Kronidioter og andre tullinger

Skrevet april 7, 2015 av På tjukka

Som jeg har sagt mange ganger, så er ikke dette en blogg hvor jeg har tenkt å fortelle foreldre hva de skal gjøre hvordan og alt de gjør galt. Jeg ble selv ganske sjokkert da jeg begynte min googlebonanza som gravid og fant ut hvor mange som faktisk hadde en meget sterk trang til å fortelle andre om alt de gjorde galt – og hvor fortreffelig løsning de selv hadde funnet på enhver utfordring. Så, jeg har lovet meg selv – ikke bidra til det der. Det er ett fett for meg om du kjører dine varianter av skrikekurer eller samsover til konfirmasjonen, om du bærer i bæresjal eller ei, om du er hjemmeværende eller begynner på jobb et par måneder etter fødselen, om du lager barnemat fra bunnen eller kjøper alt. Jeg driter i om du ammer eller gir flaske, om du praktiserer tilknytningsomsorg eller er streng i stilen, om du tar et glass vin mens barnet ser det eller om slikt er bannlyst hos dere. Du er sikkert en super forelder og jeg digger deg sannsynligvis!

Men noen ganger. Noen ganger må til og med På tjukka blåse litt ut altså. Og nå, når våren ligger her og erter om en sommer som snart skal komme, så må dette ut. Skjerpings!

I denne berømmelige påskeferien vår ligger jeg en dag på solsengen, slumrer og aner fred og ingen fare. Mann og sønn sover søtt. Plutselig hører jeg en dame rope gjentatte ganger «Is your little girl okay?» – jeg ser ikke hvem hun adresserer, men ser automatisk ut i bassenget hvor en liten jente, maks 5-6 år gammel, strever med å holde hodet over vannet. Hun er der ute med noen andre barn, men de ser ikke helt ut til å vite hva de skal gjøre. Ansiktet faller under igjen.

Jeg, en superheltinne verdig som vanlig, løper selvsagt som en pil og er ute i vannet og får henne opp før jeg helt rekker å oppfatte om det skjer noe annet rundt meg. En «badevakt» står forfjamset på kanten og tar jenta i mot, hun er oppe av vannet på noen sekunder. Og gråter, selvsagt. Da kommer faren hennes endelig. Han som lå rett ved og sov som en stein. (Med en øl ved sin side, men det er nå sin sak. Ikke vet jeg om det var den første eller andre eller alkoholfri for den saks skyld).

Og hva gjør han, kronidioten? Jo, han skjeller jenta huden full for at hun har tatt av seg den ene armringen sin!

Altså. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne en gang jeg. Armringer som barnevakt?? Kjeft for at den har falt av? Armringer som barnevakt?!

Jeg kan forstå at man kan reagere med irrasjonelt sinne når man blir redd. Men ikke særlig mye mer enn i et par sekunder. Og når mor til barnet kommer noen minutter senere, tror du ikke han frustrert forteller henne historien før hun begynner å kjefte hun også?

Igjen: ARMRINGER SOM BARNEVAKT?!

Pass på ungen din når hun bader, din kronidiot. Var bare det jeg ville si.

Jo. Og en ting til. Ikke vær en komplett tulling da. Vaksiner barna dine.

Amen. Over og ut.

Strenge-Siri med en sjelden pekefinger!

Publisert i Parenting | Merket med armring, badering, bading, barneoppdragelse, foreldre, kronidiot, oppdragelse, svømming, tulling | 6 kommentarer

Ti ting jeg aldri skulle gjøre om jeg fikk barn noen gang

Skrevet mars 27, 2015 av På tjukka

Og jada, jeg har mange, mange flere…

Skifte bæsjebleier på stua
- Enig, syns fortsatt det er sykt ekkelt. Det er bare det at… Ja, jeg vet ikke helt egentlig. Det kjentes så innmari langt til badet? Jeg har ingen unnskyldning med andre ord.
Snakke om bæsj og bleier i tide og utide – eller la oss være ærlige – alltid utidige sammenhenger
- Jeg synder altfor ofte. Beklager, beklager alle barnløse venner og bekjente!
Spise middag foran barne-TV
- Øh. Hadde jeg bare syndet i å gi middag foran barne-TV så. Hva med å løpe etter en lekende gutt med både TV og iPad på og en grøtskje i hånden for å prøve å lure den inn i munnen hans et ubevoktet øyeblikk? Joda, har gjort det og gitt. Det er jo ikke det at pluggen min ikke overlever å hoppe over et måltid eller to, han er i fint, godt hold kan du si. Så jeg hadde jo lovet meg selv å ikke stresse med å få i han mat. Men så har det seg sånn da, at sultne unger også er sykt sure unger. Som ikke sover godt heller. Hva som helst for å slippe den sutringen!
La meg selv forfalle så mye som en liten smule i spedbarnstiden
- Ehem.
Krangle med mannen min om hvem sin tur det er til å skifte bleie
- Eller, krangle med mannen min om alle slags idiotiske bagateller for øvrig forsåvidt. Vi har det fint sammen altså, veldig fint syns jeg til og med, men vi gikk faktisk fra å så godt som aldri krangle til å krangle litt nesten hver dag da vi fikk barn. 99 % av kranglene handler om filleting og idiotiske bagateller, og er ikke viktige i det hele tatt. Helt bortkastet med andre ord. Det var liksom ikke noe å krangle om før?
Stresse rundt som en annen lemur for å få ungen til å sove
- De sovner jo til slutt, ikke sant? Hvis ikke, du fikk vel ikke barn uten å tro at det ville koste litt nattesøvn, eller hva? Og i andre land er de ikke så opptatt av at barn skal sove så himla mye, så la de nå være oppe og ta morgendagen når den kommer. Eh, ja. Sånn gikk det altså ikke. Trøtte barn er sure barn. Trøtte mammaer er både sure og irritable mammaer. Trøtte pappaer er ikke noe særlig de heller egentlig. Så sov, unge, vær så snill, sov!
Klage over manglende nattesøvn
- Den der henger nøye sammen med punktet over. Er man trøtt nok klager man. Hele tiden. Og ihvertfall midt på natten.
Være en sånn kjiping som hele tiden må skynde seg hjem eller til eller fra et eller annet fordi ungen skal sove – det være seg natt eller dag
- Ja, se punktene over her og du. Har man endelig fått til et skjørt søvnsystem, ja, da holder man seg til det. Så får man heller løpe som en villman for å få ungen i seng etter skjema da.
Slutte å gå på byen
- Igjen – punktene over! Pluss alt det andre det innebærer å få barn. Og om man så skulle få sove både hele natten og noen timer ekstra neste morgen, barnet kommer til å kreve sitt resten av dagen likevel. Hvis man er så heldig å ha barnevakt en hel helg – vil man virkelig bruke den på å være sliten og fyllesyk? Nei. Man vil ikke det. Man vil visst bare sove. Og drikke ordentlig varm kaffe. Og gå på do alene. Og dusje lenge og veldig varmt. Og ta seg en blund til egentlig.
Aldri. Aldri aldri. Aldri aldri aldri. Aldri. Dra på charterferie med All Inclusive.
- Ja. Skal for den da dere! Glad påsk ønskes dere alle fra «syden» 😄

Publisert i Hverdag, Parenting, Uncategorized | 2 kommentarer

Ut av byen

Skrevet februar 24, 2015 av På tjukka

Oi, nå var det lenge siden jeg hadde blogget gitt! Sammensatte årsaker til det (som vi leger sier når vi ikke helt vet hva som feiler deg), men noe av forklaringen ligger nok her:

Jeg kan selvsagt også skylde på denne luringen, som for anledningen har pyntet seg med mammas BH:

Eller på evighetsdansen på jobb, de tapre forsøkene på å begynne å lese bøker igjen, ikke bare sløve foran PCen, at vi har opptatt det sosiale livet vårt igjen etter ensomme masterskrivingmåneder ++ Ja, du vet. Som festlige Jon Niklas Rønning sa det så treffende: jeg er så sliiiiiiiiiten! Et helt barn må jeg ta var på også, jøje meg for en smørje

Men jeg går nok mest for det første. Flytting, ass! Jeg er litt lei kan du si. Når man får barn kommer det en besynderlig forventning fra folk om at man skal kjøpe hus og flytte ut av byen. Helst til et småbruk eller noe. Frisk luft til kidsa! Jeg, et utpreget bymenneske, var ikke helt enig i det resonnementet og syns byen er gull. Klart ungene kan ha det like fint her som på landet – her er det parker og lekeplasser og badeplasser og svømmehaler og lekeland og matkultursenter og museer og teater og mark og skog og sjø og i det hele tatt. Blir da ikke bedre enn det for en liten tass?

Men så er jeg gift da. Og har lært at ekteskap handler om kompromisser. Mannen min har vært helt besatt av a få hus – ikke spør meg hvorfor, men hus er liksom tingen og drømmen og frelsen. Vel vel, jeg så for meg å måtte flytte helt ut til Asker eller enda verre, så da det dukket opp et rekkehus på Ullern som ikke sprengte den økonomiske smertegrensen vår fullstendig i fillebiter (bare nesten), gikk jeg med på moroa.

Det er forresten ikke egentlig et rekkehus. «Kjedet enebolig» står det visst. Men er ikke det bare helt utrolig pretensiøst? For alle praktiske formål er det da virkelig et rekkehus, men jeg har en vag, fordomsfull mistanke om at det der er en viktig detalj for en del folk som bor i området… I alle tilfelle, noen vil vel innvende at jeg ikke akkurat skal ut på landet, Ullern er da ganske sentralt. Joda joda, men selveste Superpapsen har nettopp vært der og det er visst virkelig Oslos kjedeligste bydel. Eller enda verre: the worst place to live in Norway?!

Ai, hvordan skal dette gå! Jo, det skal jeg si dere: med t-bane og buss 🙂 Mitt elskede Torshov og Sagene er innen rekkevidde, og sentrum og Majorstuen enda nærmere enn før. Også får vi jo litt større plass da, det skal bli godt. Og en liten hage. Så joda, jeg gleder meg litt og. Ihvertfall til flyttingen er over og jeg ikke føler meg sånn her hele døgnet:

Og da tror jeg det blir litt mer blogging og. Kanskje. Snakkes fra Montebello dere!

Publisert i Blogging, Hverdag | Merket med barn, flytte, flytte med barn, sliten | 5 kommentarer

God morsdag!

Skrevet februar 8, 2015 av På tjukka

Diktet har jeg delt med dere før, men jeg syns det er så fint at det passer å ta det igjen i dag. Det hang på veggen på helsestasjonen jeg gikk i da vi bodde i Boston. En periode hvor jeg var litt overveldet av ansvaret, var mye alene med gutten min i et nytt fremmed land, og ja, følte meg ganske ubrukelig som mor til tider egentlig.

God morsdag alle flotte mammaer, medmammaer, fostermammaer, englemammaer og ønskemammaer der ute!

To A First Time Mom (forfatter ukjent)

Relax my dear
Your little elf is just an amateur himself.
So if your hands so newly filled with tasks
Seem some what less than skilled
Relax, I say!
This little pinkling
Doesn’t have the slightest inkling
That you are new to baby lore
He’s never had a mom before.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Nødhjelp til såre brystvorter

Skrevet februar 4, 2015 av På tjukka

Amming er ikke for pingler, og ihvertfall ikke for nybegynnere. Likevel er vi jo alle nettopp det i starten. Ingen myk start på jobben er det heller, det blir full pupp 24/7, og nyfødte spiser som kjent eksepsjonelt ofte. Litt sårhet er nok ikke til å unngå – men det skal ikke gjøre kjempevondt og det skal ikke blø. I tilfelle må du be proffene om hjelp, ASAP. Hverdagssårhet, derimot, det kan kanskje disse rådene lindre litt på:

Det kan være lille bølle som har feil sugegrep. I hvert fall hvis du får åpne sår, da er det som regel noe med grepet som er feil. Det er ikke bare bare å lære en nyfødt å suge riktig, så det trenger dere sikkert hjelp til. Hør med helsestasjonen eller der du fødte. Men viktigst av alt: mas mens du fortsatt ligger på barsel, slik at de får se hvordan ungen suger og om det ser ok ut. Det kan spare deg for mange tårer, så ikke nøl. Mas, mas, mas – det er den viktigste jobben din på sykehuset. Sånn bortsett fra å føde da.
Så skal du glemme det forrige rådet litt… Ikke spør for mye heller, og i alle fall ikke for mange. Jeg er redd det finnes nesten like mange løsninger på ammeproblemer som det finnes ammehjelper. Og ikke alle råd er like gode. En venninne strevde med litt sårhet, spurte og grov hos alle hun traff og endte i en bratt nedadgående spiral med stadig pumping, melkespreng, mer pumping, mer sårhet, brystskjold som gjorde vondt verre og så videre. Da hun fikk sitt neste barn lente hun seg tilbake i sofaen, spurte ingen om råd, lot babyen suge og det gikk så fint som bare det. Det kan selvsagt være mange årsaker til at det går lettere med ammingen med barn nummer to, men litt færre kokker kan kanskje føre til litt mindre søl. Kanskje. Finn en god skriftlig kilde (og les gjerne masse), for eksempel Gro Nylander eller ammehjelpen. Finner du en ammehjelper du stoler på, hold deg til denne!
Luft. Luft luft luft er stikkordet. Gi brystvortene hvile, rom og luft. Trenger puppen å lufttørke må den få det. Det får barselbesøket finne seg i eller dra hjem. Det kan være nødvendig å gå rundt riktig lenge i bar overkropp, men noen ganger er det nok at de bare får tørke godt.
God BH må du ha – og den må være ren.
Bruk engangs ammeinnlegg. Det er ikke lett å holde tøyinnlegg så rene som de bør være. Varme ullinnlegg kan være gode å ha, men alltid utenpå engangsinnlegg. Lo og rusk i såre sprekker vil vi ikke ha noe av.
I utgangspunktet bør man fikle så lite som mulig med puppene. Ikke overdriv smøring, massering, vasking osv. Ikke tørk bort morsmelkrester, men la puppen tørke av seg selv. Morsmelk er antibakterielt, såpe fjerner hudens eget forsvarsverk, så ikke overdriv puppevasken.
Hvis det trengs salve anbefaler jeg Purelan. Den er kanon. Husk å vaske hendene før du smører den på.
Ammeinnleggene på bildet under er gull verdt for å få en liten pause. Ser litt rare ut, men jeg har faktisk bevegd meg ute i offentligheten med disse på. Noen timers pause for knoppen, og kanskje for at salven skal få virke i fred også.

Disse svære koppene kan visst også være nyttige for å la puppen få litt rom og luft en stund. Kalles egentlig melkeoppsamlere, men tror ikke de er noe tess til akkurat det formålet. Tror ikke man skal gå ut med dem, men det er nå en annen sak 😉

Brystskjold kan hjelpe. Noen ammehjelpere er veldig skeptiske til disse, jeg tror de er redd babyen aldri skal lære seg å suge av vanlig pupp uten skjold på. Det kan så være, men hvis det funker greit for dere, så hvorfor ikke? Det kan være verdt et forsøk i alle fall, men vær kritisk. Hvis det bare er styrete, bare dropp det.

Oppsummert er stikkordene: LUFT – så lite fikling og styring som mulig – be om råd men ikke tro på alt du hører. Enklere sagt enn gjort, jeg er klar over det. Viktigst av alt her er at du ikke skal akseptere fryktelige smerter og sår – det er ikke sånn det skal være!

My lifesavers ❤

Publisert i Amming | Merket med ammeproblemer, amming, lufttørking, nødhjelp mot såre brystvorter, sårhet | 3 kommentarer

Et etterlengtet helgens sukk

Skrevet januar 30, 2015 av På tjukka

For første gang på ganske lenge gleder jeg meg i dag veldig til helg. Vi har nemlig hatt et par hektiske, og egentlig litt tunge måneder. Mannen min har skrevet masteroppgave (den der greia vi dro til Boston for, om dere husker), i tillegg til full jobb og enda litt, så for alle praktiske formål har jeg vært alenemor i noen måneder nå.

Og ja. All respekt til alle aleneforeldre der ute. Jeg fatter ikke hvordan dere gjør det for å være ærlig, og jeg har jo bare en liten gutt å ta meg av.

Nå er oppgaven ferdig, og selv om jeg har en litt stor jobbfrist selv og, en liten sak som må sendes inn innen midnatt lørdag, tror jeg nok denne helgen skal bli riktig fin. Jeg skal få massasje og greier og greier! Gave fra supermannen min som kanskje har bittelitt dårlig samvittighet tror jeg. Men det er slett ikke det jeg gleder meg mest til (selv om det skal bli vidunderlig) – jeg gleder meg så veldig til å være oss tre igjen.

Det har vært mye jobb å være mer eller mindre alene med lillemann, selvsagt. Har gledet meg til mandag og barnehage igjen hver søndag, for å si det sånn. Gutten min, som er 1,5 år nå, er det vi kan kalle en aktiv liten kar. Som selvsagt er en fin måte å si at han er helt vill og gal, og det er helt herlig og veldig morsomt. Bare ikke når det bare er oss to hele tiden… Han er ikke akkurat typen som kan sitte stille på fanget og bli lest for, eller tegne mer enn et halvt minutt før han får maur i baken kan du si. Men det er virkelig ikke det som har vippet meg av pinnen, hardt arbeid er jeg da vant til. Jeg har egentlig følt meg ganske ensom i denne perioden, det er det som har vært vanskelig. Selv om jeg er her hjemme med familie og venner rundt meg på alle kanter, og selv om jeg og mannen min før vi fikk barn slett ikke alltid så så mye til hverandre da heller. Tryggheten i å være to blir så mye viktigere med barn i hus, og følelsen av å være alene så mye sterkere.

For det er jo ingen andre som bryr seg om at tøflusen i dag sa enda et nytt ord. Eller at han fikk latterkrampe da han klarte å gjemme seg i skapet og jeg ikke fant han på kjempelenge. Ingen bekymrer seg sammen med meg over at han ikke setter sammen flere ord enda. Eller at han ikke bryr seg døyt om reglene våre… Og har eksemet hans blitt verre siden i går, eller er det egentlig det samme? Men se – han har lært seg å bygge tårn! Sånt er jo absolutt uinteressant for alle andre enn mammaen og pappaen. Og når pappaen har hodet et helt annet sted – ja, da kan mammaen bli veldig trist over veldig dumme bagateller.

Så nå skal det blir andre boller! Vi skal være sammen og ake og leke og kjøre pulk og gå på ski (som jeg for øvrig egentlig hater, men en nordmann med respekt for seg selv blir jo pent nødt til å ta med ungene på skitur, ikke sant?), og jeg har superduperstore forventninger til livet fremover. Gleder meg helt hinsides!

Oss tre altså ❤

Ps: jeg fortrenger en liten sak. Vi skal flytte. Om 2-4 uker eller noe sånt, og vi har ikke begynt å pakke engang. Og så skal vi pusse opp litt i tillegg. Noe vi slett ikke kan, vi er helt ubrukelige på alt praktisk arbeid egentlig. Men shit la gå – den tid den sorg. Først er det helg!

Og til dere som gjør dette alene: WOW! Jeg er superfan. Dere er fantastiske – jeg bøyer meg i støvet. En ekstra god helg ønskes dere!

Publisert i Hverdag | Merket med aktiv gutt, aleneforeldre, alenemor, helg, masteroppgave | 11 kommentarer

Uke 28

Skrevet januar 25, 2015 av På tjukka

Lille veier sånn rundt 1,1 kg for tiden, det er ingen dårlig vekt. Omtrent som en bitteliten veskehund tenker jeg, like mager som en chihuahua er den vel også. Men han begynner å bli sterk altså, hvis han mot formodning skulle fødes i disse dager overlever han visstnok med over 90% sannsynlighet. Det er jo bra!

Jeg lover mamsen, jeg er verdt all dritten kroppen din må gjennom for å få meg! Image courtesy of Stuart Miles at FreeDigitalPhotos.net

Og herved går du også over i det tredje trimester – siste innspurt. Det vil si, innspurt og innspurt, det er meget mulig du vil oppleve de kommende månedene som en smule seige og etter hvert tunge, men det hjelper vel ikke å ta sorgene på forskudd. Et svangerskap går veldig fort for alle andre enn den gravide selv selvsagt.

Kanskje du har begynt å kjenne kynnere, allerede – livmoren trekker seg sammen og «øver seg» på fødselen. Det er ikke farlig, men kan være ganske skummelt egentlig, det har jeg kjent på kroppen selv, for hvordan kan man vite at det ikke er ordentlige rier og en fødsel som er i gang altfor tidlig? Dette er en nøtt for både gravide og helsepersonell, for det er ikke alltid så lett å skille. Det sies at kynnere ikke skal være vonde, men hva er så vondt, da? Ubehagelige syntes jeg selv de kunne være i alle fall, selv om de sett i etterkant selvsagt var noe ganske annet enn rier. Men rier har jo en førstegangsfødende ikke hatt før, selvsagt, og da kan man vanskelig vite forskjellen. En annen tommelfingerregel er at kynnere gjerne roer seg når du hviler litt. Det er nesten motsatt med rier, som har en tendens til å lindres ved bevegelse. Ellers skal du selvsagt reagere om det dukker opp blod eller i verste fall vann i forbindelse med kynnerne, men det skjønte du vel selv. Hvis du er i tvil, kontakt nå for all del fødeavdeling eller lege, det er bedre med 10 ekstra telefonsamtaler enn 1 kontroll for lite.

Publisert i Uke for uke | Merket med gravid, gravid uke 28, kynnere, kynnere gravid, rier vs kynnere | 2 kommentarer

Årets mammablogger – nominert!

Skrevet januar 20, 2015 av På tjukka

Hubba Bubba, altså! Lille, lange meg er nominert til årets mammablogger! Shit pomfritt, det var moro. Jeg konkurrerer riktignok med storheter som Casa Didriksen, Mammadamen, Casa Kaos, Diaper Diva Diary, EventyrElin og To Pluss Tre – blogger som bare er superbra og noen av de til og med sånne topplisteblogger, men shit la gå. Jeg kaster meg ut i dansen likevel!

Det kjipe er at jeg må be dere om å stemme på meg, det kule er at det kan dere vinne kjempefine premier for! Gavekort på 2500 kroner på Barnas Hus, et halvt års forbruk av Libero bleier og ikke minst den utrolig lekre kaffetrakteren – rekk opp hånden alle slitne småbarnsmammaer som kunne trengt dette. Hvis man stemmes til finalen er det en helt ordentlig jury som skal ta avgjørelsen – hvor gøy er ikke det? Med Ellen Arnstad og greier og greier! Har lyst å komme videre bare for at hun skal ta en titt på bloggen min, jeg 🙂

Så – ta frem telefonen din og send

mblogg51 til 2012

Sjekk ut de andre nominerte og litt mer info om kåringen her: http://www.mammanett.no/mamma/hvem-er-norges-beste-mamma-og-pappablogger

Masse morsom mammablogging å finne her altså, jeg oppdaget i alle fall noen nye nå. Og så må du virkelig sjekke ut de jeg har nevnt over, de er mine favoritter. Stem på de også du, men meg først da 😉 Trooooooor nemlig, uten at jeg snakker over meg, at min blogg er den aller minste i dette selskapet. Men hva gjør vel det, når man er nominert til en således gjev pris, da blir bloggedamen glad uansett!

Husk: mblogg51 til 2012!

Publisert i Blogging | Merket med årets mammablogg, blogg, blogging, mammablogg, mammanett | 6 kommentarer

Gravide og fisk

Skrevet januar 15, 2015 av På tjukka

Rådet for fiskespising for gravide er endret – en gledens dag! Ok da, det skjedde for ganske mange dager siden, men tiden flyr og alt det der. Vi tar i alle tilfelle i mot ethvert budskap som innebærer færre forbud og pålegg med jubel og applaus.

Det er mindre miljøgifter i oppdrettsfisk enn tidligere, og vi kan spise så mye laks og ørret vi vil. Ja, vi oppfordres til og med til økt inntak, så hurra for det. Bortsett fra dette er rådene uendret, du kan lese mer i fiskekapittelet. Selv om du sikkert skjønte det selv, det er fortsatt sånn at ingen bør overdrive inntak av noe som helst, det være seg fisk, vann eller hva det nå ellers måtte være. Variasjon er roten til alt godt, og dessuten mye morsommere enn å spise det samme dag etter dag.

En digresjon nesten uten mål og mening – men vi har begynt med matlevering fra Godt levert på døren. SÅ fornøyde etter noen ukers bruk. I dag spise vi sei med oliventampenade, hummus og tomat- og avokadosalat, som om jeg noensinne hadde kommet på å lage det selv liksom. Men godt var det, enkelt, effektivt og slett ikke så dyrt syns jeg. Best av alt, man slipper å planlegge, det er jo der det svikter til vanlig, og vi ender med å sløse dyrebar tid på butikken hver enda dag. Deilig å slippe, også får man inspirasjon til masse nye retter både med og uten fisk også. Nam!

Se – en gravid fisk! Siden familien min er så himla allergisk ble det aldri noe annet kjæledyr på meg enn akvariefisk. Guppyene var i alle fall favoritten, føder levende unger og greier og greier. Det var stas, selv om sorgen var stor om ungene ble spist… Og det ble de jo som regel. Vel vel, kjedelig kjæledyr var det i alle fall, men bedre enn ingenting!

Publisert i Graviditet, Kan jeg..? | Merket med fisk, gravid, oppdrettsfisk, oppdrettslaks, spise fisk gravid | Legg igjen en kommentar

Året som gikk – babyen som ble barn

Skrevet januar 11, 2015 av På tjukka

2014 var sannelig et spennende år! Vi flyttet til USA, jeg begynte å blogge, noe jeg virkelig aldri hadde trodd jeg skulle, vi reiste en hel masse med en liten baby på slep, flyttet tilbake til Norge igjen, inntok hverdag med jobb og etter hvert barnehage, kjøpte hus (!), solgte leilighet, var forkjølet fire sammenhengende måneder, har hengt mer på legevakten enn jeg gjorde under turnustjenesten (ok da, lett overdrivelse), ja, rett og slett et år ganske annerledes enn alle tidligere år.

2014 var også året hvor jeg litt sjokkert oppdaget at babyen min var i ferd med å bli en liten gutt. Et helt lite menneske med personlighet og meninger og det hele. Det høres dust ut at jeg ble overrasket over det, men det ble jeg altså. Det har seg nemlig sånn at jeg er en typisk «baby-dame», en sånn som elsker babyer og blir helt tussete i omgang med de, og som har gledet meg til å få en selv siden jeg lekte med dukker omtrent. Så mentalt var jeg veldig godt forberedt på å bli mamma, jeg var ikke så veldig overrasket over hva det innebar egentlig. Det var ikke engang mer slitsomt en forventet. Men jeg har liksom aldri visualisert at jeg skulle være mamma til noe annet enn en bitteliten baby, så det var først når tegnene på at han var i ferd med å bli et barn jeg fikk litt nybakt-mamma-panikk. Nå er det ikke noen tvil lenger – han skravler og prater, løper, leker og herjer, har masse tenner og jeg må sikkert snart klippe håret hans også. Han er et barn, ikke noen baby lenger.

Jeg har også alltid tenkt at det må være veldig trist, det å oppdage babyen ikke er baby lenger. Og litt vemodig er det jo. Men så er det ganske godt også, alt blir mer stabilt liksom. Jeg vet når han er sulten, trøtt, hvor lenge han trenger å sove, jeg blir ikke redd når han blir syk lenger, han kan gjøre seg sånn delvis forstått, i alle fall av meg. Også er det jo ganske mye som er morsommere med barn enn med baby – aking for eksempel. Hadde helt glemt hvor gøy det var, jeg. Nå kaster vi oss ut i akebakken ved enhver anledning, mammaen koser seg nok enda litt mer enn lillemann, men hva gjør vel det?

Og heldigvis – helt stor er det enda lenge til han blir. Og når han er trøtt og vil kose, og når han sover med smokken i munnen og rumpa i været, når han kaster seg rundt halsen min om morgenen og gir meg et vått, snørrete suss. Ja, da kjenner jeg at han er babyen min lenge enda. Hele dette året også tror jeg. Heldigvis.

Full fart ut i verden… Ok da. Ut på verandaen. Men ut, i alle fall!

Publisert i Hverdag, Parenting | Merket med baby, barn, fra baby til barn, gutt | 2 kommentarer

På tjukka