg vurderte å pakke inn parkdressen jeg uansett måtte kjøpe til han, og liksom si det var gave fra oss, men for junior spiller det jo ingen trille. Førstkommende jul skjønner han vel fortsatt ikke stort av de gavegreiene, så jeg tenkte å droppe det da og… Jeg kan forsikre dere om at han ikke lider noen nød, han har fått langt mer enn han trenger og nesten mer enn han rekker å bruke, men burde kanskje foreldrene likevel gi noe til sin lille? Jeg hadde faktisk ikke tenkt på det i det hele tatt, men vi ga han ingen dåpsgave heller, og det er jo kanskje en sånn ting som han en gang i fremtiden vil spørre om. Eller…? Ai, må gruble ut en lur, minneverdig og fin dåpsgave gitt med en aldri så liten forsinkelse med andre ord.
Jeg lover – du trenger egentlig bare å se en film før (eller etter) at lillegull melder sin ankomst.
Babies er altså den nydeligste, lille minidokumentaren jeg noensinne har sett. Vi får følge fire småtroll som vokser opp i svært forskjellige familier, i hvert sitt hjørne av verden, det første begivenhetsrike året. Babyene er dødssøte, familiene skjønne, – og gjett hva – det går så veldig fint med dem alle sammen. Noen har masse utstyr, stæsj og diverse sikkerhetsnett, andre kjører hjem fra sykehuset med babyen på en moped. Ungene utvikler seg ganske så likt uansett.
Så mens vi stresser for å komme oss på babysvømming, babysang og babyyoga (jeg tuller ikke – det finnes på ordentlig), ligger våken om natten og lurer på om vi skader ungen vår for livet ved å putte den i barnehagen for tidlig, eller om vi rett og slett ventet for lenge, er nervøs fordi du sikkert ikke bar henne nok i bæresele da hun var nyfødt, eller kanskje du tvert imot er redd for at du har bært litt for mye, og tenk om han aldri vil sove i egen seng noen gang – pust ut, CTFD, og snurr film.
CTFD-metoden er for øvrig den nyeste trenden innen barneoppdragelse, og den har fallt i smak. Min mann kan bekrefte at jeg langtifra alltid lever som jeg lærer, men jeg jobber daglig med å få denne inn i hverdagen vår. Les utfyllende om den her (jeg har ikke funnet på den selv, det er skikkelige greier det her, altså, men du og du så lettlest), men i korte trekk går den altså ut på «Calm The Fuck Down». Ja, den består egentlig bare av to trinn: 1) Calm the fuck down og 2) Det er ikke noe trinn nummer to.
Som dere og kan se av filmen – gi babyen din mat, kjærlighet og litt klær – så ordner det seg nok. Filmen kan for eksempel fås på iTunes – og virkelig – den (og Love) is all you need.
Ammesjal.
Enig, med en liten nyfødt baby og et stort sjal tiltrekker du deg mye mer oppmerksomhet enn om du bare ammer og viser et lite snev av normal diskresjon. Babyen slipper å bli varm og svett og. Så ammesjalet er ikke nyttig først og fremst for å dekke deg og puppen til, men for å skjerme babyen fra omverdenen. Da sønnen min nærmet seg 6 måneder ble alt som skjedde rundt han når han skulle spise ute så innmari spennende, og vi holdt på å gi opp ammingen mange ganger. Egentlig var bare det å kikke rundt seg i vår egen stue langt med interessant enn å drikke melk. Etter tips fra en amerikansk venninne kjøpte jeg meg et slikt et:
Begge bildene er lånt fra amazon.com
Som dere ser er det rett og slett et skjerf med et hull i. Ikke noe ekstra å drasse med seg med andre ord. Men det hjalp i alle fall mye syns jeg. I tillegg har jeg satt pris på det på reise i utlandet, spesielt på flyturer sitter man mildt sagt tett, med folk fra all verdens ulike land og kulturer, og jeg skulle sikkert ikke brydd meg, men jeg syns det er mer komfortabelt å dekke seg litt bedre til da. Det ser fortsatt ganske rart ut, jeg har en skikkelig lang liten kar som spreller som bare det under der, men jeg får ihvertfall ha puppene mine for meg selv.
Brukes som et helt vanlig skjerf når man ikke ammer
Jeg skulle ta et bilde av det for å vise nøyaktig hvordan det ser ut, jeg tror nemlig til og med jeg kunne klart å sy dette selv ut fra et helt vanlig skjerf, men så kan jeg ikke finne det lenger. Mitt kjøpte jeg her på amazon, men virkelig, det er bare et litt stort skjerf med et hull til mammas hode. Ikke helt midt på, men litt mot den ene langsiden om du forstår. Klipp, sy en mer eller mindre pen søm, og voila! Bon apetit til lillegull 🙂
På tjukka 