Et helt, bittelite år

Skrevet april 24, 2017 av På tjukka

I morgen fyller babyen min ett år. Ett år! Det vil si at han ikke er noen baby lenger, det faktisk (kudos for det utrolig glupe resonnementet, fru Påtjukka, kudos).

I alle fall – for et år det har vært! Mini og mamma har rocka, vi altså. Det vil si, rocka og rocka… Kost oss har vi i alle fall, og strevd og grått litt innimellom, blitt urimelig godt kjent, og muligens litt i overkant tett knyttet til hverandre.

Lillebror er litt av en kar! Lite visste vel mammaen hans om det – mens han lå i magen hadde jeg veldig store problemer med å tenke på han som noe annet enn en ny versjon av storebroren, og var litt lei meg for at jeg ikke helt klarte å glede meg så mye som sist. Hva skulle jeg med en storebror til, liksom? Men så kom det jo slett ingen kopi. Slett ikke. Fysisk er de bortimot klin like, men lillebror har ikke tenkt å kopiere seg gjennom livet i det hele tatt. For en morsom liten fyr han er – tøysete, bestemt, utforskende, veldig så for seg, og selvfølgelig den beste lille ungen noen kan forestille seg. Jeg lover, han er noe helt for seg selv – sånn helt objektivt sett 😉

Nå slår jo snart hverdagen inn igjen, og jeg skal begynne på jobb om en liten uke. Med storebror begynte jeg etter litt over 9 måneder, og det føltes helt greit den gangen, men av en eller annen grunn kjennes det ikke like greit nå. Litt usikker på hvorfor, for jeg ser egentlig på lillebror som en litt mer robust type enn storebror (selv om han er aldri så mammadalt, og antageligvis er jeg og ganske lillebrordalt). Jeg mistenker at det har noe med å gjøre at han er barn nummer to, og kanskje også vårt siste barn.

Vår siste baby. Nei, den tanken orker jeg faktisk ikke å tenke helt igjennom. Ikke nå i alle fall – tanken på å ikke ha baby i hus igjen er bortimot uutholdelig for meg akkurat nå. Til tross for at det er lenge siden han har vært noe særlig kosen og sovet på brystet mitt, til tross for at han ikke lutker baby lenger, men et utforskende lite barn, og selv om jeg vet at det som venter oss fremover er vel så gøy: han skal snart snakke, gå, oppleve verden på en helt annen måte, sove litt lenger på morgenen (?!), si at han er glad i oss, slutte med bleie, vogn, smokk, og plutselig en dag kan vi reise på ferie uten bæresele og prampack og kofferten full av bleier, og det høres jo så forlokkende ut.

Og likevel, så vemodig. Min lille skatt! Ikke bli stor for fort! Mammaen din henger ikke med i svingene.

Ute snør det i dag. I slutten av april, dagen før babyen min blir ett år. Og jeg kanskje ikke bør kalle han babyen min lenger. Og jeg, jeg føler meg i grunnen litt trist. Vemodig, rørt og takknemlig også altså, men akkurat nå, litt trist. Det er (nesten) så jeg håper han våkner fra duppen sin snart, for nå trenger jeg virkelig litt kos, latter og «suss» her (suss fra lillebror er jo i grunnen bare spising av mamma og mye sikling, men bedre suss skal man lete lenge etter).

I morgen, da skal det feires, så jeg får gjøre unna sutringen i dag. Og jeg kan jo alltids trøste meg med at jeg antageligvis er fruktbar enda en stund…;-)

2016-04-28 15.27.41

Publisert i Barseltid, Hverdag | 2 kommentarer

Banankake – sukkerfri, enkel og veldig god

Skrevet mars 25, 2017 av På tjukka

Om jeg er litt slapp på bloggingen for tiden, er jeg desto freskere som snapchatter (siriohet heter jeg der, legg meg til før permisjonen er over ;-)). Og der skrøyt jeg av at jeg bakte en sukkerfri banankake imorges, og den er så god den kaken. Så fikk jeg mange spørsmål om oppskrift da vet dere, så her kommer den. Den egner seg til små og store, ryr lite, så til og med babyen klarer å spise uten altfor mye møye, og er den perfekte barnehagebursdagskaken (baker den i litt ulike varianter hvert år). Superduper enkel og grei å slenge sammen er den og. Når det gjelder søting, se under oppskriften, du kan variere litt etter smak og behag. Skal prøve å huske å ta bilder neste gang jeg baker den:

3 godt modne bananer

3 egg

200 g fullkorns speltmel eller fullkornshvetemel

3 ss melk (kan erstattes med vann)

100 g smeltet margarin eller smør

1 ss aprikosmos (eller annen søting, se under)

1 ts bakepulver

0,5 ts kanel

0,5 ts kardemomme

Litt salt (bare et lite dryss)

Fremgangsmåte:

Bananene has i kjøkkenmaskin eller foodprosessor og vispes til en røre. Rør inn egg og melk, før du tilsetter det tørre. Smeltet smør og aprikosmos røres inn til slutt. Stekes på 175 grader på nederste rille i ca 45-50 minutter, sjekk med en pinne om den er ferdig.

Når det gjelder søting: hvis bananene er skikkelig modne, trenger du kanskje ikke noe annet. Siden jeg har baby i hus, har jeg aprikosmos fryst i isterningbiter, og bruker derfor dette for tiden (1-2 biter som jeg blander inn i smøret). Hvis du ikke har, kan du finhakke et par dadler, bruke en spiseskje honning, kokosblomstsukker, eller smake deg frem med 1-2 ss sukker – avhengig av hvor nøye du er på dette og hvor glad dere er i søtsaker 😉 Den blir best med honning syns jeg, men aprikos er også veldig godt i.

Det går an å lage den med havremel og, men da ryr den en del om du ikke har i litt fiberhusk i tillegg. Litt hakkede nøtter og mandler gjør seg også godt i denne kaken. Til barnehagebursdag har jeg laget kokoskrem til denne: satt en boks kokosmelk i kjøleskapet, tatt av bare det harde hvite laget og pisket dette som vanlig krem. Smaker søtt og godt, men må holdes kaldt for at den ikke skal bli for flytende!

Fin søndagskos til hele familien!

 

Publisert i Oppskrifter | Legg igjen en kommentar

9 måneder inne, 11 måneder ute

Skrevet mars 21, 2017 av På tjukka

Overskriften skulle selvfølgelig egentlig være «9 måneder inne, 9 måneder ute», men altså. Det går ikke fort i bloggesvingene her for tiden, så 11 måneder får være nære nok.

Jeg skrev et sånt innlegg etter at eg fikk storebror også (det kan du finne her), og leste selvfølgelig igjennom det nå. Åh, så ung og naiv jeg var som ettbarnsmor liksom… Neida, jeg bare tuller. Ganske mye er likt, og ganske mye forskjellig.

Men jeg føler meg ikke særlig ung lenger, det skal være sikkert og visst. Der jeg etter ett barn følte at jeg ikke hadde lagt alt jeg var før jeg fikk barn på hylla, må jeg si at jeg har latt den der fare. For lengst. Jeg har seriøst ikke klart å ta vare på en eneste ting jeg likte før omtrent, jeg. Når var jeg sist på konsert, for eksempel (Filharmoniens sommerkonsert på Sagene, med barn så klart). Eller på fest (jeg er redd det var før lillebror ble født altså, gravid, avholdende og tidlig hjem selvfølgelig)? Før gikk jeg på teater minst månedlig tror jeg, men nå? Jeg var i desember en gang da, faktisk ikke så ille. Kino? Så Hakkebakkeskogen med storebror for et noen uker siden! Skikkelig fjong resturant? Nesten 2 år siden – før vi skulle begynne å produsere baby igjen bestemte vi oss for å lufte oss litt, og hadde faktisk en helaften på både Fauna og en på Kontrast. Men, som sagt, det er nesten 2 hele år siden… Ikke engang venninnene mine, som jeg setter så stor pris på, behandles særlig godt. Det aller meste vi gjør er virkelig «familierelatert», det var veldig, veldig mye lettere å beholde gamle Siri med bare ett barn altså, dere.

Men tross alt, veldig mye lettere å bare akseptere at det meste er «mamma-Siri» nå også. Det er liksom bare sånn det er for tiden, og det er i grunnen helt greit. Jeg har dårlig samvittighet for de venninnene som ikke har barn, og jeg savner virkelig å lufte meg litt mer, men det er en tid for alt. Det er ikke noe annet sted jeg heller vil være (selv om jeg skulle ønske jeg hadde energi til noe annet enn joggingsen på fredagskvelden, liksom).

2017-03-21 09.08.35

Koser meg fortsatt med perm, selv om jeg kjenner at det klør litt i jobbe-foten og 😉

Ellers nevnte jeg sist kroppen min, som jeg syntes så ut som før 9 måneder etter fødselen. Det kan jeg jo le meg i hjel av nå, for å si det sånn. Kroppen ser på ingen måte ut som før lenger, dere 😀 Vekten er som den var, men bortsett fra det? Oi ve! Mageskinn, grevinnearmer, hengepupper (eller – egentlig mer helt fraværende pupper, selv om jeg faktisk fortsatt ammer), åreknuter (oh my gawd, de åreknutene!), og mysteriet med den forsvunnede rumpe… Den forsvant i begge graviditetene mine, men sist fikk jeg jo trent den tilbake. Innsatsen på styrkerommet har definitivt ikke vært i samme stil som forrige gang, så jeg kan vel ikke akkurat kalle det et mysterium at den ikke er tilbake, men likevel – hvor tok den veien?

2017-03-21 09.05.02

Hvor ble dere av, kjære venner?!

Jeg har faktsik investert i en sånn kompresjonstights, denne gangen jeg. Ikke fordi den virker, men fordi treningstights er så nådeløst avslørende, og med den på ser det nesten ut som jeg faktisk har en rompe. Så føler jeg meg litt bedre, om ikke annet. Jeg har ikke noen voldsomme  issues med mammakroppen min syns jeg, men jeg savner den rompa altså…

Ellers koser jeg meg fortsatt hjemme, selv om jeg heldigvis begynner å kjenne på savnet etter jobben igjen. 11-måndingen min har vist seg å være en aktiv liten krabat, og det er full rulle, knall og fall og ganske mye nærhetsbehov dagen lang. Hadde vært fint om pappaen kunne ta over nå egentlig, men han skal få nyte sommeren hjemme, den heldiggrisen. Som 2-barnsmor må jeg si at denne perioden har vært den mest slitsomme i småbarnsfasen så langt – altså fra sånn ca 8 måneder til, tja, 1,5 år omtrent. De må passes på hele tiden, de river ned absolutt alt, de skal helst se mamma hvert sekund, de er dødssøte, men la oss være ærlige, drit kjedelige å leke med i mer enn noen minutter, og ja. De er sykt søte, blide og kule, men gosh, de krever sin forelder, for å si det sånn. Likevel, om dere var redde – 1 er fortsatt 1, og 2 er fortsatt 2. Eventuelt som en bekjent så treffende sa det «1 er 2 og 2 halvannen» – jo, det syns jeg fortsatt kan stemme. Guttene mine har i alle fall stor glede av hverandre allerede, og mye er rutine.

Men på ett område syns jeg det kjennes som to er bortimot ti, og det er når det gjelder reising. Det er sykt stor forskjell på å reise med ett og to barn, dette var jeg ikke forberedt på, og det er ikke helt uten motvilje jeg innrømmer at å reise med to kids i denne alderen er grådig slitsomt. Sukk. Men jeg gir meg ikke, krysser fingrene for at øvelse gjør mester (og lover å skrive om permisjonstur nummer 2.0 en annen dag).

Nå skal jeg ta noen hjemmeøvelser på rompa jeg, da, bikinisesongen nærmer seg jo! Bare kødda. Går og lager kaffekopp nummer 4 i dag i steden 😉

Publisert i Barseltid | 2 kommentarer

Barnehagevalg – what to do?

Skrevet februar 24, 2017 av På tjukka

Oh. My. Gawd, bare. Fristen for barnehagesøknad løper ut om noen få dager! Hva gjør jeg, hva velger jeg, hvordan velger jeg?!

Okei da, jeg har selvfølgelig ikke noe stress. Lillebror må få plas i barnehagen der storebror går, så enkelt er det med den saken. Det er ikke aktuelt med to forskjellige barnehager, for å si det litt pent. Jeg har ikke noe fasitsvar på hvilken barnehage man skal velge, men har etter litt sjelegransking gjennom mine år som barnehagemamma funnet de fire viktigste spørsmålene å stille før man velger barnehage. (For meg da, du kan så klart ha helt andre prioriteringer, dette er bare mine tips). Bring it on!

  • Beliggenhet. Denne får du aldri gjort noe med, og hverdagskabalen er vanskelig nok å få til å gå opp om du ikke må kjøre et langt stykke i motsatt retning av jobb i tillegg. Jeg har valgt nær hjemmet fremfor nær jobb, ellers ville det bli vanskelig å dele på henting og levering, men om dere er to som jobber nær hverandre er det kanskje like greit å være nær jobben.
  • Stabilt personale. Det er selvfølgelig trygt, bra og forutsigbart for barnet at personalet ikke byttes ut hele tiden, men vel så viktig er det at det er et tegn på at personalet trives. Ellers hadde de jo byttet jobb. Mistrivsel blant personalet er en katastrofe for barna – dårlig stemning, slitne folk, lite overskudd og stort sykefravær skaper ikke trivsel for ungene. Spør direkte og nøye om dette!
  • Servering av varm mat. Veldig, veldig stort pluss, om enn ikke livsnødvendig. For det første er det veldig deilig å slippe å lage en altfor stor matpakke (de spiser jo seriøst hele tiden, minst 3 måltider i løpet av barnehagedagen). For det andre blir det veldig mye brød/grøt-mat på disse små barna, og uten varmmat i barnehagen kan det fort bli en aldri så liten kornoverdose (norske barn får i seg for mye mykotoksiner fra korn pga det høye inntaket av brød og grøt). For det tredje; de første månedene i barnehage er slitsom for liten og stor. Det blir lange dager og kort tid sammen på ettermiddagen før lille stuper i seng. Vi prioriterte å kose oss sammen i denne tiden heller enn å lage middag, serverte grøt til mini når vi kom hjem og tok heller en rolig ettermiddag med lek og samvær. Vi voksne lagde middag etter at lille var i seng de første månedene. Det var veldig deilig, men det kunne vi selvfølgelig ikke har gjort om han ikke fikk ordentlig middag i barnehagen.
  • Bruk av vikarer. Veldig, veldig viktig! Noen barnehager kaller ikke inn vikarer før etter 2 ukers sykefravær, og det kan jeg nesten ikke forstå at kan være ansvarlig. Andre barnehager kaller inn vikarer på dagen. Spesielt på storbarngruppene blir bemanningen helt latterlig lav om en voksen er borte en dag, og de får jo alle barnehagevirusene de også, så det kan fort bli en del sykefravær. Et enkelt spørsmål å avklare.

Andre ting å tenke på er så klart personkjemi (kjenn på magefølelsen din og stol på den!), pedagogtetthet, antall voksne per barn, uteområder, inneområder, pedagogikken de fører, utflukter, størrelsen på barnehagen (jeg ville gått for en større heller enn en veldig liten en, men der er slett ikke alle enige) og så videre. I Oslo finnes en foreldreundersøkelse du kan se på, men jeg syns ikke den var til så stor hjelp egentlig. Det er bedre å gripe fatt i en forelder eller to mens du besøker barnehagen og spørre de tror jeg. Lykke til med valget, de fleste barnehager er heldigvis supre steder for barna våre!

Publisert i barnehage | Merket med , , | 2 kommentarer

Kan jeg… Spise sushi?

Skrevet februar 8, 2017 av På tjukka

Dette er et tema som kommer igjen og igjen og igjen og igjen i alle verdens gravidgrupper, gravidforum og enhver gravidprat. Egentlig burde det være ganske enkelt å svare på, men det blir alltid kluss. Alltid.

Matportalen (helsedirektoratets informasjonsside) innbyr egentlig ikke til noen forvirring: de sier sushi er trygt å spise – så sant den er laget av fersk, marin fisk, og unngår noen fisketyper (i hovedsak gjelder det fersk tunfisk når det gjelder sushi, men også annen eksotisk fisk, som hai, dessuten stor blåkveite, produkter med fiskelever, brunmat i krabbe og fordøyelseskjertelen i kamskjell).

Oida – det så veldig vannskelig ut! Jeg må innrømme at jeg i mine graviditeter stort sett har holdt meg til laks når det gjeder sushi, bare for enkelhets skyld. For hvis man spiser virkelig mye fisk, skal man holde tunga rett i munnen, hovedsakelig på grunn av fremmedstoffer. Så, om du får i deg en bit sushi av feil fisk er det ingen katastrofe, det er først og fremst viktig å begrense mengdene.

Men, det er egentlig ikke dette som blir surrete, hver enda gang dette temaet diskuteres. Det er disse bakteriene (listeria) og parasittene (toxoplasmose) som gjør alle så skvetne. Altså, selv om helsedirektoratet, som er veldig, veldig forsiktige, altså sier at sushi er innenfor.

Alle kjenner nemlig noen som kjenner noen som jobber i oppdrettsnæringen eller på sushiresturant eller ett eller annet sånt, som vet at sushi er proppfull av begge godsakene. Ingen kommer med dokumentasjon, men alle kjenner noen, i alle fall. Og det er jo ikke så lett å argumentere mot. Hva skal vi gjøre da, når magen romler og man begynner å sikle med tanken på sushi? Vi svarer så klart!

Først: Toxoplasmose. Dette er ikke et problem i rå fisk, men i rått kjøtt. Toxoplasmose lever i pattedyr, og katter er hovedvert og hovedsmittekilde, så sannsynligheten for at det skal finnes i fisk er ytterst lav. Jeg kjenner flere som spiser sushi kun hvis de vet at fisken har vært frosset i forkant pga redsel for dette, og det er forsåvidt ikke meningsløst å fryse rå fisk før man spiser den, for det dreper jo andre parasitter også. Parasitter som kan gjøre oss alle syke, men som nok ikke er mer farlige for gravide enn andre, og jeg har ikke funnet noen som helst holdepunkter for at de er skadelig for fostre. Så det kan man jo godt gjøre, men i redsel for toxoplasmose er det altså ikke nødvendig. Når det gjelder norsk oppdrettslaks, sier mattilsynet at denne ikke trenger å fryses da det er dokumentert at den ikke inneholder parasitter. Alle annen fisk, villfisk og annen oppdrettsfisk, skal i følge mattilsynet fryses før bruk, uansett om den skal serveres til gravide eller ei. Det er et krav i Norge til alle som tilbereder sushi, så det er jo grei skuring. Jeg har spist sushi uten å spørre om den har vært fryst, og ser ingen grunn til å ikke stole på det mattilsynet sier om oppdrettslaks. Det er i alle fall ikke noen større grunn til å fryse norsk oppdrettslaks til gravide enn til andre.

Så det litt vanskeligere: Listeria. I 2007 (innmari lenge siden altså), tok mattilsynet stikkprøver av sushi uten å finne Listeria i noen av prøvene. Senere, i 2010, fikk Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning samme oppgave, og de fant Listeria i 20% av sushien de testet – men i alle prøvene langt under grenseverdien som er antatt farlig for gravide/fostre. Likevel, Listeria er rundt oss, hele tiden, og fisk kan absolutt være en kilde til bakterien. Den drepes av varmebehandling, men ikke av frysing, så det hjelper deg pent lite å spørre om fisken er frosset før tilberedning. Den vokser også i kjøleskapstemperatur, selv om matvaren er vakumpakket, så det er et poeng å spise all mat godt innenfor holdbarhetsdatoen når man er gravid. Smarte folk sier at man setter en grenseverdi på 100 listeriabakterier per gram som skadelig for gravide. Når det gjelder sushi, så serveres jo denne fisken veldig fersk. Den smaker jo ikke godt etter bare et par dagers lagring, og således er risikoen for at Listeria skal vokse nok til å bli farlig nok til å gi infeksjon veldig, veldig  lav i sushi. Mye lavere enn for eksempel i røkalaks (som helsedirektoratet sier gravide kan spise hvis pakningen er nyåpnet og godt innenfor holdbarhetsdatoen). Apropos det siste her: folkehelseinstituttet sier at gravide skal unngå røkalaks, men kan spise sushi (begge må vel anses å være pålitelige kilder vi burde kunne stole på, men hvem av de som vet best her kan jeg sannelig ikke svare på). Lett skal det i alle fall ikke være!

Mer forvirret? Jeg syns oppriktig ikke det er noen grunn til det – gravide kan spise sushi. Sushi bør være så fersk at den er vel så trygg som kjøttpålegg, salat-buffeter, påsmurt mat osv. Fra skikkelige steder, så klart, resturanter du stoler på at bruker ferske råvarer og opprettholder god hygiene. Du ville ikke spist sushi noe annet sted i ikke-gravid tilstand heller, så det er jo en unødvendig påpekning så klart.

Og til dere som prøver å skremme andre gravide fra å spise sushi: hva er poenget? Gjør som du vil selv, men kom i alle fall med dokumentasjon før du gjør andres dag litt surere enn nødvendig. Og dokumentasjon tar selvfølgelig også jeg svært gladelig i mot hvis du har! Og skal ta alt til etterretning 🙂

Publisert i Kan jeg..?, Listeria, Toxoplasmose | Merket med , , , | 2 kommentarer

Stress og infertilitet – er det noen sammenheng?

Skrevet januar 30, 2017 av På tjukka

I innlegget mitt «Babylaging for nybegynnere» som jeg skrev for en stund siden, forsøkte jeg å tone ned litt betydningen av stress ved problemer med å lage barn. Prøvere får nok stadig vekk den utrolig irriterende beskjeden: bare dere slapper av så kommer det, vet dere!

Det er jo lite konstruktivt – for det første, hvordan kan man bare slappe av? Når man bare tenker på den ene, svære tingen, hele tiden, hele dagen , hele natten? For det andre: så enkelt er det selvfølgelig ikke. Ikke alle kan lage barn uten hjelp, uavhengig av hvor avspallet og zen de nå måtte være. For det tredje. Det er bare en kjip ting å si. Seriøst. Ikke si det.

Men: forskningen viser at stress, inkludert stress rundt selve prøvingen, faktisk har noe å si når det gjelder infertilitet – og at det altå ikke «bare» er slik at infertile har det vanskelig på grunn av prøvingen, men at man rett og slett kan være infertil på grunn av stress/ulike psykiske vansker og belastninger. Årsak og virkning, altså, det skal ikke være lett å vite hva som er hva. Men det fine med den nevnte metaanalysen, er at den også konkluderer med at tiltak faktisk har effekt – mindre angst gir flere barn, og ting kan behandles.

Nå har nok ikke de fleste infertile prøvere egentlig behandlingskrevende psykiske lidelser, men det er likevel mye man kan gjøre. Det første skrittet er selvsagt bevissthet rundt det hele, og en aktiv tilnærming. Egentlig burde dette være det første som gjøres under utredning av barnløshet, men der tipper jeg helsevesenet vårt har en lang vei å gå. Dere må nok selv ta det opp, og det syns jeg dere bør gjøre uansett hvor fornøyde og avslappet dere måtte føle dere. Det er fint å snakke om disse tingene uansett, så kan man legge det bort i den videre prosessen liksom. Ellers anbefales avslappings- og avspenningsteknikker, stresshåndtering og eventuelt gruppeterapi (eller enklere: støtte og omsorg av en gruppe i samme situasjon, hva har vi facebook og forumer for?). Gå på yoga sammen, ta en fjelltur, lær massasje, koble av hver dag – dette burde vi så klart alle gjøre, men kanskje dere kan bruke dette som en anledning til faktisk å komme i gang med det?

Ved psykiske lidelser som angst og depresjon, skal dere selvsagt be om profesjonell hjelp for dette, med andre ord, ikke vente til graviditeten er i boks (for da vil kanskje alt ordne seg, tenker man gjerne), men se på det som en del av ferden mot å bli gravid. Interessant lesing finner du her: https://www.uptodate.com/contents/psychological-stress-and-infertility?source=search_result&search=infertility%20stress&selectedTitle=1~150

Lykke til!

2017-01-30-12-12-40

 

 

Publisert i Graviditet | Merket med | 2 kommentarer

Jeg liker ikke så godt å amme

Skrevet januar 24, 2017 av På tjukka

Jeg bare liker det ikke. Ikke sånn at jeg egentlig misliker det så sterkt heller, ikke hele tiden ihvertfall. Men jeg liker det definitivt ikke.

Det er en jobb, og den må gjøres. Jeg har ikke noen unnskyldning for å la det være, det funker jo greit, så da får jeg gjøre det, da. Litt som å skifte bleier, liksom. En ganske stor jobb faktisk. Tidvis en innmari stor jobb og, og det prøver jeg å slå meg selv litt på skulderen å si innimellom: bra jobba, Siri – du står jo på da!

Jeg skriver dette fordi jeg merker at når jeg forteller det til folk, er det en del som reagerer, det er mulig den klassiske, myke, gode mor skal elske å amme. Mange ammere liker det i alle fall veldig godt, virker det som. De syns det er koselig, en rolig, god kosestund med babyen. Noe som bare de to kan ta del i, et tett bånd. Jeg har bare aldri følt det sånn.

Det er klart: det er mange grunner til å virkelig mislike amming og. I begynnelsen (spesielt med nummer to) var det blødende brystvorter, åpne sår og direkte smertefullt, men det gikk jo heldigvis over. Melkespreng er plagsomt, men også det forbigående. Det er mye søl, men det er det jo i grunnen å gi flaske også. Sprell ville gutter som skal få med seg alt som skjer i rommet, med et godt sugetak i den såre puppen, er jo heller ikke så behagelig vil jeg si. For ikke å snakke om tenner… Jeg har vært plaget med brystbetennelser, men har aldri blitt alvorlig syk av det, og aldri trengt antibiotika, så helt katastrofalt har vel heller ikke det vært.

Problemet er heller at jeg føler det stjeler mye energi tror jeg, og forferdelig mye tid (jeg hadde spart masse tid på å gi flaske heller enn å amme i fullammingsperiodene, det er jeg helt sikker på). Og at jeg blir veldig, veldig låst til babyen så klart. Man kan få litt panikk, nesten, av å være så bundet til barnet. Å aldri kunne få skikkelig avlastning over mer enn noen få timer, aldri få sove en hel natt, ikke engang om man har et gjesterom som kan brukes. Jeg opplever det som litt klaustrofobisk at barnet lever bare av meg, på meg, og alltid er avhengig av å være helt nær meg. Vi er jo helt nær uansett, men det er dette med å ikke ha noe valg på grunn av den puppen som gjør det litt klamt tror jeg.

Jeg vet jeg er heldig, som får amme uten de helt store problemene, det er ikke alle forunt. Og jeg hadde helt sikkert vært veldig lei meg om det ikke hadde fungert, så jeg kan godt forstå om noen som virkelig har strevd med amming blir litt irritert over dette innlegget. Det er ikke ment som sutring, mer som en konstantering kanskje. Jeg bare liker det ikke.

Og det får være lov, syns jeg. Amming er en svær jobb, og den bør anerkjennes. Jeg forventer ikke applaus akkurat (bortsett fra fra mannen min, da, det skulle bare mangle!), men anerkjennelse fra meg selv om ikke annet. Og det fortjener du og, bra jobba, mamacita!

Ps: bra jobba til dere og, kjære flaskemammaer! Mett er best!

IMG_0574

 

Publisert i Amming | 6 kommentarer

Hvordan bli kvitt mamma-kiloene – en enkel januarguide

Skrevet januar 19, 2017 av På tjukka
  • Hør på helsemyndighetene når de sier at du ikke skal legge på deg mye i graviditeten. 12 kilo er maks, uansett hvor høyt den gravide kroppen din skriker at den trenger mer mat. Til nød 16, men går du over det går det deg og lille ille. Ille. Ikke hør på kroppen din, hør på helsedirektoratet – ett eple ekstra er alt du trenger!
  • Fød ditt barn på gammeldags, smertefullt vis. Tar unna en masse kalorier.
  • Så skal det ammes! Am, am, am, on demand, til alle døgnets timer. 2 pupper er ikke nok? Ta 4! Ta 6! Så får du kanskje en times pause, eller kanskje ikke. Natt, dag, hvem bryr seg. Am am am.
  • Stå i økedagene, am am og atter am. Du får ikke engang lenger kred for at det faktisk er øking som skjer, neida, det er «bare» en vekstspurt, så ikke klag. Bare am.
  • Sørg for å ha minst ett barn i barnehage, så du kan pådra deg rundt regnet 150 ulike virus i løpet av en vanlig sesong. Mister matlysten av slikt.
  • Få omgangssyke. Fortsett å amme. Spy ingen hindring.
  • Hvis du har barnehagebarn er du også garantert syk gjennom julen, så slipper du å meske deg meg den fete, fæle julematen. Vinn-vinnsituasjon.
  • Få omgangssyke. En. Gang. Til. Men fortsett å amme, for guds skyld! Fortsett å amme, selv om du er døden aldri så nær.
  • Sånn 🙂 Nå burde du være i mål – easy peasy!

Med vennlig hilsen litt sliten tobarnsmor. Som er ganske lei amming. Men: anbefaler amming gjennom omgangssyken likevel, selv om det er helt jævlig (Sorry, jeg liker ikke å banne, men det finnes ikke andre ord for det). Babyen har gått klar av begge spyrundene, selv om alle andre i familien ble dårlig. Det var faktisk verdt slitet! 

Publisert i Amming, Barseltid, Hverdag | Merket med , , , , , | 13 kommentarer

Du vet du har vært i permisjon en stund når…

Skrevet januar 1, 2017 av På tjukka
  • du tenker «denne genseren holder en dag til, det er ikke så mye gulp på den»
  • du rugger på handlevogna på butikken som om den skulle være en barnevogn
  • du ikke vet hvilken ukedag det er
  • du tar imot Adams matkasse med puppen ute
  • du stadig hilser på folk du kjenner med et «titt tei!»
  • ungene har sovnet for en time siden, men du fortsatt sitter og ser på baby-TV
  • du leter etter telefonen du snakker i, finner tannbørsten i fryseren og brødet i tørketrommelen
  • du går av gårde med noen andres handlevogn i butikken fordi du er så vant til å trille på noe
  • du sier god helg til fastlegen på en mandag
  • du hører fantomgråt hver gang du går i dusjen
  • du ikke bare har begynt å se på frokost-TV, men du er på fornavn med Vår og tar deg i å begynne å like det også
  • når du treffer kjentfolk når du er en tur i butikken for å kjøpe brød, og tar deg selv i å bysse på brødet mens dere prater
  • du overhodet ikke har problemer med å snakke om bæsj over et godt måltid mat
  • du fniser av lykke over å kunne ta trappen en dag du er ute uten babyen
  • du venter på heisen i en evighet fordi du skal opp en liten etasje, før du kommer på at du ikke har barnevogn med deg og kunne tatt trappen først som sist
  • du gjemmer deg på do, i bilen, i kjøleskapet, ja, alle barnefrie steder egentlig

Sitatene er stjålet hemningsløst fra facebookgruppen «mammaklubb for bra damer». Har du flere?

Publisert i Uncategorized | 6 kommentarer

God jul da dere!

Skrevet desember 21, 2016 av På tjukka

Puh, hvem skulle trodd at det er så godt å ta seg ferie selv om man er i permisjon? Men det er det, faktisk. Nå skal det sies at jeg har stått på i det siste, altså. Først og fremst, og som dere vet, på grunn av særdelse mye sykdom og gørr. Dessuten fordi mannen min har jobbet altfor mye. Og for å toppe det hele, fordi jeg har jobbet en del selv og.

Jobbing i permisjon, anbefales det? Nja. Jeg syns det er litt stress egentlig. Det er så utrolig ineffektivt, så lite man får gjort i løpet av en dag, likevel henger det alltid over en. Men for min del er det virkelig verdt det – ingen gjør jobben min mens jeg er borte, og et helt år uten noen som helst kontakt med forskningen er altfor lenge. Så da har jeg gjort en innsats de siste månedene, og rakk fristen jeg hadde satt meg i dag. Det var så godt at jeg sovnet på sofaen nesten umiddelbart etter at jeg hadde trykket på knappen, og der ble jeg liggende til mini våknet og jeg måtte på shopping. (Ps: ikke dra på kjøpesenter med baby 3 dager før jul. Bare ikke gjør det).

Så nå tar jeg en skikkelig lang og god juleferie! Og da har jeg tenkt å logge nesten helt av, ganske lenge. Det vil si, jeg kommer nok til å fjase litt på snapchat (siriohet) og kanskje stikke snuten innom instagram (@pa_tjukka), men blogging tenkte jeg å droppe. Håper vi ses i SoMe – og ha en riktig, riktig, riktig god, fredelig, deilig og fin jul!

Publisert i Blogging, Hverdag | 2 kommentarer