Debatten er i gang (igjen) – har liggetiden på barsel blitt altfor kort? Gro Nylander mener i alle fall det – og sier i Aftenposten at «stadig flere unge foreldre kaller den første uken etter fødsel for helvetesuken.» Kortere enn før har den i alle fall blitt, men vi må helt tilbake til 40-tallet for å finne så lang liggetid som 2 uker. Og da snakket vi nok også faktisk liggetid, mammaene lå på seg blodpropper og kom seg ikke raskere av den grunn. Babyen ble stelt av helsepersonell og mange gikk glipp av viktig tilknytning. Så ingen vil tilbake til den tiden, men noe kan vi jo kanskje lære likevel.

Å få barn er ikke bare fantastisk, det er også fryktelig slitsomt og en så voldsom omveltning at det vel kan kunne kalles en livskrise. Men om økt liggetid vil hjelpe på det er jeg sannelig ikke sikker på. Ikke hvis ikke forholdene på en del avdelinger endrer seg betraktelig i alle fall – les for eksempel EventyrElins historie om at hun følte seg som en melkeku i et overfylt fjøs. Er det så hektisk, ja, da tror jeg de fleste syns det er best å være hjemme.

Selv var jeg strålende fornøyd med mitt barselopphold på Rikshospitalet. Jeg gråt mine barseltårer selvsagt, men hadde det fint, og kom meg fort fysisk. Ringte jeg på fikk jeg hjelp rimelig raskt, men det var sjelden noen som tilbød seg å hjelpe oss hvis vi ikke ba om det. Vi klarte oss fint selv, så lenge jeg hadde mannen min følte jeg vi hadde kontroll, og vi valgte å dra hjem et døgn tidligere enn vi trengte. Det var deilig – og jeg satte mye mer pris på 2 ukers pappafri enn jeg ville satt på lengre liggetid (eller 20 ekstra barnepleiere for den saks skyld, Nylander er en kul dame, men hun undervurderer dagens pappaer kraftig). MEN – jeg hadde jo også en god porsjon flaks. Jeg ante jo ikke hvordan ammingen skulle gå, melken hadde selvsagt ikke kommet da vi dro. Hva hvis det hadde skjært seg? Eller hva om jeg hadde hatt en tøffere fødsel og ikke kommet meg så raskt? Strevd med smerter etter et keisersnitt for eksempel. I verste fall – hva om barseltårene slett ikke var barseltårer, men en snikende, ekkel fødselsdepresjon som var på vei?

Rolige, fine dager på barselavdelingen – men vel så fint var det å få komme hjem.

Jeg vet sannelig ikke om lenger liggetid hadde hjulpet akkurat meg uansett, jeg var visst litt hjemmekjær. Det jeg satte enormt stor pris på var imidlertid hjemmebesøk av helsesøster – og nå kan det se ut som det skal bli obligatorisk i alle kommuner. Det er fantastisk, og på tide – et utrolig bra tilbud som alle bør takke ja til. Ting som virket helt uproblematisk på sykehuset, uansett hvor lenge du var der, var kanskje ikke så greie å håndtere når man kom hjem likevel. Hjemme ble kanskje svimmelheten pga blodmangel mye mer plagsom enn på en liten sykehusavdeling, og det gikk helt fint å amme da du hadde tryggheten i at du kunne få hjelp idet du trakk i snoren – men når du var alene ble alt bare stress og mas likevel. Ja, hadde det vært opp til meg, skulle alle førstegangsfødende fått to hjemmebesøk av helsesøster, ikke bare ett. Et besøk noen få dager etter hjemkomst, med prat om amming, stell, vekt og slikt, og et besøk etter noen uker hvor helsesøster får snakke alene med mamma om vanskelige følelser, depresjonssymptomer og igjen – amming. Jaja, det er jo lov å drømme, men jeg tror man kan spare penger på det, jeg. På den måten syns jeg man kan forsvare ganske tidlig utskriving fra barsel for de som syns det er greit, mange trives bedre hjemme enn på sykehus uansett.

Det som er viktig å være klar over er jo at hjelpen ER der – i massevis – men man må ikke være så forbannet flink pike og ikke be om den! Det er ingen som kan lukte om du lurer på noe, har det vondt eller strever med ett eller annet. Du må si fra. Det er så mange som gjerne vil hjelpe deg, mange barselavdelinger gir direktenummer til kvinnen når hun skrives ut, i tillegg til nummer til ammehjelp og helsestasjon. De gis jo ut for å brukes! Og når helsesøster spør om det går fint med ammingen kan hun ikke gjette at det ikke gjør det om du svarer «ja». Men jeg kan garantere deg at de aller fleste jordmødre, barnepleiere og helsesøstre vil gjøre alt de kan for å hjelpe deg om du bare våger å be om det. Ok, nybakte mammaer lever i en pussig liten boble, og kan vel regnes som tilnærmet psykotiske til tider, så dette er like mye pappaens ansvar. Avtal på forhånd at dere ikke skal nøle med å søke hjelp for den aller minste filleting om det trengs. Hvis det kjennes for tidlig å reise hjem fra sykehuset etter tre døgn, bare spør om du kan få bli lenger. Høyst sannsynlig ordner det seg – og ingen vil bli sure. Det verste som kan skje er at du får beskjed om at det dessverre er altfor fullt, men i mange tilfeller klarer de å finne plass.

Det er klart vi skulle hatt mer ressurser til barselomsorg. Akkurat som vi gjerne skulle hatt mer ressurser til psykiatri, rusomsorg, kreftavdelingene, barneavdelingene, barnehage- og skoler, sykehjem, kultur- og idrettstilbud og så videre. Jeg ser ikke noen åpenbar gevinst i å øke liggetiden for alle, noen av oss har det vel så godt hjemme som på sykehus. Men tilbudet må være til stede for de som trenger litt ekstra omsorg, og ingen bør føle seg presset til å være «flink» ved å gi opp plassen sin og reise hjem tidlig. Selvfølgelig er det helsepersonells ansvar å forsøke å fange opp de som kunne trengt noen døgn ekstra, og litt mer hjelp og støtte – men vi trenger ikke gjøre det vanskeligere for dem enn det trenger å være. Heng i snora, mas og kjas, be om hjelp og forvent å få det hvis du trenger. Slipp pappaen til, han har vel så mye ansvar for at dere får hjelpen dere trenger. Og viser det seg at du reiste hjem før du egentlig var klar, ring tilbake til avdelingen. Du skal se at det kan være hjelp å få da også – og enda senere for den saks skyld.